Et opprop for mer billedkunst i barnekulturen




Hvorfor finnes barnebokillustrasjoner? Kunne vi tenke oss «vanlig» billedkunst i barnebøkene i stedet, spør Kjetil Røed.

Det er tilsynelatende et tåpelig og banalt spørsmål – kanskje noen til og med finner det frekt. Jeg mener likevel det er høyst relevant, fordi det føres oss til kjernen av oppdragelse, visuell kultur og dannelse. Barnebokillustrasjoner er nemlig ofte, etter min mening, for tilrettelagt hva voksne tror er passende for barn. Om vi snur på prioriteringen, og først ser etter den gode billedkunsten, dernest etter hvordan vi tror barna vil motta den, kan det åpne for en ganske annen tilnærming både til barnebokillustrasjon og til hvordan vi lar de minste møte kunsten.

Hva om…?

Hva om vi for eksempel la inn Marianne Heskes Gjerdeløa i Erika Fatlands nye bok Vinterkrigen? På side 39 i denne fortellingen om Hanna og Oscar som må redde verden fra klimakrise, ser vi en eksplosjon som lyser opp et landskap som, med litt godvilje, kunne kalles for «typisk norsk.» Hva hadde skjedd om Heskes hytte ble satt inn i stedet for den tegnede hytta?

Eller hva om vi hadde modifisert klassikerne og oppdatert dem i særutgaver med kunst som billedmateriale? Jeg liker tanken på Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemommeby illustrert med Rune Johansens fotografier, som også tar for seg småsamfunn.

Eller, for igjen å ta et ferskere eksempel: Selma Lønning Aarø og Tiril Valeurs Milla bestemmer. Denne lille boka handler om en driftig ung jente, hvor familien er arena: Hun får oppfylt alle barns drøm om å gjøre som de vil. Det vanlige hierarkiet mellom voksne og barn snus på hodet – Milla bestemmer, om enn bare for et øyeblikk. Hva om Sally Manns fotografier av egne barn ble inkludert? Ikke nødvendigvis ved å ekskludere de eksisterende illustrasjonene, men som et tillegg, en blanding? Manns direkte, noen ganger ubehagelige fotografier har vært kontroversielle. Men for meg handler de først og fremst om barn som er i ferd med å bli voksne. Det er ikke uforenelig med budskapet i Milla bestemmer.

Erika Fatlands Vinterkrigen (2017) åpner for bruk av «voksenkunst». Hvorfor ikke, spør Kjetil Røed. Illustrasjon: Marius Renberg. Foto: Cappelen Damm

En åpen vei inn i kunstverden

En slik tankegang behøver ikke bety omskriving av bøkene. Det krever ikke en gang at det legges opp et spesielt pedagogisk opplegg rundt kunsten som brukes i dem. Strategien kan heller ses på som en utplassering av billedkunst som potensielt interesseskapende elementer. En mulighet for å la barna vandre videre inn i kunstverden. Om barna syns det er spennende, kan samtalen tas videre derfra.

Da er det naturligvis en fordel om de voksne har orientert seg om kunstelementene på forhånd. Det kan være nyttig å være beredt på den praten som måtte springe ut fra for eksempel Sally Manns fotografier. Sånt kan være krevende for foreldre, men det vil kunne gjøre at boka potensielt blir en plattform for en mye større historie enn den som fortelles i den: Den blir et sted å oppdage synsvinkler som vanligvis – kanskje altfor ofte – forbeholdes de voksnes verden. En ekstra bonus her er muligheten for at både voksne og barn kan utforske kunsten sammen i randsonen av pedagogiske skjemaer og klamme krav om hva vi «bør» gjøre.

Marianne Heskes Gjerdeløa (1981). Foto gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

En ekstra bonus her er muligheten for at både voksne og barn kan utforske kunsten sammen i randsonen av pedagogiske skjemaer og klamme krav om hva vi «bør» gjøre.

Grunnen til at kunst er viktig, er at den lærer mennesker å tenke og føle innenfor videre horisont og med et mer nyansert spekter enn vi kanskje ville gjort uten.

Men hvorfor?

Hvorfor trenger vi noe slikt? Kanskje for å ta barns nysgjerrighet mer på alvor, og for å lære oss selv å gi slipp på de begrensningene som ligger i å skreddersy produkter for deres aldersgruppe.

Jeg har alltid hatt problemer med litteratur og kunst som helt tydelig er designet for en viss aldersgruppe. Det er noe bedrevitersk og forbrukeraktig ved denne holdningen jeg ikke engang som barn hadde særlig sans for. Å bruke billedkunsten mer aktivt i barnelitteraturen kunne løst opp i denne spenningen, samtidig som det hadde gått rett inn i spørsmålet om hvordan barn og unge skal læres opp i kunst.

For det første er en kunstopplæringen ofte begrenset til den etablerte kunsthistorien eller klare teorier. Dette er en instrumentell tilnærming som like ofte ødelegger for kunstopplevelsen som gjør den klarere for barna. For uansett hvor lekende man er i læreprosessen, vil det lure en standard i bakgrunnen som styrer leken inn i velmenende forståelsesmodeller definert av de voksne.

Dessuten er kunsthistoriens tunge vekting av verket som den viktigste gjenstanden i prosessen uheldig. Grunnen til at kunst er viktig, er at den lærer mennesker å tenke og føle innenfor en videre horisont og med et mer nyansert spekter enn vi kanskje ville gjort uten. Derfor burde fokuset i opplæringen også ligge her: Hvordan kan vi bruke kunsten som redskap til å tenke og føle «bredere»? Om en slik holdning til kunsten etableres tidlig, vil kunstverket, og interessen for det, komme mer naturlig. Kunstverket blir et medium for selvforståelse, kreativ utforsking av ulike syn på verden og et utgangspunkt for kritisk tenkning. Da risikerer vi ikke at kunstverket blir en fetisj i et påtvunget dannelsesprosjekt som de unge kanskje føler ikke angår dem.

For det tredje kunne den mer kompliserte «voksenkunsten» fungert som trigger for kritisk refleksjon rundt den enorme og salgsorienterte visuelle kulturen barn i dag omgir seg med. Å legge opp til at barn blir mer kyndige i bruken av bilder, slik at de lettere kan sortere mellom bra og dårlig, sant og falskt, er helt nødvendig. Her er de voksne bedre lærere om de er støttespillere, heller enn fasitholdere for de minste. Barns nysgjerrighet, leken med perspektiver og tanker, har et stort kognitivt potensial om det får utfolde seg uten å regisseres eller korrigeres for mye.

Per Dybvigs Jegeren ble kåret til årets vakreste bok i 2016. Foto: Cappelen Damm

Alt passer – åpenbart – ikke

Selv om det er mange interessante potensielle møter mellom billedkunsten og barnebøker, er det er åpenbart mye kunst som neppe passer godt i litteraturen for de yngste. Bjarne Melgaard på sitt mest eksplisitte, for eksempel – og jeg innser at de aller minste kanskje ikke er modne for Anselm Kiefers post-holocaust-kunst. Men min egen opplevelse av barn er at de er mer enn intelligente nok til å ha glede av billedkunst «for voksne».

Dette betyr heller ikke at vi skal skrote barnebokillustratørene. Det finnes mange gode av dem. Og hele barnekulturen må på ingen måte kuppes av eksperimenter med billedkunsten som medium. Mye fungerer dessuten godt som kunst i seg selv allerede, som Per Dybvigs illustrasjoner, eller Gry Moursunds illustrasjoner av Bukkene Bruse på badeland av Bjørn F. Rørvik. Dette er tegninger som ikke ser ned på barna, men nærmer seg deres forestillingsverden, gjennom streken. Det finnes heldigvis mange flere eksempler.

Fra Bukkene Bruse på badeland (2009) av Bjørn F. Rørvik, illustrert av Gry Morsund. Foto: Cappelen Damm

Men det er liten tvil om at flere kunstnere burde vært en mer aktiv del av barn og unges visuelle kultur, og at bøkene er én vei inn.

Fra produksjon til kuratering

Men det er liten tvil om at flere kunstnere burde vært en mer aktiv del av barn og unges visuelle kultur, og at bøkene er én vei inn. Det kan bety spesialdesignede illustrasjonsoppdrag av «voksenkunstnere» for barn, men det kan like gjerne bety import av eksisterende kunstprosjekter for ny bruk.

Kunne vi i stedet for en stol i en fortelling brukt One and three chairs av Joseph Kosuth? Eller om vi i stedet for søtladne og flate naturbilder kunne satt sammen montasjer av nasjonalromantikk og nasjonalismekritisk kunst som nettopp Marianne Heskes Gjerdeløa?

Gjort på en gjennomtenkt måte hadde vi hevet nivået på barnebøker fra rent produksjonsnivå til et mer kuratorisk nivå, der kvaliteten ikke underordnes alderstilpasningen. Om vi i tillegg hadde lagt opp til en kunstopplæring som tok vare på de minstes reaksjoner på disse bildene, hadde vi kunnet legge til rette for en dannelsesprosess hvor barna fikk en mer relevant inngang til kunsten og den visuelle kulturen. Slik ville de selv stått for den viktigste delen av sin egen kunstopplæring – gjennom nysgjerrighet og større kapasitet til å ta på alvor det som resonnerer med dem.