Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ny barnelitteratur­festival med den kreative prosessen i sentrum

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

mandag 16. september 2013

Gjennom åpne møter mellom barn og forfattere, vil Appelsinia skape økt litteraturinteresse blant barn og unge. Hvordan blir en historie til? Hvordan fungerer den kreative prosessen? Svarene er ikke av den enkleste sorten. Og dermed er det duket for en festival som tør å ta barn og kunst på alvor.

↑ Litteraturfestivalen Appelsinia Foto: Line Ruud Ørslien

På torget i Skien sitter hundrevis av barn og titter opp mot scenen. De nikker henslengt når ordføreren spør om de vet hvem Ibsen er. Det vet de i søvne. De har fått fri fra skolen for å være med på Appelsinia, en ny barnelitteraturfestival oppkalt etter det kongeriket Byggmester Solness lovte å lage til Hilde Wangel. «Nå er det dere barna som skal ha det gøy!» roper ordføreren. Tre unger hjelper til med å klippe båndet og ballonger flyr til værs. Barna våkner til, jubler.

Så entrer Ingvild Rishøi scenen. Barna må spisse ører. Hun leser barnerim fra «Pling i bollen», som er skrevet i Inger Hagerups ånd med morsom og stemningsfull nonsens, litt tristesse og – høydepunkt! – en lykkelig slutt på diktet alle som har hørt, husker for alltid, om en gammel baker på en bitte liten øy. Bandet til Rishøi, «Pling», bryter opp lesingen med fine rytmer. «Få høre på utestemmen», sier musikerne, og barna roper av fullt hjerte. Bandet er vant til å underholde, men Rishøi representerer noe annet. Hun er ikke først og fremst moromaker. Hun er heller ikke pedagog. Hun er forfatter, og prater til barna slik jeg har hørt henne snakke til voksne – ekte, stille og åpent. Dette er gjennomgående for hele festivalen: Barna stilles foran skapende, skrivende mennesker, og det fins ingen filtre imellom de to gruppene.

Bredde 

Appelsinia er lagt til Henrik Ibsens barndomsby, og arrangert av Skien kommune med Helle Riis i spissen. Ifølge festivalprogrammet er målet å formidle god litteratur til barn og unge, gjennom forfattermøter, høytlesning og et torg fylt med «kunstnere, teaterfolk og musikere», slik det var da Henrik var liten. Den sjarmerende, bakkepregede byen stråler i Appelsiniabannere og høstsol. I gatene kan man oppleve stuntlesninger, lære å male graffiti, og kanskje få et glimt av «Rottejomfruen» som sniker seg rundt – i en drakt inspirert av Skiens skulptur av den samme Ibsenfiguren (dekket av porselensøyne laget av over 2000 barn.) På programmet står kjente og aktuelle forfattere som retter seg mot barn og unge i alderen 6–16, et fint utvalg blanda drops: Harald Rosenløw Eeg, Victoria Berge Løvenskiold, Ingvild H. Rishøi, Endre Lund Eriksen, Mette Karlsvik, Lisa Aisato, Tor Arve Røssland, Jørn Lier Horst, Kjersti Wold, Bjørn Sortland, Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby.

Nakne møter

Arrangementene foregår på utvalgte fargerike kafeer og lokaler rundt om i byen, rangert etter klassetrinn. Møtene foregår ofte i små rom som tillater forfatterne å lese rolig med vanlig innestemme for en mindre gruppe av gangen. Det skaper en intim og litt høytidelig setting. Tøysingen – og skolefølelsen – er forduftet. Arrangører og lærere blir usynlige sideledd i det som blir direkte møter mellom forfatterne og barna. Noen blir alvorspregede og stiller voksne spørsmål (hvordan fikk du ideen til denne boka?»), andre forteller noe tilfeldig i forsøk på å kommunisere nesten hva som helst med den spennende personen der fremme («jeg mistet en tann i går!»), og mange sitter bare trollbundet, og lytter.

Prosessen bak et verk

Jeg vet ikke om jeg som barn noen gang hørte om bøkenes opphav og bakmenn. De var bare en slags ferdig eksistens. Det var først som voksen, på litteraturarrangementer og skriveskoler, at jeg lærte at det blant annet finnes tusen måter å utvikle en idé på. Forfatter, billedkunster og illustratør Lisa Aisato, aktuell med «Fugl», forklarer for en gjeng grunnskoleelever at hun alltid begynner med å tenke et bilde. Historien kommer etterpå. Hun viser eksempler på veien fra drodling til ferdig resultat. «Og slik kan folk overalt lese tankene mine, til og med i andre land, f.eks. i India.» Barna ser litt forskrekket ut. Hun rabler ned en skisse med lukkede øyne. I neste øyeblikk får vi barn hengitt fullt og helt til fantasien. De forteller hva de ser, og Aisato tegner det frem. Til slutt leser hun fortellingen om jenta som ville bli fugl. Bildene vises på powerpoint: Jenta står i et lyskryss mellom grå mennesker med lukkede øyne og ønsker seg bort fra alt, opp til fuglene. Det er mye som kan leses inn i en slik bok. Virkningen dirrer i lufta. Jenta forvandles – på en nesten grotesk måte – til en fugl i løpet av boka. Etterpå rekkes det stille hender i været. «Jeg vil også være fugl», kommer det alvorlig, fra den ene etter den andre.

Og de minste har mer alvor i vente. Gyrid Axe Øvsteng og illustratør og kunstner Per Ragnar Møkleby har laget boken «Førstemamma på mars», om ei jente som ikke orker å ta inn at moren er syk. Moren er jo alltid så opptatt med ting, for eksempel elsker hun stjerner. Kanskje hun er på mars? Til slutt overtales jenta til å bli med på sykehuset, der fremmedheten er total. Et stort bilde viser sykehusets endeløse rader av vinduer; det går et gisp gjennom rommet. Også denne boka slutter i et slags åpent rom, der mammaen faktisk kommer til mars. Det synes ikke barna er så rart. Men de lurer på om Gyrid syns det er vanskelig å skrive, hvordan Per Ragnar ble så flink til å tegne og hvordan han klarer å fargelegge så tett. Så snakker de sammen om det.

Trygge ungdomsforfattere

Noen av ungdomsarrangementene foregår i større saler, hvor forfatteren står på scenen uten hjelpemidler. De leser og forteller. Stemningen er mer anstrengt enn i barnerommene. Folk er på vakt, og jeg husker det selv: følelsen av at de voksne skulle lure oss. Skrive som oss og være som oss. Pakke inn budskap. Være falske venner. Da hjelper det med stålsikre, ærlige fortellerstemmer som Endre Lund Eriksen og Harald Rosenløw Eegs. Eriksen leser og forteller om nyutgivelsen «Den sommeren pappa ble homo». Han leser også fra den litt eldre «Super», som bibliotekarene i Skien anser som en av de beste ungdomsbøkene på markedet. Men den taper visst lesere på å ha en jente som hovedperson. Jenter kan godt lese om gutter, men gutter gidder ikke å lese om jenter. Kjersti Wolds hovedperson i «Nettopp Jensen»-serien er gutt og elsker fotball. «Jeg kunne ingenting om fotball fra før av!» sier hun i et boblende møte med noen femteklassinger. Han på første rad har lest hele serien.

Også ungdomsforfatterne forteller om det å finne sin egen stemme, veien mot å bli forfatter. Når du skriver, er du på en måte Gud, forteller Eriksen. Du kan gjøre hva du vil. Og ellers gjelder stort sett de samme reglene som for voksenlitteraturen: du må tro på karakterene og historien må ha flere lag. Men nye medier gir bøkene hard konkurranse, og derfor er det viktig at bøkene er handlingsdrevne. Det snakkes om cliffhangers og spenningstopper. Og den magien og poesien som man opplevde i barnerommet, er fraværende her. Er det kanskje lettere å nærme seg ungdommenes ømmere sider gjennom andre genre, som fantasy og krim? At der det skjer noe overjordisk eller skummelt – der kan man også la seg forføre inn i en masse andre dype ting? Det virker som om den populære fantasy-genren er i ferd med å endre status i litteraturmiljøene, og det hadde vært spennende om festivalen tok denne debatten, gjerne med ungdommene selv.

Rett på ubetinget kunstopplevelse

Gjennom arrangører og deltakere på festivalen, skimtes et ønske: La kunsten være en selvstendig opplevelse. Ikke analyser i hjel, ikke oppdra, ikke begrens – åpne opp. Barn er jo en kunstnerisk interessant målgruppe, som Sidsel Bjerke Hommerstrand fra Barneombudet uttrykker det. Hun er redaktør for den nye antologien «Barn, kunst og kultur», og deltar på Appelsinias voksenforedrag. Å tenke at det vi lager for barn skal være forebyggende, er et veldig dårlig utgangspunkt for kunst, mener Hommerstrand. Barn er ikke bare «becomings», men «beings»: de har krav på ubetingede kunstopplevelser, akkurat som alle andre. Eller som Harald Rosenløw Eeg sier det på et kveldsarrangement: Litteratur er en av de største øvelsene i empati, men den trenger ikke å være oppdragersk: «Jeg hater å lære når jeg skal lese.» I en samtale ledet av Mette Karlsvik, med Endre Lund Eriksen og Jørn Lier Horst, stiller Horst seg i motsatt ende og spør om ikke barnelitteraturen er i ferd med å bli for slem? Det bør ligge en viss moral i bunnen. Litteraturen skal forberede ungdommen på det som skal komme senere i livet.

For mange var nok dette første gang på litteraturfestival. Selv deltok jeg på to av fire festivaldager, og sitter igjen med en kjent følelse: den å ha vært del av noe stort og avansert. Ved å snakke om skaperprosess og kreativt arbeid sammen med barna, øker man bevisstheten, men også respekten, for mennesket som skapende vesen.

Appelsinia bærer imidlertid preg av å være nyoppstartet. Mylderet på torget og i «Festivalgata» er kjempefint når barna er der, men så går de hjem – og det gjør de voksne også. Selv om det er lagt opp til spennende forfattersamtaler, debatter og konsert på kvelden, er vi bare en liten gruppe voksne tilstede på kroa. Det er synd. Her har man et blankt lerret som står klart til å fargelegges. Hva skjer videre i barnelitteraturen? Hvordan bli bedre kulturformidlere? Hva kan gjøres for å høyne barnas kunstopplevelse? Jeg håper at festivalen til neste år vil kringkastes på alle medier, at debattene vil spisses og vekke engasjement så folk reiser land og strand for å få med seg Appelsinia!

Annonser

Stikkord: