Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Plateanmeldelse: Så rart å spille fusion-pop

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 3. mars 2021

Krokodilleruerfantegøyer er proppet med spilleglede og nekter seg lite. Men Nina & Sommerfuglfiskene er ikke alltid like opptatt av å gi tekstene musikalske begrunnelser.

↑ Nina og Sommerfuglfiskene består av Ivar Myrset Asheim, Nina Kristine Linge og Dan Petter Sundland. Foto: Tomas Whitehouse

«Krokodilleruerfantegøyer» av Nina og Sommerfuglfiskene. Illustrasjonene er ved Anette Moi. Foto: Nina og Sommerfuglfiskene

Hva slags album Krokodilleruerfantegøyer er, er åpenbart innen det har gått et minutt og førti sekunder av første låt, «Lille Persille». Et vers i løse ørkenblues-aktige gevanter avløses av et svalt mellomspill med plystring, og så er det dags for noen sprelske løp på bassgitar. Det er tidlig for en bassolo, en av musikkulturens mest kontroversielle foreteelser, i en hvilken som helst platesammenheng!

Barnefusion

Det varer uansett ikke lenge før basslicksene blir avløst av en dyp, tegneserieaktig herrestemme. Den spør låtas hovedperson, Lille Persille, hvor hun skal hen. Hvorpå hun svarer at hun skal spise kylling (!) og bringebær. Kombinasjonen høres ut som et eller annet man kan finne i en feberdrøm om Even Ramsviks kokebok Ny Norsk Mat. Den som kjenner Inger Hagerups dikt, vet dessuten at det er tordivelen i diktet «Tordivel, tordivel» som egentlig får denne gastronomiske gleden. Vi snakker seriøs fusion her.

Til sammen føles hele forløpet som en programerklæring: dette er et hjørne av (barne)musikken med spilleglede som nekter seg lite, og som fører med seg merksnodige smakskombinasjoner. En slags barnefusiontrio som inviterer lytteren til å prøve ut det velkjente og det uutforskede om hverandre. Og hvor forbauselse er en like gyldig reaksjon som nytelsen.

Dette er et hjørne av (barne)musikken med spilleglede som nekter seg lite, og som fører med seg merksnodige smakskombinasjoner

Krokodilleruerfantegøyer


Barneplate basert på tekster av Inger Hagerup.

Krokodilleruerfantegøyer inneholder tekster fra barnediktsamlingene Så Rart (1950), og diktsamlingene Lille Persille (1961) og Jeg gikk meg vill i skogene (1939).

Med:

Nina Kristine Linge – komposisjon, vokal og gitar

Dan Peter Sundland – bass og vokal, perkusjon og orgel på «Trommesolo», fuglekvitter på «Rolig mellomspill»

Ivar Myrset Asheim – trommer, perkusjon, sag og vokal

 

Produsert av Yngve Leidulv Sætre og Nina & Sommerfuglfiskene

Innspilt i Duper Studio i September 2019 av Yngve Leidulv Sætre og Vegard Lemme

Mikset av Yngve Leidulv Sætre

Mastret av Iver Sandøy

Musikalsk veileder Erik Johannesen

Butterfly Fish Music 2020

I 2016 inngikk Nina & Sommerfuglfiskene et samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken i Rogaland om å produsere en barnekonsert med tekster av Inger Hagerup. Resultatet ble en konsertforestilling som har turnért i flere år med over 300 skole- og festivalkonserter bak seg.

Finn Kalvik ga ut plata «Lille Persille» i 1986. Den ble en klassiker. Foto: Grappa

Gjenstridige byggeklosser

Trioen består  av bassist Dan Peter Sundland, Ivar Myrset Asheim på slagverk, perkusjon og sag og vokalist, gitarist og låtskriver Nina Kristine Linge. De har tatt utgangspunkt i tekster fra Inger Hagerups barnediktsamlinger, slik flere har gjort før dem. Finn Kalvik ga ut Lille Persille i 1986, og i 2018 kom Karoline Krüger og Fru Nitters Rytmeorkester med Labyrinter!, en på mange måter likesinnet musikalsk tilrettelegging av en annen stor norsk barnedikter, André Bjerke.

På både Labyrinter og Krokodilleruerfantegøyer kan man ta seg i å tenke at det er et tveegget sverd å bruke såpass kjent materiale, skrevet for høytlesning og memorering blant barn og voksne. Noen ganger er det lettere sagt enn sunget.

Man skulle tro at denne typen rim egnet seg utmerket for musikk. Det kan stemme, men på Krokodilleruerfantegøyer vil de veldig mye med teksten. Noen ganger blir Hagerups verselinjer gjenstridige byggeklosser som tilsynelatende trives best på egen hånd. Føyeligheten en sangtekst trenger, vokalenes sammentrekninger og utvidelser, kan rett og slett fremstå veldig corny når de anvendes på såpass velkjent tekstmateriale.

For lyttere med et sterkt forhold til Hagerup kan det sikkert lønne seg å forsøke å glemme hvor alt sammen kommer fra. Og for lyttere som ikke kjenner disse diktene, tror jeg neppe det er her man lærer seg så mange av dem heller.

Man skulle tro at denne typen rim egnet seg utmerket godt for musikk.

Nina og Sommerfuglfiskene. Foto: Tomas Whitehouse

Stor eksperimentell verktøyskasse

Men Hagerups poesi er også ideelle utgangspunkter for musikalsk tankespinn. Og Nina & Sommerfuglfiskene har en særegen vilje til å lete etter rytmisk motstand både i forgrunnen og bakgrunnen av musikken.

Som på låta «Så rart». Linge synger en melodi som nesten høres ut som en transkribert instrumentsolo, en type hooks man neppe finner utenfor jazzpoplåtskriving. Under ligger et komp som både halter, haler og drar. Låta avsluttes med at trommer og bass begår noen viltre, unisone freebag-kruseduller. Samtidig spinner Linges sang ut i noe som kan minne om musikken komponisten og vokalisten Cathy Berberian holdt på med (tenk båndsalat eller tegneserie-mus). Som om ikke dét var nok, er neste innslag, «Viktig Beskjed», utelukkende viet de kaudervelske gleder. Den byr på ett minutts uakkompagnert vokalvrøvl.

 

Høres alt dette ut som litt mye? Tja. Mest av alt høres det som noe som kan være ganske festlig å høre på skolekonsert. Albumet er resultat av en forestilling som ble laget i samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken i Rogaland. Konserter er blitt fremført over 300 ganger.

Linge synger en melodi som nesten høres ut som en transkribert instrumentsolo, en type hooks man neppe finner utenfor jazzpoplåtskriving.

De små øyeblikkene av barnlig musikalsk frihet virker tydelig i slekt med brennpunktet i norsk improvisert musikk.

Fascinasjon for teksturene

Det kjennes også friskt på egne ben. Riktignok finnes det mye jazz og jazzfaglig kompetanse i norsk barnemusikk i dag. Et eksempel er det platas musikalske veileder, trombonist Erik Johannesen, gjør i bandet Meg og Kammeraten min. Med ham har lydbildet deres endret seg fra rootsy surrealisme til en bredere musikalsk palett, som kan inneholde alt fra psykedelisk pop til vidløftig orkestrert tankespinn. Den barnlige fantasien, hoppende fra innfall til innfall, har festet et tydeligere grep om selve musiseringen.

Dette finner vi også her. Plata er preget av en fascinasjon for teksturene i ulike former for impro. Det handler ikke nødvendigvis om å dyrke improvisasjonen i seg selv, for dette er tydelig arrangert musikk hvor det stort sett fargelegges innenfor strekene. Men du får smakebiter av hvordan disse små øyeblikkene og merkelige instrumentteknikkene kan vekke assosiasjoner til veldig konkrete ting – dyr, landskaper, menneskelyder. Det er jo egentlig en innlysende idé. Men på Krokodilleruerfantegøyer virker øyeblikkene av barnlig musikalsk frihet tydelig i slekt med det (halv)unge brennpunktet i norsk improvisert musikk. Og det på en måte jeg ikke har hørt på plate ellers.

Båndsalat. Foto: Volodymyr Hryshchenko / Unsplash

Trommens tilstedeværelse

Sundland gnisser og gnurer på kontrabassen, blant annet under deklameringen av «Vepsen». Akkompagnementet er effektivt i samspill med Asheims litt fjollete sagspill på den første av de to Hagerup-hitsa som er slått sammen i låta «I huset bortenfor: Fru Olsen har boller». Så vrir låta seg til noe som høres ut som en fettstift-tegning av Gong eller tidlig 70-talls Zappa.

Asheim er en trommeslager som med og uten sag blir en melodisk tilstedeværelse i mange sammenhenger han dukker opp i. Det milde og musikalske sci fi-jazzrock-orkesteret Billy Meier kan for eksempel være noe å prøve ut, for barn som liker det de hører på denne plata.

Asheims 40 sekunder lange trommesolo (titulert «Trommesolo») oppsummerer mange liknende soloøyeblikk i denne musikken. Det er et åpenbart komisk element der, understøttet av den lemfeldige orgel-liringen man kan høre svakt i bakgrunnen.

Asheim er en trommeslager som med og uten sag blir en melodisk tilstedeværelse i mange sammenhenger han dukker opp i.

Det er en sånn greie hvor man enten blir med på leken eller fullstendig huggærn.

Rim og rytmeregler

Ikke all jazzmoroa er løs og ledig, noen ganger er stramheten selve poenget. Flere steder er Hagerups tekster råmateriale som blir mer eller mindre uforsiktig plukket fra hverandre og satt sammen i små rytmiske leker.

Det tydeligste eksempelet er «Alle Elefanter». Den starter med en musikklek sikkert mange har prøvd både på og utenfor videregående musikklinjer: Syng en frase over en melodi eller rytme som har et slag mindre enn det er stavelser i setningen, slik at hvilken stavelse du starter regla på stadig forskyver seg. Gjenta til du snubler. Det er  en sånn greie hvor man enten blir med på leken eller fullstendig huggærn – og det er vel selve poenget.

Illustrasjon fra Nina og Sommerfuglfiskenes album, illustrasjonen er signert Anette Moi.

 

Bølgende gitarspill, en gummiaktig basslinje og en raus dusj med cymbaler er bakken Linges vokal liksom skyter opp fra.

Låtkunst

Ved et tilfelle blir det låtkunst av den musikalske mekanikken. «Frøet» er i utgangspunktet en mirakuløs tilblivelseshistorie av Hagerup. I begynnelsen kan du høre det ubegrensede, men fremdeles innestengte potensialet i bass, vispetrommer, stakkato gitar og vokal,  slik de skynder seg rundt i små, abrupte vendinger. Når regnet banker på løses det hele opp.

Mildt dissonant og bølgende gitarspill, en gummiaktig basslinje og en raus dusj med cymbaler er bakken Linges vokal liksom skyter opp fra. Her blir hun revet med, vokalen er mindre didaktisk enn ellers. Opp mot himmelen bærer det før diktets siste linje, «og sola smiler ned til deg» liksom lander mot skimrende sag og bløte flageoletter fra gitaren.

Så gjentas det fengende og frenetiske førsteverset, som denne gangen munner ut i en liten kanon over tekstlinjen «en vakker dag blir du så stor». Det ville vært lett å snuble i alle disse musikalske tankesprangene, det kunne blitt overforklarende, men låta har den samme kortfattede elegansen som diktet den baserer seg på.

Funky avslutter

Det finnes noen få andre lyriske øyeblikk. «På havets bunn står skutene» starter med brusende sjø- og skipslyder før Linge setter i gang en duvende folklåt med fingerspill og slidegitar.

Vi skal ofte under vann i barnemusikk – fra «Yellow Submarine» til Tonje Unstads Musling med Melk fra 2018. I Sommerfuglfiskenes tapning blir Hagerups frodige undring i diktet noe velkjent. Vi besøker et sted veldig mange barnemusikanter oppsøker på platene sine for tiden; eventyrlig pop for stille barn.

Kanskje hadde albumet fortjent et vakkert, sent øyeblikk også. Den funky avslutningen «Kvelden lister seg på tå» er albumets mest forglemmelige spor, trass i entusiastisk gjespende korsang. Låta har potensial for instrumentale krumspring (her får vi platas tredje bassolo, gitt!), men viser igjen at Sommerfuglfiskene ikke alltid er like opptatt av å gi tekstene musikalske begrunnelser.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Den funky avslutningen er albumets mest forglemmelige spor, trass i entusiastisk gjespende korsang.

Spilleglede

Da er den nest siste låta på albumet et langt sterkere øyeblikk. «Rolig Mellomspill» lunter framover med Asheims tommelpiano, Sundlands fuglekvitring og Linges kneppende og elegante gitarfigurer. Den kunne godt vært et rolig punktum for plata. At de likevel faller for fristelsen til å ta en låt til, selv om den er tynn, sier noe om tilbøyeligheten de ønsker å dyrke hele veien igjennom.

De sterkeste låtøyeblikkene på Krokodilleruerfantegøyer kommer når trioen virkelig forholder seg til Hagerups enkle og elegante former. Det kunne vært flere slike, men i sum er albumets mest sympatiske trekk hvordan de tre musikantene bruker all sin spilleglede til å gestalte den kriblende iveren til diktenes mange små og store kryp. Det er kanskje kontraintuitivt, siden Hagerup er Hagerup. Men kan hende er dette musikk for barn som ikke egentlig bryr seg så mye om tekst. Det er godt noen lager den slags også.

De tre musikantene bruker all sin spilleglede til å gestalte den kriblende iveren til diktenes mange små og store kryp.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·