Er kunsten profesjonell når barn og unge inngår?




Kulturtanken og Kulturrådet stiller opp til duell med Periskop rundt tema kunst for barn, deltagelse og skolen som kunstarena.

– Slik jeg forstår dette handler det ikke om profesjonalitet, men om kunst.

Tora Ferner Lange /Kulturrådet

Periskop inviterer i 2017 ulike aktører til duell, enten med oss eller med hverandre. Først ut er Kulturtanken og Kulturrådet og tema denne gangen er situasjoner der elevarbeid inngår i profesjonelle utøveres kunstuttrykk, eller: Når kunsten fungerer som formidling. Skal slike uttrykk vurderes på et annet grunnlag enn situasjoner der barn og unge ikke inngår? Hvordan i tilfelle? Og hva har disse nye måtene å arbeide på si for kunstens profesjonalitetsbegrep?

Vi møter Tora Ferner Lange, fagansvarlig for barn og unge hos Kulturrådet og Ane Roggen, prosjektleder for utvikling hos Kulturtanken.

 

 

 

– Hvorvidt man kan definere resultatet som profesjonelt, handler mer om hvordan enn om hvem som involveres i prosjektet.

Ane Roggen / Kulturtanken

Tora Ferner Lange

Kulturrådet

 

Periskop: Vi har i år fulgt opp prosjektet neoN Notebook av komponisk Eivind Buene. Buene er for tiden på et toårig stipend, som også er støttet av Kulturrådet, og en del av Turnéorganisasjonens 25-års jubileum i Hedmark. Han har i denne perioden fått i oppdrag å utfordre produsenter, utøvere, elever og lærere i Hedmark DKS. Første prosjekt fikk før jul kritikk av vår anmelder for å ha et for smalt uttrykksspenn, der elevene mikset sammen elementer av musikk, dans, tekst og visuelle elementer til en forestilling. I sitt tilsvar til anmeldelsen i serien Svar en kritiker uttaler Eivind Buene: «Kritikk som skal forholde seg til elevarbeid må være annerledes enn kritikk av profesjonell kunst». Er du enig eller uenig? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke?

– Jeg er både uenig og enig; all kritikk av kunst bør forholde seg til konteksten kunsten er skapt i.

Er det kun elevenes arbeid og utførelse som er gjenstand for kritikk, er jeg enig i at det bør tas visse hensyn som ikke nødvendigvis gjelder for profesjonell kunst av og med profesjonelle kunstnere. Men flere verk i dag har barn og unge som sentrale utøvere i profesjonelle verk av profesjonelle kunstnere. Dette er i seg selv et kunstnerisk grep som kan være gjenstand for kritikk på samme måte som i annen profesjonell kunst.

DKS skal levere kunst i skolen – om man tilskriver omstendigheter som elevarbeids betydning som tilsier at det er «annerledes kunst», «kunst med pedagogisk formål» eller «kunst av amatører» og dermed ikke kan vurderes som all annen kunst, opprettholdes et konstruert skille mellom kunst i skolen og annen kunst som er passé og destruktivt.

Periskop: Har Kulturrådet tatt inn over seg konsekvensene av et endret profesjonalitets begrep? Eivind Buene sier at elevene er en del av hans profesjonelle kunstuttrykk, men det er helt åpenbart at elevene er amatører. Når barn og unge deltar i profesjonelle verk som amatører, ser vi at de ofte smelter sammen med verket. Vi trenger altså et nytt profesjonalitetsbegrep. Hvilke kriterier skal legges til grunn for dette?

Når du spør slik, om hva «Kulturrådet» mener, blir det viktig for meg å påpeke at Kulturrådet ikke er en konstant størrelse, men er ulike konstellasjoner av mennesker med ulike syn på kunst som hele tiden er i endring og avløser hverandre. Jeg svarer på dette som fagansvarlig for barn og unge i administrasjonen, andre instanser i Kulturrådet kan ha andre syn.

Slik jeg forstår dette handler det ikke om profesjonalitet, men om kunst. Det har lenge vært slik at amatører er en del av profesjonelle verk. Valget av barn, unge eller amatører som utøvere er en del av den kunstneriske strategien til den profesjonelle kunstneren, med de kvalitetene det innebærer. For meg er dette en naturlig videreutvikling fra performancekunsten, der utøveren er tilstede i den sceniske situasjonen som seg selv, og ikke som en «annen» eller i en rolle. På samme måte er barn, unge, eller amatører tilstede i verket som seg selv, og det er dette som er kunstnerens intensjon.

Periskop: I den nye utlysningen knyttet til visuell kunst for barn og unge skriver dere «at prosjekter som tenker nytt om forholdet mellom kunst og formidling prioriteres». Skal kunstens faglige kvalitetsvurderingssystemer bli benyttet for å bedømme dette forholdet? Hva kjennetegner i tilfelle dette systemet?

– Ja, gjerne det. Poenget her er å bidra til at formidling som fag, og mot unge spesielt, utvikler seg slik at alle typer visuell kunst, historisk og nåtidig, blir tilgjengelige for unge. Det er sikkert mange måter dette kan fungere godt på, og da vil vel både kvalitetskriterier i kunsten, pedagogikken og kunnskapsområder som resepsjon og persepsjon være viktige. Når Faglig utvalg for visuell kunst etterlyser prosjekter som tenker nytt rundt forholdet mellom kunst og formidling, vil nok vurderingen også basere seg på utvalgets samlede kunstneriske kompetanse og erfaring kombinert med hvordan de vurderer prosjektenes innretning, kontekst og gjennomføringsevne.

Periskop: Hvilket barnesyn har Kulturrådet? Hvilke barn ser man for seg?

– Dette er et spørsmål som gir rare assosiasjoner: som om vi eller noen har ett syn på barn, hvem de er, hvilke egenskaper de har og hvordan de preges av relasjonen til omstendighetene de vokser opp i. Eller som om kunnskaps- og forskningsfeltet svarer entydig på dette spørsmålet. Grunnleggende tror jeg at barn og unges mulighet til kontinuerlig å arbeide med kunst – praktisk, kognitivt og som referanse for erfaringer og følelser – er et svært viktig bidrag til å utvikle personlige, sosiale og faglige egenskaper og ferdigheter. Kulturrådet, både fagadministrasjon og råd, har også tidligere signalisert dette gjennom høringsuttalelser og strategidokumenter.

Periskop: Er Den kulturelle skolesekken et eget kunstfelt?

– Nei, DKS bør oppfattes som å være en del av de fagspesifikke kunstfeltene, og produksjonene og kunstnerne i Den kulturelle skolesekken bør speile diversiteten i alle kunstfeltene. Nettopp fordi tidligere Faglig utvalg for barne- og ungdomskultur i Kulturrådet anså det som viktig at kunst for barn og unge ble integrert i kunstfeltenes praksis og bevissthet, har rådet lagt ned dette som egen avsetning med et eget fagutvalg.

Periskop: Kulturrådet har endret språkbruk fra Kunstløftet til i dag, der Kunstløftet snakket om at de ikke støttet pedagogisk kunst, snakker dere i dag om at dere ikke støtter rene opplæringstiltak. Tyder dette på at dere ser på kunstverkets virkefelt som utvidet?

– Kunstløftet var et prosjekt som hadde behov for markører, og denne faktoren var i utlysningen en grenseoppgang mot prosjekter med pedagogiske formål. Når vi ikke lenger bruker formuleringen om at Kulturrådet ikke støtter pedagogisk kunst, tenker jeg heller at dette speiler en utvikling i kunstfeltene, der en ikke nødvendigvis kan avvise kunst som er pedagogisk, verken for barn eller voksne. Med ulike relasjonelle kunstformer og sjangre som «performance lecture» blir det å si at man ikke støtter pedagogisk kunst misvisende og upresist. Men Kulturrådet har aldri støttet rene opplæringstiltak, og det er viktig å presisere at barns opplæring, utdanning og undervisning i kunstfagene ikke er Kulturrådets ansvarsområde, men hører forvaltningsmessig inn under Kunnskapsdepartementet.

Ane Roggen

Kulturtanken

 

Periskop: Vi har i år fulgt opp prosjektet neoN Notebook av komponisk Eivind Buene. Buene er for tiden på et toårig stipend, som også er støttet av Kulturrådet, og en del av Turnéorganisasjonens 25-års jubileum i Hedmark. Han har i denne perioden fått i oppdrag å utfordre produsenter, utøvere, elever og lærere i Hedmark DKS. Første prosjekt fikk før jul kritikk av vår anmelder for å ha et for smalt uttrykksspenn, der elevene mikset sammen elementer av musikk, dans, tekst og visuelle elementer til en forestilling. I sitt tilsvar til anmeldelsen i serien Svar en kritiker uttaler Eivind Buene: «Kritikk som skal forholde seg til elevarbeid må være annerledes enn kritikk av profesjonell kunst». Er du enig eller uenig? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke?

– Jeg er enig. Kritikk må alltid forholde seg til intensjonen, konteksten og ambisjonen med et verk. Samtidig er det positivt at elevprosjekter møtes av seriøs kritikk og debatt, og kanskje opplever at de vurderes i en litt høyere vektklasse enn de var forberedt på. Det er naturligvis vanskelig å vurdere verdien av en bakenforliggende prosess, men det er kanskje heller ikke kunstkritikkens oppgave. Og så er jo spørsmålet, som denne debatten sirkler inn, når kan et elevprosjekt defineres som et kunstprosjekt?
Periskop: Når barn og unge deltar i profesjonelle verk som amatører, ser vi at de ofte smelter sammen med verket. Vi trenger derfor et nytt profesjonalitetsbegrep. Hvilke kriterier skal legges til grunn for dette?

– Det finnes mange eksempler på kunstnere som involverer barn og unge i skapende prosesser, der barna får en genuin og viktig rolle i utviklingen eller framføringen. Hvorvidt man kan definere resultatet som profesjonelt, handler mer om hvordan enn om hvem som involveres i prosjektet. Dette er et spennende og komplekst felt i utvikling. Oppe i alt dette skal vi diskutere profesjonalitetsbegrepet, men vi skal vokte oss for å vanne det ut. Barn og unge fortjener å møte fremragende profesjonelle kunstnere gjennom DKS.

Periskop: Hva er forskjellen på et opplæringstiltak og kunsten i DKS, eksemplifisert av prosjektet til Eivind Buene?

– DKS skal bidra til at alle elever i Norge får møte profesjonell kunst og kultur gjennom sin skoletid. DKS-tilbudet er ikke et opplæringstiltak, men skal nettopp tilby elevene kunstopplevelser og erfaringer som de ikke får gjennom undervisningen. Samtidig er det viktig at skolen ser verdien og relevansen i DKS, og vi må lete etter gode, dialogiske modeller. Prosjektet i Hedmark er spennende i så måte! Her har de engasjert Eivind Buene til å utforske disse mulighetene som en artist in residence. Jeg har ikke selv sett resultatet, men det framstår som et modig prosjekt som åpner for involvering, medskaping, dype erfaringer og læring, men på kunstens premisser. Det virker ambisiøst både i kunstnerisk forstand og som modellutvikling.

Periskop: Er Den kulturelle skolesekken et eget kunstfelt?

– DKS er et stort mylder av aktører som leverer et stort mangfold av kunst og kulturopplevelser til alle norske barn. DKS-kunst bør ikke utvikle seg til en egen «sjanger»; etter min mening ligger det en stor verdi i denne bredden. Samtidig har DKS en spesiell funksjon inn i skolens eget oppdrag. Og her ligger det også mange spennende muligheter! Dannelsesoppdraget og hva det fordrer av felles referanser, rom for meningsbrytning og ytring, deltakelse og medborgerskap, livsmestring og kreativ kompetanse står sentralt i fremtidens skole. Hva kan ikke kunsten og kulturen bidra med her?

Periskop: Hvilket barnesyn har Kulturtanken?

– Her må jeg trekke med gamle Rikskonsertenes mantra om at vi ikke oppdrar barn til å bli morgendagens publikum. Barna har rett til å bli tatt på alvor der de er nå. De har samme rett som voksne til å oppleve, utfordres, underholdes og overraskes. Og vi som er så heldige å jobbe med barn og unge som publikum, må lære å forstå dem. Hvilke parameter er meningsfulle for barn? Hvordan når vi frem, og hva kan vi lære av dem?

Periskop: Kulturrådet har endret språkbruk fra Kunstløftet til i dag, der Kunstløftet snakket om at de ikke støttet pedagogisk kunst, snakker de i dag om at de ikke støtter rene opplæringstiltak. Er kunstverkets virkefelt utvidet, slik dere ser det?

– Denne debatten viser nettopp hvor vanskelig det kan være å skille mellom verket og deltakernes opplevelse og erfaring. Og i slike kunsterfaringer ligger det jo et læringspotensial. Det er likevel noe annet enn et opplæringstiltak, og dette skillet bør vi vokte om også i fremtiden.