Overbeviser ikke helt i feiringen av selvet




Goodbye Kitty på Barneteatret vårt hyller mangfoldet, men tar bare overfladisk farvel med frykten for å være annerledes.

I boken Barnteater: Myter och Meningar fra 1983 skriver professor Viveka Hagnell at det ikke er tilstrekkelig å formidle en barneforestillings budskap i en sangtekst. Budskapet må gestaltes også gjennom handling. Dette er én av mytene om barneteater hun dissekerer i sine grundige empiriske undersøkelser av barns opplevelser av ulike teaterforestillinger i Norge tidlig på 80-tallet.

Nå er det kanskje annerledes. Ifølge kurator Dorothea von Hantelmann defineres samtiden vår ved at opplevelse har blitt sentralt. Opplevelsen er overordnet forståelse, innsikt og refleksjon, i en tid som dessuten preges av tverrkunstneriske, multimediale og performative kunstverk. Er det likevel nok å synge: «Eg er meg og du er deg» ikledd kjønnsoverskridende kostymer i regnbuefargede kulisser innenfor rammene av en popkulturell feiring dersom man vil formidle et budskap om å være seg selv til barn, slik det gjøres i Goodbye Kitty på Barneteatret vårt denne høsten?

Goodbye Kitty


Goodbye Kitty av Rebekka/Huy
En samproduksjon mellom Barneteatret vårt og Rebekka/Huy
Konsept og iscenesettelse: Rebekka Nystadbakk og Huy Le Vo
Scenografi, lys og kostymedesign: Chrisander Brun
Komponist: Rakel Nystabakk
Dramaturgisk bistand: Cecilie Lundsholt
Medskapende skuespillere: Ellen Adnreassen, Magnus Myhr, Lars August Jørgensen, Rakel Nystadbakk
Produsent for Rebekka/Huy: Annika Ostwald
Produsent for Barneteatret vårt: Halvard Fiksdal
Tekstbidrag (rap/sang): Espen Esther Pirelli Benestad

Festen som ramme

Ifølge regissørteamet Rebekka Nystadbakk og Huy Le Vo er Goodbye Kitty et «farvel til normal og unormal, til alt vi må være, skal være og burde være», og rammene for denne avskjeden, er festen. Dermed føyer forestillingen seg inn i rekken av nyere produksjoner for barn som har festen som dramaturgisk ramme. Klassikere for kids-forestillingen Forbrytelse og straff (2015) endte i en stor, sirkusinspirert feiring og forestillingen Party (2016) av Zinola og McCarthy på Black Box teater tok i sin helhet form som en fest.

I programmet til Goodbye Kitty står det at skaperne gleder seg til å «invitere (…) barna til fest», men produksjonen ligner mer på en konsert med sin sammenstilling av sang- og dansenumre. Publikum er ikke med i forestillingen, men sitter på gulvet foran scenen. Selv om vi må snu oss for å følge handlingen, og utøverne dessuten beveger seg mellom oss, er forholdet mellom scene og sal det samme som i en vanlig teaterforestilling. Det er greit nok, hadde det ikke vært for denne fest-metaforen. For hva slags fest er det hvis man ikke får være med? På sett og vis ligner forestillingen både i innhold og form dermed mer på MGPjr, som tilfeldigvis foregikk samme kveld som Goodbye Kitty hadde premiere. Noen synger og danser på en scene, ikledd glitrende og karnevalske kostymer, og vi i publikum opplever det fra der vi sitter: ser, lytter og tar det inn.

Vi i publikum opplever fra der vi sitter: ser, lytter og tar det inn. Foto: Chrisander Brun.

Mangfoldet går også igjen i scenografien og kostymene, begge deler skapt av Chrisander Brun. Der kombineres plagg og farger på tvers av kjønnskategoriene og skaper slik et lekent univers preget av et mangfold av muligheter og identiteter.

Uniformt i sitt mangfold?

Ikke ulikt MGPjr, har Goodbye Kitty sanger med overtydelige budskap. «Eg er meg, E er me, Æ e mæ og Jeg er meg» synger de fire på scenen etter tur, i en fengende, popinspirert åpningssang, før de bryter ut i frisluppen og leken dans, tydelig henvendt mot et yngre publikum. Spillestilen er eksplisitt teatral og drar veksler på både queer-kulturen, den performative drag-kulturen og popkulturen. Det er ikke kroppen som underholdningsmaskin, men som undersøkende, framstillende og utprøvende verktøy vi ser. En særlig spilleglede preger ensemblet.

Sangtekstene handler om at det er greit å være akkurat som du er. De er dessuten spesifikt knyttet til kjønn. «Hurra for kjønnsmangfoldet, kjønnseuforien og kjønnskreativiteten», skriver regissørene i programteksten, en beskjed som også skinner gjennom i det utøverne sier både i sanger og i monologer. Mangfoldet går også igjen i scenografien og kostymene, begge deler skapt av Chrisander Brun. Der kombineres plagg og farger på tvers av kjønnskategoriene og skaper slik et lekent univers preget av et mangfold av muligheter og identiteter.

Det er i seg selv underholdene å være vitne til, men det er samtidig også nokså uniformt i all sin diversitet. Å ha glitrende kostymer som utfordrer forestillingen om det maskuline og feminine kan bidra til å skape et positivt bilde: Den overskridende, uredde og glitrende. Men kanskje litt mer utilsiktet kan det også oppleves ekskluderende i all sin overskridende vellykkethet.

Spillestilen er eksplisitt teatral og drar veksler på både queer-kulturen, den performative drag-kulturen og popkulturen. Foto: Chrisander Brun.

Intensjonen er god, framvisningen vakker, men samtidig er den monologisk i formen. Foto: Chrisander Brun.

For hva hvis jeg ikke klarer å være meg selv? Hva hvis jeg ikke klarer å elske alt jeg egentlig misliker ved meg selv? Hva da? Hvem skal jeg henvende meg til med de følelsene?

Henvender seg til målgruppen

Dette motvirkes imidlertid noe av måten utøverne henvender seg til oss i publikum på: Vennlig, åpne, imøtekommende, interessert. Selv om det at vi sitter på gulvet skaper en nivå-forskjell mellom aktørene og oss, opplever jeg aldri forestillingen som ovenfra og ned. Måten aktørene bruker blikket for å se og etablere kontakt og holder kroppene sine henvendt og åpne på, gjør det tydelig at det er barna i salen som er deres publikum. Det er ingen tvil om at ensemblet har ønsket å nå sitt publikum.

I forestillingen ser vi at det finnes noen som tør å være som de vil, og det kan være inspirerende. Vi får samtidig ikke tilgang til den usikkerheten som trolig også preger disse menneskene, eller kanskje har preget dem før de endte opp på scenen i kjønnsoverskridende kostymer, tilsynelatende trygge på sin egen identitet og kropp. Dermed gis vi heller ikke anledning til å speile vår egen usikkerhet i noe, for den gis ingen stemme i den feiringen som Goodbye Kitty inviterer til. Det er forestillingens problem, og det gjør at den kan virke mot sin hensikt: Istedenfor å motvirke skam, kan den skape det. For hva hvis jeg ikke klarer å være meg selv? Hva hvis jeg ikke klarer å elske alt jeg egentlig misliker ved meg selv? Hva da? Hvem skal jeg henvende meg til med de følelsene?

Forestillingen stiller ikke spørsmål, den gir bare svarene

Den franske filosofen Jacques Rancière beskriver at å forklare hvordan ting er, istedenfor å åpne for å oppdage selv med utgangspunkt i egne forutsetninger, kan forstås som en måte å reprodusere ulikhet på. Den lærde stiller seg over den uskolerte og forklarer hvordan tingene henger sammen.

Goodbye Kitty gjør noe av det samme: Istedenfor å «utforske hvem vi kan være og hvem vi vil bli», som de skriver i programmet, forteller de oss hvordan vi bør være, uten kanskje helt å være klar over det. Intensjonen er god, framvisningen vakker, men samtidig er den monologisk i formen. For den som drømmer om å stå på scenen, kan det være løfterikt og fortvilende på samme tid, for hvordan kommer man seg dit? For den som ikke vet hva den vil være, kan det være undertrykkende. For hvem er jeg når jeg ikke vet hvem jeg er?

Forestillingen stiller ikke spørsmål, den synger og danser ut svarene. Dermed står den i fare for å virke tilslørende og mot sin hensikt. En forestilling som ønsker å virke performativt, gjennom å skape en opplevelse, må også ta høyde for hvilke opplevelser som skapes. I Goodbye Kitty skapes et bilde av at det å være seg selv er uproblematisk. Det kan det være, men for de aller fleste er det en utopi.