Nedleggelsen av barnetilbudet var varslet

Den korte historien om Det Andre Teatret er som følger: For 5 år siden tok 16 skuespillere alle sparepengene sine, bygde sitt eget teater sammen med lokale entrepenører og rekrutterte en gruppe på nesten 50 frivillige som sikret driften.

Sammen har vi spilt over 1500 forestillinger for nesten 150 000 publikummere. På bakgrunn av forestillinger og kurs for offentlig og privat sektor, turné i Den Kulturelle Skolesekken og gjennom kurs og forestillinger på Lilleborg, har vi klart å øke omsetningen fra 1,4 millioner i 2011 til 11 millioner i 2015. Alt dette i løpet av fem år.

Suksessen tatt i betraktning, hvorfor står vi i en situasjon der vi plutselig må kutte hele barnesatsingen vår? Og hvorfor står flere av de andre tilbudene våre også i fare?

Situasjonen var varslet

Problemstillingen er vanskelig å forstå, og vakte også hodebry for kulturbyråd Rina Mariann Hansen i en uttalelse til Periskop 11.10.2016

«[…]Det Andre Teatret fikk en liten økning fra i fjor til i år, og jeg synes det er overraskende at det fører til at de må legge ned et tilbud som de greide å ha med mindre midler i fjor. Det er en dramatisk konsekvens, som ikke var mulig for oss å forutse»

Vi forsøker oss derfor på en oppklaring her.

Først, dette var en varslet konsekvens. Siden 2014 har vi vært i dialog med Oslo kommune om utfordringene ved å drive et bredt og variert teater, med lave billettpriser, rettet mot unge voksne, barn og ungdom og uten offentlig driftsstøtte. Dette ble tatt positivt imot av kommunen og i 2015 mottok vi 750 000 kr i driftsstøtte.

Men, til tross for gleden av å faktisk få støtte, var søknadssummen allerede den gang basert på et reelt behov for 2,8 millioner. Behovet var blitt tydelig kommunisert både gjennom direkte dialog med kulturkomiteen og den tidligere byråden Hallstein Bjercke.

Når Rina Mariann Hansen i desember 2015 la frem sitt første kulturbudsjett, og vi stod oppført med 800 000 kr, var vi også takknemlige. Men samtidig realistiske. Og vi annonserte derfor at vi måtte legge ned ungdomstilbudet vårt, noe som også skjedde.

Dette forholdet, sammen med varsel om ytterligere kutt, ble deretter lagt frem av daværende teatersjef Nils Petter Mørland på et dialogmøte for barneteater på Trikkestallen  – et arrangement i regi av byråden. I en sak på Dagsavisen i etterkant gir byråden uttrykk for at hun skjønner utfordringen vår, men at vi må smøre oss med tålmodighet. Det har vi nå gjort.

I årets søknad om økt driftstilskudd presiserte vi at  «[…] Når vi vet mer om hvilke rammer vi jobber innenfor i tiden som kommer, vil vi gjøre en ny vurdering av i hvilken grad vi har ressurser til å prioritere dette arbeidet (rettet mot barn, red.anm.).»

Nå er rammene er klare. Vi søkte på nytt om 2,8 millioner, og vi fikk atter en økning på 50 000 kroner til 850 000 kr. Vi er stolte og glade for at Oslo Kommune mener det er verdt å støtte arbeidet vårt. Men vi må samtidig ta konsekvensene og legge ned det arbeidet vi ikke har ressurser til å prioritere. Som varslet.

Hvorfor er ikke 11 millioner nok?

Selv om vi er overrasket over at informasjonen om kutt i tilbudet vårt er nyheter for Rina Mariann Hansen, peker hun også på et av våre hovedproblem i møte med det offentlige: Vi får det til å fungere, vi har økt omsetningen med over 712% på 5 år. Hvorfor skal vi da ha mer penger?!

Det Andre Teatrets eksistens, som nevnt i innledningen, er tuftet på frivillighet og idealisme. Det første året ble det ikke betalt ut en krone i lønn til verken kunstnerisk ledelse, til staben eller til skuespillerne.

På samme måte som det er fort gjort å lage improvisert teater, når du ikke trenger prøvetid, er det fort gjort å gå i overskudd når alle jobber gratis. Men etterhvert som vi har vokst, har vi hatt behov for å profesjonalisere, for å overholde kravene i Arbeidsmiljøloven.

Gjennom hele denne prosessen har vi bevisst holdt stillingsprosentene nede, og tviholdt på at frivillighet skal være en del av alle stillinger. Med det resultat at alle jobber mer enn de får betalt for. Per i dag har vi kun økonomi til å lønne fire årsverk, mens vi egentlig burde hatt lønn til seks. Økt skuespillerhonorar kommer i tillegg.

Ønsker ikke å bli fullfinansiert

Og selvfølgelig reflekteres dette i omsetningsøkningen, overskuddet kommer av at folk jobber gratis. Og det er opplagt ikke levedyktig over lengre tid.

Det Andre Teatret er likevel et sted hvor profesjonelle skuespillere og amatører møtes og jobber på gulvet sammen, et sted hvor lønnet arbeid og frivillighet samarbeider, og slik skal det fortsette.

Ved siden av de mer enn 120 frivillige som er innom oss hvert år, arrangerer vi også ukentlige forestillinger der alle kan få være med, uansett alder og tidligere erfaring. Vi gjennomfører ukentlig workshop for den sammen gruppen, vi tilbyr gratis og billige kurs gjennom året for å sikre rekruttering og utvikling både av de mest erfarne og de ganske ferske utøverne.

Denne type idealistisk frivillighet og åpenhet vil vi kjempe for å aldri miste. Dette er en del av verdigrunnlaget vårt, en viktig del av identiteten. Den er både unik og definerende for hvem vi er. Utfordringen er bare at det også, ironisk nok, koster penger. Opplæring, koordinering, kursing, og oppfølging.

Støtten vi mottar fra Oslo Kommune per 2016, på 800 000 kr, er ikke en gang nok til å dekke husleien vår. I det hele tatt mottar vi en offentlig støtte på 23 kroner per billett, mens f.eks Oslo Nye Teater mottar 551 kroner i støtte per billett. Det tilsvarer en forskjell på 2317%.

Vi har ikke noe mål eller ønske om å bli fullfinansiert av det offentlige, men for å sikre nåværende drift i tiden som kommer bør vi opp på en offentlig støtte som tilsvarer 60 kr pr billett. Vi vil fortsatt ligge langt under de fleste andre teaterhusene i Norge. Vår søknadssum på 2,8 mill til Oslo kommune reflekterer dette behovet.

Konsekvenser av manglende støtte

Men vi kan selvsagt ikke kreve at Oslo Kommune eller andre offentlige instanser skal støtte oss, kun fordi vi selv synes at vi har vært så flinke, eller fordi vi synes vi er så viktige.

Derfor har Andre Teatret allerede i dag en utstrakt kommersiell virksomhet. Vi spiller forestillinger og holder kurs for kultur- og næringslivet, samt leier ut egne saler og fagfolk til alt fra bryllup til bransjetreff. Vi har en dekningsgrad på nesten 75 % på bruk av rommene våre. Det sier seg selv at vi nærmer oss grensen på hvor mye mer vi kan leie ut. De gjenværende 25 % er i hovedsak på slutten av kvelden eller en time eller to mellom ulike leietakere.

Det samme taket er i ferd med å nås på forestillinger og kurs for kultur- og næringslivet. Når skuespillerne våre ikke er nødt til å jobbe andre steder, jobber de hos oss med turné for DKS på dagtid, kurs/forestilling for næringslivet dag og/eller kveld, kurs på huset på kveldstid og forestillinger på huset. Igjen – det er grenser for hvor mange flere kurs og forestillinger vi kan selge, når vi ikke har ledige arbeidstimer til å levere produktet.

Utfordringen vår er at om vi ikke får en type ryggdekning som offentlig støtte kan gi oss, tvinges vi til å å gjøre kommersielle valg som vil medføre enda større og mer grunnleggende endringer. Og her kan politikerne rett og slett være med å velge hva slags teater vi skal bli.

For dersom vi må betale for den ovennevnte omstillingen selv, må vi mer enn triple billettprisene. Vi må velge bort mindre kulturaktører når vi skal selge kurs og forestillinger, og slutte å leie ut salen til rabatterte priser. Vi må slutte å følge opp nye talenter, vi må kutte i den ideelle frivilligheten.Vi må programmere bort de rare og snåle forestillingene våre, og satse på mer lettfordøyde publikumsvinnere. Det blir slutt på internasjonale gjestespill.

Vi kutter ikke ut barnesatsningen vår fordi vi ikke har økonomi til å opprettholde den. Vi kutter den fordi vi egentlig ikke har økonomi til opprettholde flesteparten av tilbudene våre.

Og da kommer vi nettopp i denne situasjonen der vi må knipe inn på de områdene som er mest ressurskrevende og minst innbringende. Og det er sabla vanskelig å få folk til å forstå når du har en omsetning på 11 millioner. Og det skjønner vi.

Vi er overbevist om at Oslo trenger et profesjonelt teater der alle har råd til å komme på besøk, med stort rom for frivillig engasjement, med kort vei fra sal til scene, med improvisasjonsforestillinger i verdensklasse og med barn og unge som finner veien inn på teaterscenen for aller første gang. Vi kan bare ikke opprettholde alle disse tilbudene uten noe hjelp og støtte, og derfor ryker tilbudet til de minste i denne omgang.

For Det Andre Teatret er den ideelle frivilligheten svært viktig og det ønsker vi at den skal fortsette å være også i fremtiden. Men den gründerfrivilligheten som har vært avgjørende for å skape dette huset, denne møteplassen, disse arbeidsplassene og dette brede kulturtilbudet er nødt til å fases ut. Profesjonelle kunstnere og administrativt ansatte må få betalt for jobben de gjør.