Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Oppslukt i sanseinntrykk

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 15. april 2016

HVOR
Dansens Hus

Sommerfuglmannen på Dansens Hus serverer en visuell estetisk opplevelse, men mangler narrativ.

↑ Foto: Dansens Hus.


Spilles på Dansens Hus 9.-13. april og i Bærum Kulturhus 15.-16. april
Passer for barn fra 1 til 4 år
Varighet: 25 minutter
Idé/konsept/ koreografi/regi: Inger Cecilie Bertrán de Lis
Regi/dramaturgi: Robert Skjærstad
Musikk: Nils-Arne Øvergård
Danser: Erlend Auestad Danielsen
Scenografi/kostyme: Gisle Harr
Lysdesign: Daniel Kolstad Gimle
Scenografiassistent: Jannicke Lie
Kostymeassistent: Andrea Austdahl
Metallkonstruksjoner: Anders Witussen
Illustrasjon: Gislve Harr
Foto: Kamran Dolati, Tale Hendenes
Produksjon: ICB Produksjoner
Støttet av Norsk Kulturråd

Dersom man har lest beskrivelsen av forestillingen Sommerfuglmannen på forhånd, vet man at det på Dansens Hus er en gutts drømmer det skal handle om. Én danser, Erlend Auestad Danielsen, står på scenen omgitt av lange hyssinger som henger fra taket. I trådene er det festet fargerike papirark som i løpet av forestillingen forvandles til sommerfugler.

Auestad Danielsen skaper sitt eget univers gjennom farger og former, og forvandler seg til slutt om til en fargerik sommerfugl. I forestillingenes program deles et dikt:

«Vi møter en gutt med stor fantasi,
Det er så mye han vil skape,
Så mye han vil si,
Han har er en bok med drømmer i,
Et hav av farger han svømmer i
Så inderlig skjør, men samtidig så sterk,
Skaper han en sommerfugl,
Et mesterverk.»

Diktet i programmet er mer meningsfylt enn forestillingen i seg selv. For Sommerfuglmannen mangler narrativ.

Tydelig seperasjon

Uten beskrivelsen i programmet og en viss forforståelse av temaet, vil man som voksen bli sittende og lete etter en dypere forståelse eller rød tråd i Sommerfuglmannen. Om ikke et tydelig narrativ er nødvendig i enhver kunstopplevelse ønsker man likefult å forstå hva som ønskes formidlet, samt at innholdet skal ha en form for budskap.

Sommerfuglmannen tilfredsstiller på ingen måte behovet for den røde tråd. Fortellerstilen baserer seg på et skille mellom utøver og publikum. Vi opplever en tydelig seperasjon mellom salen og scenen, mellom oss og ham. Danseren er i scenelyset, publikum i mørket. Dette forsterker de voksnes ønske om en komplett opplevelse, der alle virkemidler er del av et budskap og en mening. Men Sommerfuglmannen serverer verken noe tydelig narrativ eller dypere mening.

Selve leken i drømmeland er sannheten i seg selv, og det er mer enn nok for barna. De er fullstendig oppslukt i sanseinntrykkene som opptar dem i øyeblikket, og leter dermed ikke etter en tydelig historie som fortelles, eller en dypere forståelse for gutten på scenen. Barna blir i stedet med ham på reisen i drømmeland, der tid og rom forsvinner, og en papirbit kan være hva som helst. Virkemidler som for oss voksne kan bli overflødige er med på å kjøpe barnas oppmerksomhet, og slik sett kan Sommerfuglmannen tidvis bevege seg over i klisjeene.

 

Barn opplever gjennom sansene

Nettopp sanseinntrykk er essensielt for koreograf Inger Cecilie Bertrán De Lis. Hun er kjent for å jobbe ut ifra barnas perspektiver og deres opplevelse av verden gjennom sanseinntrykk. I forestillingen Lala Pop lot hun seg inspirere av forskningsresultater om barns første ord og lyder, mens fokuset i Å, Marja Fly Fly lå på en visuelt sanselig opplevelse. Denne gangen, med Sommerfuglmannen, skaper hun på ingen måte en sanselig eksplosjon. Likevel er bruk av lys og skygge essensiell. At virkemidlene ikke overdrives, gir danseren makt og tyngde, og det kroppslige estetiske får skinne.

 

Skillet mellom publikum og scene gjør at det taktile er fraværende underveis, men ved forestillingens slutt inviteres barna til å kjenne på sommerfuglvingene, noe de gjør med stort engasjement. Ute i foajeen er det gjort klart et lite verksted, der barna kan få fortsette reisen og være med å skape. Det er synd det gjøres med en alt for enkel løsning. Å gi barna fargeblyanter, papir, lim og saks er lite nyskapende og utfordrende. En klisjé som gleder barna, men som er for oppbrukt til å høre hjemme i deres møte med profesjonell scenekunst. Bertrán De Lis oppnår med dette en viss form for interaksjon, men det er dessverre en for billig løsning.

Fortellerstilen baserer seg på et skille mellom utøver og publikum. Vi opplever en tydelig seperasjon mellom salen og scenen, mellom oss og ham.

Koreografien byr på ulike elementer, og selv om den tidvis beveger seg over i den søtlige barnevennlige klisjé, er det nok variasjon til at den fysiske formidlingen i seg selv er interessant, mener anmelderen. Foto: Dansens Hus.

Auestad Danielsen mestrer et lekent uttrykk som når ut til barna, uten å bli klovnete og komisk. Foto: Dansens Hus.

Får nyte det estetiske

Samtidig som forestillingen legger seg på barnas nivå, og tydelig er rettet mot å stimulere det utålmodige sinnet, undervurderes aldri barnets evne til å nyte det estetiske. Koreografien byr på ulike elementer, og selv om den tidvis beveger seg over i den søtlige barnevennlige klisjé, er det nok variasjon til at den fysiske formidlingen i seg selv er interessant.

 

Både voksne og barn kan nyte solodanserens kroppsbeherskelse, uttrykk og fysiske språk. Auestad Danielsen mestrer et lekent uttrykk som når ut til barna, uten å bli klovnete og komisk. På denne måten blir barna eksponert for en estetikk som ikke nødvendigvis er forenklet. Det ligger også en verdi i at det ikke er interaksjon mellom utøver og publikum. Der enkelte forestillinger i større grad baserer seg på interaksjon med barna, virker heller formålet her å være at barna skal få en sanselig opplevelse og estetisk tilførsel. En klassisk måte å tenke kunst for barn på, som i dette tilfellet fungerer.

Gjenkjennelse og oppdagelse

Både koreografien og det sceniske uttrykket beveger seg hele tiden mellom det abstrakte og det mer definerte. «Bil! Bil! Bil!» roper barna når en ny skygge dukker opp på bakteppet. Verdien av gjenkjennelse er åpenbar. Og kanskje er det nettopp dette som skaper en viss form for rød tråd for barna. De kjenner ikke bare igjen figurer de har sett før, men etter hvert kjenner de igjen den drømmende gutten på scenen, enkelte av bevegelsene han gjentar, og hans lek med pappfigurer og brettede ark.

 

Når gutten til slutt får vinger og blir til en kjempesommerfugl, er barna fortapt og fortryllet, og det jubles når de omsider får løpe opp på scenen. Kombinasjonen mellom det gjenkjennbare, det abstrakte og det nye virker å holde barna interesserte og fascinerte gjennom hele forestillingen. Det å spille på barns gjenkjennelse og entusiasme for enkle virkemidler fungerer åpenbart, men det ville vært interessant å se koreografen ta flere sjanser, og ikke velge billigste løsning for å kjøpe barnas oppmerksomhet. Når forestillingen allerede mangler et tydelig narrativ kunne man ha spilt enda mer på det abstrakte, og alle mulighetene i danserens kropp. Barna lar seg fascinere også i de stunder der danseren er i hovedfokus.

 

Drømmens tablåer

Spørsmålet er om det å se noe «vakkert» er nok i seg selv. Som regel søker publikum etter noe mer i en kunstopplevelse. Barn er enklere slik, de kjøpes lett med enkle virkemidler. Det kan derimot hevdes at man slik undervurderer barna som mottakere.

 

Men i Sommerfuglmannen undervurderes i alle fall ikke barnas evne til å nyte det estetiske uttrykket, der danseren står i sentrum. Det i seg selv er å ta barnas nytelse av kunst på alvor. Om det ikke er en forestilling som engasjerer og formidler i høyeste mulig grad, lykkes i alle fall Bertrán De Lis med å servere visuelle sanseinntrykk.

Annonser

Stikkord:
·