Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Nye veier for havren

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

onsdag 6. februar 2019

Hvordan få kulturminner til å leve videre, også i bevisstheten til barn og unge? I Sandnes har en kunstner og seks ungdommer tatt for seg byens gamle havreproduksjon.

↑ Når havre blir kunst. Havrepapirark fra Havremester-prosjektet i Sandnes. Foto: Hans Edward Hammonds.

For ikke lenge siden var vi et folk som først og fremst produserte mat og fysiske gjenstander. Spredt utover landet lå industri og håndverksbedrifter som i dag ofte bare gjenstår som minner. Et slikt kulturminne er Krossen havremølle i Sandnes. Der har seks ungdommer de siste månedene arbeidet med kulturarv og samtidskunst under veiledning av kunstneren Hans Edward Hammonds. De utforsket havren som materiale ved å bake, koke, presse, forme og tegne, og har skaffet seg informasjon om dens historie og betydning på hjemstedet.

I januar ble resultatene stilt ut i Sandnes kunstforening under tittelen Havremesterne. Hva har ungdommene fått ut av det uvanlige gruppearbeidet? Kan samtidskunsten by på en mer levende og aktiv inngang til kulturarv og lokal historie, slik kunstforeningene håpet på? Og hvordan skiller kunstens metoder seg fra andre undervisningsformer?

Når havre blir kunst

Utstillingen vises i et enkelt hvitmalt rom i kunstforeningens lokaler. På kryss og tvers henger tørkesnorer, der egenproduserte havrepapirark er festet med klesklyper. Papiret er grovt og gråbrunt, og i strukturen kan de gylne havreaksene fortsatt skjelnes. Havrepapiret framstår som det mest teknisk avanserte produktet av ungdommenes arbeid. Her har de fått hjelp av Turid Gramstad Oliver. Hun var på 1960- og 1970-tallet en sentral designer på fajansefabrikken Figgjo, og dekorerte serviser som i dag er samleobjekter, men har senere primært arbeidet med tekstil- og papirkunst.

Både på snorene og veggene finnes fotografier fra prosessen, tatt av kunstnerisk ansvarlig Hans Edward Hammonds. På en fotoserie ser vi noen av deltakerne posere i egendesignede havrekostymer, også de lagd av havrepapir. Andre objekter er plassert på sokler, eller direkte på gulvet. Små skåler og andre gjenstander er formet av havredeig, som ser ut til å være et svakt substitutt for leire. Et par lerreter er påført en slags havresuppe som er størknet, og ligger som bulkete landskaper på hver sin sokkel. På veggene er det tegnet figurer inspirert av havreakset, med en til dels svært fantasifull monsterestetikk.

Egenproduserte havrepapirark. Havrepapiret framstår som det mest teknisk avanserte produktet av ungdommenes arbeid, mener Oda Bhar. Foto: Hans Edward Hammonds.

Veilede uten å styre

Havremesterne i Sandnes har vært del av det nasjonale prosjektet NåDa, organisert av Norske kunstforeninger og støttet av Sparebankstiftelsen DnB. I perioden 2017-2019 har  ti prosjekter vært gjennomført på ulike steder i landet. Her har ungdom fått utforske lokale kulturminner under veiledning av en kunstner. Tanken har vært å øke refleksjonen omkring kulturarv, historie, tilknytning og identitet, og samtidig gi ungdommene innsikt og erfaring med hvordan kunstnere jobber.

Hans Edward Hammonds har også tidligere ledet sosiale kunstprosjekter for barn og unge, og er opptatt av å møte dem på like fot, uten en for tydelig lærerrolle.

– Som leder skal jeg ikke legge vekk min egen erfaring og bagasje og oppføre meg som en sekstenåring. Men jeg foretrekker å søke opp informasjonen sammen med dem heller enn å servere alt på forhånd. Da blir dialogen mer lik og reell. I neste omgang kan jeg komme med innspill og forslag til teknikker de kan bruke, forklarer Hammonds.

NåDa


NåDa er et prosjekt om samtidskunst og kulturarv for ungdom i alderen 12–18 år.

Gjennom aktiv deltakelse og i samarbeid med en billedkunstner skaper ungdom kunstprosjekter med utgangspunkt i lokale kulturminner.

NåDa er initiert av Norske Kunstforeninger og består av ti prosjekter. De som har deltatt er kunstforeningene i Asker, Halden, Osterøy, Røros, Sandefjord, Sandnes, Sortland, Surnadal, Ullensaker, samt Volda og Ørsta kunstlag.

NåDa hadde oppstart i 2017 og avsluttes i 2019.

Prosjektet er delvis finansiert gjennom en nasjonal gave fra Sparebankstiftelsen DNB. Hver av kunstforeningene mottok en grunnstøtte på 100 000 kroner, men måtte selv skaffe resten av finansieringen. Underveis ble det avholdt fellesmøter, der kunstforeningene kunne utveksle ideer og erfaringer.

Ungdommene som deltok i Havremester-prosjektet i Sandnes var:

  • Cinta Hondsmerk
  • Fride Nordbø Braut
  • Hanne Rita Hansen
  • Henrik Håvardsønn Høgmoe
  • Sveinung Svela
  • Vilde Mjaaland Vagle

På leting etter historien

I et hjørne av utstillingsrommet står en vindmølle av havrepapir – litt malapropos, siden havremøllene i Sandnes aldri ble drevet med vindkraft. Vannkraften som faktisk ble brukt symboliseres med et spor av havregryn, strødd utover gulvet og forgreinet som byens elv, før den ble lagt i rør. Hammonds forteller at det gjorde sterkt inntrykk på deltakerne å få vite at de i havremøllas lokaler befant seg rett ved siden av denne elva, som de fleste ikke engang hadde visst at eksisterte.

Et annet delprosjekt tok for seg tradisjonelle matretter av havre, som deltakerne fikk eksperimentere med å lage. Favorittene havrekjeks og havregrynskonfekt ble servert til publikum under utstillingsåpningen, og fortsatt henger oppskrifter og fristende matbilder på veggen. Opprinnelig planla ungdommene å samle inn gamle havreoppskrifter, men dette viste seg å være gjort allerede på 1990-tallet. Oppskriftssamlingen kunne nå føres videre til en ny generasjon, som i liten grad kjente til matrettene fra sin egen oppvekst.

Havremester-prosjektet fikk bruke Krossen havremølles gamle produksjonslokaler. Foto: Hans Edward Hammonds.

Stedets betydning

Ifølge Hammonds hadde stedet uvurderlig betydning for Havremester-prosjektet. Særlig var det vesentlig å få arbeide i Krossen havremølles gamle produksjonslokaler. Han tror det ville ha blitt vanskelig å gjøre kulturarven like levende i et mer nøytralt lokale. Mølla er i dag en del av det naturvitenskapelige museet Vitenfabrikken, som ligger vegg i vegg. Fra museets faste utstilling er det bygget en passasje over til møllas overetasje, og i etasjen under dette møttes prosjektgruppa. Mellom hvitkalkede murvegger og gamle produksjonsmaskiner var det lett å komme inn i stemningen fra havreproduksjonens gullalder.

– At vi hadde havremølla som utgangspunkt ble en naturlig start på prosessen. Hadde vi arbeidet i en hvit kube og kunnet finne på hva som helst, måtte jeg nok ha tenkt mer over hvordan situasjonen skulle håndteres. Nå trengte vi bare å forholde oss til konteksten, og kjenne etter hva det ble naturlig å gjøre. Jeg kunne bruke min erfaring som kunstner til å la ungdommene utforske materialet ut fra hva de så, og av og til kanskje utfordre dem ved å lage litt motstand, forklarer Hammonds.

NåDa-prosjektene har framfor alt lagt vekt på moderne kulturminner, som man ønsket å gjøre til mer enn passive historiemarkører. Tanken er at de fortsatt kan forme identiteten i et lokalsamfunn, hvor de for kort tid siden var sentrale. De ulike kunstforeningene har rettet oppmerksomheten mot et bredt spekter av kulturarv, og prosjektene har hatt en åpen og lekende form. Samtidig dro man nytte av tekniske ferdigheter og personlig erfaring hos de involverte kunstnerne. Når dette skrives, er ni av ti prosjekter allerede fullført:

I Hosanger på Osterøy ligger vågen omkranset av gamle vernede håndverksboder, hvor det tidligere ble produsert blant annet tresko, møbler og amerikakofferter. Det siste ble fokus for NåDa-prosjektet, som et symbol på den norske utvandringen til Amerika. Koffertene kunne knyttes opp mot dagens flyktningeproblematikk, i et arbeid ledet av kunstneren Shwan Dler Qaradaki, som selv kom til Norge som flyktning fra Kurdistan i 1999.

I Sandefjord tok man utgangspunkt i poteter, en stavkirke og en prehistorisk steinsetting, og resultatet ble en animert film. Også på Ullensaker ble det lagd film, selv om temaet her var radio. I Ørsta og Volda ble kraftproduksjon til en fotoutstilling, og på Sortland ble myten om et spøkelse på kinoen til en teaterforestilling. En performance i Surnadal var inspirert av en knappefabrikk og gamle sangleker. På Røros har man forsøkt å skape nytt liv i den gamle hovedgata fra bergverksdriften, som i våre dager ellers ligger stille og forlatt. Av dette prosjektet gjenstår både en utstilling på Rørosmuseet og noen andre arrangementer i mai og juni. Også i Asker kunstforening er det mulig å få med seg den avsluttende utstillingen, som åpner i mars. Her tar man for seg tradisjoner for produksjon og eksport av is, som var en viktig næring rundt Oslofjorden i perioden 1850-1914. (Noen bilder fra isprosjektet kan ses her.)

Havredeig. Foto: Hans Edward Hammonds.

Frustrasjon over det uvante

Den primære hensikten med NåDa-prosjektene var å reaktivere lokale kulturminner, men vel så interessant er ungdommenes opplevelse av kunstens metoder. Fra skolearbeidet er de fleste trolig vant til mer målrettede metoder, fokusert på resultater og rasjonell tenkning. Hvordan opplevde de å nærme seg temaet på en mer åpen og utprøvende måte, og hvilke ettervirkninger kan erfaringen få?

Noen reaksjoner har vi blant annet fra Halden kunstforening, som arrangerte sitt prosjekt i en nedlagt tekstilfabrikk i Tistedal. Fabrikkbygningen Spinneriet rommer i dag et kollektiv av kunstnere, og ikke bare én, men flere av disse ble involvert. Deltakerne kunne introduseres for et vell av teknikker: De fikk tegne i blinde, gjøre lydvandringer, overføre tegning til trykk og broderi, og mye annet. At lydkunst og tekstiler var en uventet kombinasjon blir tydelig i et intervju med tre av deltakerne i Halden Arbeiderblad (4. mai 2018):

«Når prosjektet startet trodde vi heller ikke at kunst kunne være lyd, og i begynnelsen var det litt kjedelig for vi måtte jobbe masse med sansene våre. Men etter hvert så vi at man kan bruke sansene og seg selv til å skape kunst, og vi har lært at vi også i kunsten må lære seg å tenke seg om to ganger,» sier Ingrid, Thea og Marius.

Deltakerne i Halden var rundt 11-12 år gamle, altså noen år yngre enn 16-18-åringene i Sandnes. Likevel virket også Havremesterne tidvis frustrerte over den åpne tilnærmingen. I et intervju med nettstedet Ung i Sandnes beskrives reaksjonene slik: «Ungdommene røper at i starten var det ganske så mange løse tråder og til tider frustrerende; Hva visste de om havre og dens betydning for 8 grynmøller i Sandnes? Og hvordan skulle dette kunne vises igjen i ulike kunstneriske teknikker. Det var så mange muligheter.»

I starten var det ganske så mange løse tråder og til tider frustrerende. Hva visste de om havre og dens betydning for 8 grynmøller i Sandnes?

Jeg tror at alle som deltok tilegnet seg historien og viktigheten av den. Ved å arbeide fysisk med materialet, lukte og sanse og kjenne på mølla og havren, fikk de en totalopplevelse.

Å sørge for at noe uventet skjer

Å være veileder i et kunstnerisk prosjekt kan handle om å bidra til at noe uventet skjer. En viktig oppgave er å hjelpe deltakerne å slippe kontrollen og flytte fokuset fra resultat til prosess, ifølge havreprosjektets Hans Edward Hammonds.

– Mange tenker jo at barn og unge er superkreative og frie. Men ofte er de nok omtrent like konvensjonelle som oss andre. Min oppgave som leder kan være å stille spørsmål, og hvis de har en idé, kan jeg si at den er bra, men at vi kan prøve å gjøre noe annet i tillegg. Kunst er jo å tenke, og kunstnerisk virksomhet handler om å prøve ut forskjellige ting. Når vi jobber fysisk med et materiale, settes hele nervesystemet i sving, sier Hammonds.

Han tror møtet med slike åpne metoder var en viktig del av det ungdommene fikk med seg fra prosjektet, i tillegg til en dypere forståelse av nærmiljøet.

– Mitt inntrykk er at minst like viktig som resultatet var det å kunne jobbe med det frie, og sette pris på selve leken. I en tale på åpningen snakket en av ungdommene om erfaringen med å bare begynne et sted, og se hvorhen det fører. En slik erfaring tror jeg ikke man får så ofte på skolen, som gjerne er mest fokusert på teknikk. I begynnelsen tror jeg nok flere opplevde metoden som frustrerende, men i ettertid tror jeg denne erfaringen står igjen. Jeg tror at alle som deltok tilegnet seg historien og viktigheten av den. Ved å arbeide fysisk med materialet, lukte og sanse og kjenne på mølla og havren, fikk de en totalopplevelse, mener Hammonds.

Minst like viktig som resultatet var det å kunne jobbe med det frie, og sette pris på selve leken. Foto: Hans Edward Hammonds.

Hans Edward Hammonds


Hans Edward Hammonds (født 1983) arbeider med mange ulike kunstneriske uttrykk, primært performance, installasjoner, video og foto.

Han er født og oppvokst i Stavanger, men har kunstutdannelsen sin fra New Zealand.

I dag bor og arbeider han i Stavanger, og har vært sentral i flere kunstnerstyrte prosjekter i byen, som visningsrommet Studio 17 og det nå nedlagte K-Lab. Han sitter også i kunstfaglig utvalg ved Tou Scene og jobber som formidler ved Stavanger kunstmuseum.

Kunst eller vitenskap?

Å arbeide med kulturminner slik det ble gjort i NåDa-prosjektene, grenser mot vitenskap og viteninnsamling. Hva skiller kunstens metoder fra det en forsker kunne ha gjort?

– Som kunstnere jobber vi ut fra det spontane og kroppslige, og med drømmer og flytende tanker. Vi har ikke samme ansvar som en forsker overfor en «sannhet». Det vi skulle gjøre, var å skape et ærlig uttrykk ut fra vår opplevelse av møtet med mølla og havren. Kunst og vitenskap har mye felles, siden begge er kreative disipliner. Men kunsten handler mer om å søke overraskelser og stupe ut i det ukjente, mener Hammonds.

Skal vi ta ham på ordet, handlet NåDa-prosjektet mindre om industriminner enn om å lære deltakerne å tenke. Med utgangspunkt i noe tilsynelatende trivielt, som en neve havregryn, kan vi få nye og ukjente perspektiver på det vante. Å frigjøre seg fra konvensjonen kan være en vanskelig prosess, men det er her kunstens hemmelighet ligger. Slik Havremesterne oppdaget at havre ikke bare kan spises, men brukes i visuelle uttrykk, rommet mange av søsterprosjektene egne overskridelser. Det spiller liten rolle om man bruker marmor eller havre – selv om resultatet nok blir mer bestandig med marmor. Materialet er mindre viktig enn refleksjonen over det man gjør.

Å frigjøre seg fra konvensjonen kan være en vanskelig prosess, men det er her kunstens hemmelighet ligger. Slik Havremesterne oppdaget at havre ikke bare kan spises, men brukes i visuelle uttrykk. Foto: Hans Edward Hammonds.

Annonser

Stikkord:
· · · ·