På tide med nytenkning om familiedager på kunstmuseene




MUSEUMSHELGEN: Hvorfor fortsetter norske kunstinstitusjoner med familiearrangementer etter modell fra forrige århundre?

Kunstmuseet er under press. Økt fokus på besøkstall og kvantitative målingsmetoder er for museer – som så mange andre steder i samfunnet – blitt suksesskriterier.

Det er derfor kanskje ikke så merkelig at flere museer satser på barnefamiliene som en målgruppe for å forsøke nå dette målet. Ser man på den gjennomsnittlige demografien i Norge, består de fleste barnefamilier av 1,73 barn. Dermed kan attraktive familiearrangementer hente inn 1,73 flere besøkende pr. kunstinteresserte forelder. Samtidig er det flere kulturelle faktorer som gjør at kunstmuseer og -institusjoner satser på barn. Det inkluderer – men begrenser seg ikke til – et idealistisk dannelsesperspektiv for den oppvoksende generasjonen, et mangfoldperspektiv og et ønske om å bygge fremtidens publikum.

Periskop har denne høsten besøkt en serie store kunstinstitusjoner på såkalte familiedager: Munchmuseet, Astrup Fearnley og Stavanger Kunsthall. Selv var jeg på KODE forrige helg. Selv om arrangementene ofte ser ut til å skape en positiv opplevelse for barna og de voksne, er det overraskende hvor lite villighet det er til å tenke nytt om formidlingen mot den yngste gruppen besøkende.

MUSEUMSHELGEN


Mange barn som kommer til et kunstmuseum utenom skolearrangementer, gjør det med familien i helgene. I denne serien ser Periskop nærmere på hva som møter de unge i kunstmuseene, både på dedikerte familiedager og i helt vanlige helger.

Hva er det egentlig som formidles til barnet gjennom verksteder, omvisninger og formidlingsopplegg for barn i de store norske kunstinstitusjonene? Hvordan bevarer museene, kvalitet i formidlingen og hva gir slike arrangementer til institusjonen? Og hva sier det om hvordan institusjonen velger å forstå barnet som publikum?

Først ut i serien var Munchmuseets familiedag knyttet til utstillingen Mot skogen etterfulgt av Astrup Fearnleys Rasmusklubben og Stavanger Kunsthalls familiedag.

Følger oppskriften

Da jeg besøker KODE i Bergen for en familieomvisning i Chiharu Shiotas utstilling «Direction», er ikke nyvinning eller innovasjon i fokus. Det er en tradisjonell familieomvisning som ikke skiller seg ut på noen vesentlig måte. Det betyr ikke at omvisningen er dårlig: Den følger oppskriften for en pedagogisk innføring i kunstnerskapet, og barna som er med får en introduksjon til både tankene og materialet som Shiota har anvendt i utstillingen. Formidleren er også helt tydelig engasjert og interessert i publikumet sitt.

Men når det kommer til gjennomføringen, utspiller lignende situasjoner seg som i de andre familieformidlingene som omtales i denne serien. Blant annet skaper overtydelighet «riktige» måter å lese kunsten på, og barna settes i bås. I løpet av omvisningen vender vi for eksempel tilbake til en struktur der barna sitter i midten mens de voksne står utenfor. Ett av de eldre barna spør opptil flere ganger indirekte om hvorfor de voksne skal skilles fra dem. Hvorfor får ikke de voksne navnelapper? Hvorfor skal ikke de få nøster å leke med?

Store aldersspenn og en tidvis overpedagogisk tilnærming bidrar også til å understreke at ikke alle barn syns det er like kult å late som de er en båt, eller få fortalt at de er mindre og andre er større.

Store aldersspenn og en tidvis overpedagogisk tilnærming bidrar også til å understreke at ikke alle barn syns det er like kult å late som de er en båt, eller få fortalt at de er mindre og andre er større.

Et forsterket gap mellom besøker og kunstverk

Slik som med de andre familiedagene og omvisningene som er anmeldt i serien «Museumshelgen», oppstår det også på KODE situasjoner der barna nok opplever at spørsmålene som stilles fra formidleren skal ha et riktig svar, eller at kunsten ligger utenfor dem og deres virkelighet. For eksempel: Shiotas intrikate tekstilverk, med tusenvis av kilometer med vevd tråd er ekstremt organisert og har krevd hjelp av 12 mennesker utover kunstneren selv. I kontrast får barna et lite rødt nøste som i løpet av besøket maksimalt kan bli til en liten hekla remse som verken har estetisk eller funksjonell verdi. Det forsterker gapet mellom besøker og kunstverk.

I seg selv er det ganske ironisk, for utstillingen bruker i høy grad omfavnende og omsluttende grep som er ment å skape nærhet mellom kunstner, kunstverk og betrakter. Ikke bare forteller Shiotas verk at vi skal tre inn i kunstnerens visjon, den formelig roper etter å bli instagrammet og delt publikum imellom.

Dette underbygges også i promoteringen av utstillingen, som trekker fram den visuelle erfaringen av å stige inn i utstillingsrommet. Slik ser vi hvordan skillene mellom markedsføring og formidling er på god vei til å bli utvisket – å inkludere og trekke publikum er ofte hensikten med begge formene. Man kan la seg bekymre av at det ser ut som markedsføringen vinner – i et institusjonelt hierarki stiller den ofte høyere grunnet dens kvantitative mål i møte med de kvalitative kunsterfaringene som formidleren skal skape.

Fra en formidling i Chiharu Shiotas utstilling «Direction». Foto: Dag Fosse/KODE.

Hvorfor er det slik at familiedagene ser ut til å sitte fast i et dannelsesideal som har eksistert i lignende format i mange tiår?

Hierarkiske henvendelser

I september så det amerikanske tidsskriftet Wired nærmere på det de kalte «The Made-for-Instagram Museum» – om nye institusjoner skapt med sosial bildedeling i tankene. Blant dem trakk de frem Museum of Ice Cream i Los Angeles og Color Factory i San Fransisco. I saken forteller ansvarlig for digitalformidling hos The Jewish Museum i New York, Jia Jia Fei, at forskjellen mellom steder som kun skal skape Instagram-øyeblikk og selve erfaringen som skjer i møte med et kunstverk, ligger i nyansene som kunsten kan skape.

Det er dette rommet for nyanser og barns individuelle lesninger som anmeldelsene i denne serien blant annet har etterspurt. Vi har besøkt institusjoner som jobber aktivt mot barnepublikummet og som forsøker å utforske formene formidlingen kan ta, som for eksempel Munchmuseet. Likevel er det gjennomgående en følelse av at nyskapende formidling nedprioriteres både gjennom manglende ressurser og etablering av nye diskurser.

Hvorfor er det slik at de aller fleste museer har som mål skape nyvinning og dyptgående erfaringer hos de besøkende, mens familiedagene ser ut til å sitte fast i et dannelsesideal som har eksistert i lignende format i mange tiår? Muligens holder formidlere fast på dette formatet i et forsøk på å markere avstanden nettopp til markedsføring, men som resultat blir det mer konservativt enn nyskapende.

Den store bredden i formidlingsfaget

Ser vi utover landegrensene er TATE i Storbritannia anerkjent for sitt nytenkende og faglig sterke formidlingsprogram. I de neste månedene arrangerer TATE Liverpool drop-in workshoper med kunstnere som jobber med aktivisme, TATE St. Ives tilbyr et digitalt loppemarked i regi kunstnergruppen Vandal, og TATE Moderns BBZ x TATE inviterer inn queer-, trans- og ikke-binære svarte kunstnere til å vise og diskutere arbeidet sitt med publikum i en institusjon som tradisjonelt sett har utelatt dem. Jeg er alltid imponert over Barbican og deres tilhørende filmprogram som på intelligent vis setter utstillingene deres i nye lys, men også over mer underfundige og morsomme stunts som Martini-baren som ble åpnet under James Bond-utstillingen i 2012. En av institusjonene jeg beundrer for sin bredde er Tensta Konsthall. De makter å invitere inn store deler av lokalsamfunnet til å bruke selve rommet, men også erfare og arbeide ut ifra utstillinger som holder internasjonalt nivå. Og selvsagt Stedejlik i Amsterdam som med sine Blikopeners og generelle arrangementsprogram lenge har ledet vei innen europeisk museumsformidling.

Jeg skulle ønske at flere av Periskops utsendte til kunstmuseenes familiearrangementer hadde kommet tilbake med lignende opplevelser.

Museumsformidlere i vårt langstrakte land: Det er på tide å virkelig vise hva dere kan, og kreve rommet dere trenger!

Tiden er nå!

Norge er kommet forbi minstekravet – som er å faktisk ha et tilbud for barn og unge. Nå må vi begynne å stille spørsmål til hvilke tilbud som finnes. Hvor er autonomien når det kommer til formidlingen og til formidlerne? Det mangler ikke på evne, men det mangler på nyvinning og formidlere som får plass til å tenke utover metoder som har humpa og gått i snart 50 år.

Etablering av en mer nytenkende diskurs trenger ikke gjøres på en bestemt måte og det trenger ikke proklameres en rett form. Men det må tørres å prøve ut mer, å tenke større, å feile og å oppdage.

Familiene har begynt å komme, de har kommet i mange tiår. Men hva skal til – ikke bare for at publikum skal øke og inkludere flere –men for at de skal møtes av en større bredde, for at erfaringspotensialet skal bli bredere, for å fremme nyanser?

Dette er ikke bare et opprop til formidlerne, men også til de som sitter på beslutningsmakten i institusjonene – forsøk  i større grad å se dette potensialet! Og til dere, museumsformidlere i vårt langstrakte land: Det er på tide å virkelig vise hva dere kan, og kreve rommet dere trenger!