Onkel Tuka og Mandarinsaft: Blant mumriker og mummitroll




To nye alternative barneplater henvender seg til ulike deler av barns fantasi.

Drømmen om en litt mer avslappet og løssluppen hverdag – hvor man tolererer et og annet hull i sokken og timeplanen, og hvor både forventninger og tempo senkes og gjør plass til selve livet  – den er det mange av oss som deler. Det gjelder kanskje ikke minst småbarnsforeldre, som gjennom barna opplever en verden som selvsagt på mange måter har tatt store klyv fremover siden de selv var små (alt var ikke bedre før, og dæven så godt vi har det), men som allikevel kan ha noe nådeløst og trangt ved seg (for alt fremskrittet betyr ikke at noe ikke faktisk var bedre).

Det er lett å ønske seg tilbake til en mer barbeint tid. Samme hvor reell denne enklere tiden man savner måtte være, preger den i høyeste grad den alternative barnemusikkens ønske om frihet. Der hvor Margrethe Munthe ba deg om å ta av luen før du kommer inn i stuen, synes artistene bak denne musikken at det å i det hele tatt bevege seg innendørs er bortkastet tid. Musikerne som tiltrekkes av musikk rettet mot barn har vel gjerne noe litt anarkistisk over seg. En evne til å la assosiasjonene, både i tekst og musikk, fly fritt. En sunn skepsis til det voksne blikk på verden. Det er derfor, for å si det mildt, ikke overraskende å støte på låta «Mumrik» på det legendariske Halden-bandet Onkel Tukas ferske plate rettet mot barn, Sinnabrus blues.

Fakta


Onkel Tuka

Sinnabrus blues

Hot Sauce Records

 

Mandarinsaft

På vei te en venn

Øra Fonogram

Utferdstrang

«Mumrik» er en vakker og jordnær ballade som handler om Snusmumriken, den egenrådige piperøykende vandreren, alle parkvakters fiende, som er blant Mummitrollets beste venner og som hver høst drar sin kos, til varmere strøk. Mummitrollet ber mistrøstig om å få bli med, men det er aldri egentlig aktuelt – dette er noe Snusmumriken må gjøre på egenhånd, det skjønner de på mange måter begge to, og dessuten er det tid for å gå i dvale for Mummifamilien, bak skalkede luker i Mummihuset. Selv i denne mest idylliske og eventyrlige av alle barndommens daler, kan små troll kjenne på den såre, utilfredsstilte utferdstrangen.

«Har du gått ut i skogen for å finne en sang / har du spilt på et munnspill og fiska fra en bro / blir du alltid rastløs når skyggen din er lang / liker du best å gå i gamle sko? / da er du en mumrik, en skikkelig mumrik – da er du en snusmumrik, akkurat som meg,» synger vokalist og låtskriver Håkon Ohlgren.

Der omstreifere i mye fiksjon rettet mot voksne er folk som har mistet noe, som har gått fra gård og grunn, sover under broer og er forvist fra samfunnet, er de i barnefiksjonen gjerne skikkelser som har blitt tildelt en frihet barn bare kan drømme om. Som lever uten begrensningene som hører med til å være barn, men også uten voksenlivets bekymringer. Arbeidsliv og vinduskonvolutter. Tidsnok oppdager vi selvsagt at det er når vi er små og lengter etter dette livet som mest at vi kanskje er nærmest å leve det – det idealiserte lofferlivet finnes jo knapt noe annet sted enn i den uorganiserte leken og friluftslivet Onkel Tuka synger om her, eller på «Det vidunderlige ingenting»: «Hvis du har et snøre / og du har en stang / kan vi sitte ved elva dagen lang / der nede hvor elva gjør en sving / det vidunderlige ingenting».

Der omstreifere i mye fiksjon rettet mot voksne er folk som har mistet noe, er de i barnefiksjonen gjerne skikkelser som har blitt tildelt en frihet barn bare kan drømme om.

Avslappet, swingende bluegrass

Resten av Sinnabrus blues er fylt av både virkelighet og fantasi. Vi starter, av alle ting, med illevarslende rakettoppskytingslyder og en sang om Kim Jong-Un («Raketten til Kim», som «kan fly hele veien fra Korea til Krim»). Nyhetsbildet forlates imidlertid raskt, til fordel for skogens gleder i låter som «Det vidunderlige ingenting», nevnte «Mumrik» og tittellåta «Sinnabrus blues», hvor vi blir kjent med platas «hovedperson», Hillbilly Willy, søskenbarnet til Lasse Polakk som vi fikk møte på den første barneplata deres.

Onkel Tuka er et flott band. De spiller avslappet, swingende bluegrass med åpne vinduer ut mot naturlige musikalske naboer i country og omegn. Åker, skau og bedehus. På refrengene stemmer et lite, unisont barnekor i og blander seg med bandets tette og ru vokalharmonier. Rino Sildens banjo og Snorre Kopperuds fiolin er rappfingrede musikalske muntrasjonsråd som også finner vakre og ettertenksomme øyeblikk i spillet sitt. De har spilt inn plata i Studio Intim, sammen med Geir Sundstøl, mangeårig samarbeidspartner og en av Norges fremste og mest stilsikre studiomusikere. I forbifarten er det verdt å nevne at Sundstøl har en vidunderlig, blomstrende solokarriere på åpen klasse-selskapet Hubro, som har lagt seg for vane å gi ut på det som på papiret kan se ut som kronglete musikk, men som er avvæpnende lyttervennlig og rik på assosiasjoner. Hvem vet, kanskje finnes det stoff for nysgjerrige smårollinger også på plateselskapet med den rare uglen på etiketten? Det er verdt et forsøk.

Sammen har Onkel Tuka og Sundstøl uansett laget et album som på én side låter ærlig og naturlig, men som også finner plass til en rekke små mer surrealistiske soniske detaljer i krokene, egnet til å appellere til både ung og gammel fantasi. Pussige perkusjonslyder, klokkespill, et ekko som flyr av sted – slike ting. Det er rett og slett et gjennomtenkt og gjennomført stykke arbeid.

Onkel Tuka spiller avslappet, swingende bluegrass med åpne vinduer ut mot naturlige musikalske naboer i country og omegn. Åker, skau og bedehus.

Mandarinsaft synger med varsom stemme om nære barndomsopplevelser over svale arrangementer.

Samtidig, i Trøndelag

Det finnes en snill og psykedelisk musikalsk åre i Trøndelag, som kanskje i noen tilfeller havner litt i skyggen av hakket mer høylytte rockuttrykk, men som er dønn gjenkjennelig når du støter på den – et nylig eksempel er i og for seg den oppsiktsvekkende likandes fylkessammenslåingslåta «Trønder», som sjokkerte et helt Norge ved å ikke være forferdelig i det hele tatt.

Tomannsbandet Mandarinsaft består av Bendik Ulla og Even Moen Jenssen. De er ute med På vei te en venn på det, i det minste i hovedstadskretser, noe underskattede plateselskapet Øra Fonogram, som gir ut kjernesunn kvalitetsmusikk i en rekke sjangere. Mandarinsaft står nokså tydelig i tradisjonen til band som Tre små kinesere, kultfavorittene Sanderfinger og ikke minst Knutsen & Ludvigsen, norgeshistoriens åpenbart største poprockorkester, som har invitert barn og voksne med inn i sin fullstendig enestående forestillingsverden i en mannsalder nå.

En post-beatlesk nysgjerrighet både på musikalsk og tekstmessig plan var bumerket til det bandet – og det preger i grunnen også Mandarinsaft, som synger med varsom stemme om nære barndomsopplevelser over svale arrangementer. Luftige kassegitarer, duse koringer, glassklare el-gitarer og beherskede trommer. Selv når de rocker, for eksempel på det bittersøte anthemet «Kjennes ut som sommer», låter det mildt og harmonisk – en slags voksenpop for barn, om det gir noen mening. Det er ganske langt unna Onkel Tukas mer uvørne innfallsvinkel, og de to albumene snakker kanskje til to litt forskjellige stemninger. Mandarinsaft synger liksom om siste sommerdag, den bittersøte følelsen av at ferien er over. Om stille, uutgrunnelige øyeblikk og nærhet til familien, for eksempel på «Mammas beste venn», mens Onkel Tuka synger om høysommeren og hvor dumme foreldre kan være.

«Rolig musikk for rolige barn»

På vei te en venn er et forholdsvis variert album, på sitt beste vakkert og meningsfylt ornamentert – for eksempel på den Nick Drake-aktige «Båten», hvor bortimot alt sitter, med cellostryk og fingerspill. Andre steder tillater jeg meg å savne litt mer musikalsk surrealisme – det er åpenbart at Mandarinsaft vandrer rundt i et landskap hvor forbildene har tillatt seg både det ene og det andre soniske krumspringet – mer eventyrlyst av denne typen i studio tror jeg kunne ha løftet «På vei te en venn» fra å være en bunnsolid plate til noe hakket mer spesielt – noen ganger kan det føles litt under-illustrert, samme hvor velarrangert det tross alt er. En låt som småskumle «Den mystiske gjesten», breddfull av spøkelsesaktig ekko-gitar, er eksempel på hva som skjer når de tenker tanken litt mer ut – når de gir låta et outrert arrangement og en produksjon som virkelig spiller på lag med det som fortelles. Andre låter på dette albumet kunne sikkert med fordel økt kontrastene på lignende vis.

Samtidig er det en besnærende og takknemlig opplevelse å høre en barneplate som ikke går i den retningen også. Jeg utelukker ikke at det er en tanke bak det – at Mandarinsaft har ønsket å lage «rolig musikk for rolige barn», liksom. En plate som snakker til de stille øyeblikkene, og som nettopp derfor når frem dit annen musikk for denne aldersgruppen ikke kan. Rolige, intime lytteropplevelser, som På vei te en venn ender opp med å være, trengs saktens, de også. Den frie fantasien trenger ikke nødvendigvis stå i opposisjon til noe som helst, det blir på sitt vis en unødvendig innkapsling av noe som er nødt til å kunne gå i alle retninger. Ingen kan jo være mumriker, med nesen vendt mot andre strøk og nye krangler hele tiden. Noen ganger vender vi oss innover og er mummitroll også.