Poetisk tålmodighetstest




Du kan banne i kirken og du kan prompe i heisen, men kan du mene offentlig at en samling barnedikt er kjedelig?

Statistikken for salg og utlån gnir det inn: Morsomme og rimsterke barnedikt er langt mer populære enn de alvorlige på fri versefot. Skogen den grøne av Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen representerer med andre ord noe av det mest marginaliserte barnelitteraturen har å by på. Å mene at denne samlinga er kjedelig gir meg dårlig samvittighet. Men ved nærmere ettertanke kom jeg fram til at det er nedlatende å synes synd på alvorlige barnedikt. De trenger ikke særbehandling, de trenger respekt. Det innebærer å behandle dem som hvilken som helst annen barnelitteratur, med andre ord å argumentere for hva som gjør dem kjedelige.

Når møtet mellom meg og en bok ikke er optimalt, er det første spørsmålet om det er meg eller boka det er noe i veien med. Kanskje var forventningene mine i høyeste laget. Det første samarbeidet mellom Lillegraven og Kanstad Johnsen var en diktsamling for ungdom, Eg er eg er eg er, utgitt på Samlaget i 2016. Jeg er enig med dem som nominerte den både til Brageprisen og Kritikerprisen for beste barnebok. Den endte dessuten som vinner i kåringen av Årets vakreste skjønnlitterære bok for barn og unge. På sitt beste leverer altså poet Lillegraven og illustratør Kanstad Johnsen på himmelhøyt nivå. Forskjellen i deres nyeste samarbeid er at de her henvender seg til en yngre målgruppe.

Skogen den grøne


Tekst: Ruth Lillegraven

Illustrasjoner: Mari Kanstad Johnsen

Samlaget, 2018

Foto: Samlaget

Hjemme-borte-hjemme

Tittelen Skogen den grøne bringer oss rett til refrenget i Alf Prøysen og Finn Ludts barnevise «Lille måltrost» og setter stedet for samlinga. Diktene først og sist danner en ramme som minner om en klassisk barnefortelling på strukturen hjemme-borte-hjemme. Klassisk betyr tradisjonsbevisst, det behøver ikke bety kjedelig, men det gir heller ingen bonuspoeng for originalitet.

Innledningsvis velger diktets lyriske jeg stien «Inn i skogen». Avslutningsvis vender vedkommende hjem i «Ut av skogen».  Ferden er motivert av ønsket om å forlate «bråk og støy» og gå inn «i ei stillare / mjukare / verd». I dikt nummer to, «Noko nytt», får vi vite at dikter-jeget er «så lei av alt / søsken, foreldre / lekser, leiker, blokk / og bakgard, alt så / lite og trongt». Mot slutten springer jeget hjem igjen med erkjennelsen av å ha blitt forandret:

 

eg er ikkje lenger

den same

 

ro og uro

maur og myr er

del av meg no

 

men det grøne

og hemmelege

 

det er her

det blir her

 

ventar på meg

og på deg

 

Å begi seg ut i naturen – fysisk like gjerne som i overført betydning – blir dermed for en liten dannelsesreise å regne.

Å være i skogen

Rent pedagogisk er det grunn til å være positiv. Ferden gjennom skogen demonstrerer naturbevissthet. I våre dager er det mer enn et godt råd for helsebot. Nå som opplæring i bærekraft er like viktig for grunnskolens læreplan som opplæring i demokrati, inngår nærhet til naturen i moderne dannelse. De 44 diktene kretser alle rundt ulike naturfenomen. Elg og flaggermus har fått hver sine dikt, det samme har lav og vind. Vekten ligger riktig nok ikke på å formidle leksikalsk kunnskap. Det handler om jegets væren i skogen; om måten å forholde seg til den på; om opplevelse, refleksjon og undring – som i «Sommarfugl»: «vesle blå / sommarfugl / kvar vil du flyge / og kven vil du vere // du som kan gjere / nett kva du vil».

Utvalget ligger godt innafor det man kan vente å finne i et nordisk naturleksikon for barn. Kattugle og gjøk er med, men ikke trepipelerke eller dobbeltbekkasin. Variasjonen er likevel stor til å holde seg innafor et utvalg som allerede er kjent for svært mange barn. Vi får en smak av hvor rikt artsmangfoldet er. Men her er altså mer å hente for dem som kjenner seg igjen enn for dem som higer etter å lære noe nytt. Så hva er det å hente?

Noe av poesiens viktigste kraft ligger i evnen til å se kjente ting med friske øyne. Du skal jo helst vite hvilket tre det er snakk om før du lar deg fascinere av at «rogna har raude øyredobbar». Hvis et slikt bilde bidrar til sterkere bevissthet om naturen, har diktet lykkes. Dessverre holder de færreste et slikt nivå.

Språket er nøytralt

Språket er tro mot dikter-jegets synsvinkel. Dikter-barnet uttrykker seg enkelt og holder seg nøkternt til ordboka. Pussig nok er diktene så blotta for moderne referanser at samtlige kunne vært skrevet for 40 år siden (tv nevnes én gang). Det er som om Lillegraven har latt seg begrense av at hun skriver fra synsvinkelen til et barn. Innfallene var langt friskere da hun skrev fra ståstedet til en ungdom i Eg er eg er eg er.

Til gjengjeld byr de frie versene på en rytme og klang som gjør dem til en nytelse å lese høyt. Likevel er det som om ord som eventuelt kunne kilt litt ekstra på tunga har måttet vike for det friksjonsfrie og formfullendte. Har vi å gjøre med et spesielt nøkternt barn, eller forsøker språket å gjøre minst mulig ut av seg for ikke å komme i veien for en rein naturopplevelse?

En prøvelse for forestillingskraften

Et avgjørende spørsmål er om kunsten makter å skape følelsen av nærvær i skogen. Det er fristende å ty til en omdiskutert teori om hvordan hjernen bearbeider sanseinntrykk for å vurdere hvor sterkt diktene evner å berøre.

Ifølge VAK-modellen til Walter Burke Barbe vil hver hjerne sortere sanseinntrykk på sin unike måte. Hos flertallet får det visuelle forrang, hos andre er det auditive viktigst, mens en tredje gruppe er mer kinestetisk orientert – de opplever kroppslig gjennom smak, berøring og bevegelse. Dette dikter-jeget er utprega visuelt i sin gjengivelse av skogen, som her i «Planetar»: «eg plukkar / bær etter bær / til hendene mine / er like mørke som / himmelen etter at / sola har gått / ned». Formodentlig er antallet illustrasjoner så få nettopp for ikke å forstyrre lesernes egen forestillingskraft. Men enten maler ordene for svake bilder, eller så evner ikke hjernen min å skape visuelle forestillinger. Selv et dikt som appellerer til det kroppsorienterte barnet i meg, et dikt om å få et edderkoppnett i ansiktet, gir ingen konkret skildring av hvordan det føles. «Edderkoppen» blir først sanselig når jeg fyller ut opplevelsen med min egen taktile erfaring: «eg går i fella / med nase og / munn og kinn / sit her saman / med to fluger».

Det kan så klart hende at målet er å lokke ut i naturen dem som allerede kjenner den best. På meg virker det unødvendig begrensende.

Naturmagi

Opplysningstida har tatt fra oss mye av naturfølelsen. Evnen til å se den full av beskjeder fra mytologiske makter ga naturen et ekstra lag av mening. Likevel er det som om mange fortsatt fornemmer noe magisk i skogen. Dikter-jeget er så vidt inne på tanken, blant annet i «Lav»: «kva skjer om / eg tek på det // noko farleg / eller fantastisk». Det blir med tanken.

Mens Lillegraven mest antyder hva naturen kan gjøre med fantasien, demonstrerer Kanstad Johnsen hva fantasien kan gjøre med naturen. Fire dobbeltsidige illustrasjoner gjør skogen vidunderlig hemmelighetsfull. De er fylt til randen av stemningsfulle landskap som omslutter hovedpersonen. Selv om fargene bryter forsiktig med virkelighetens skog, er de så fint avstemt til hverandre at vrien mot det fantasifulle framstår naturlig. Den naive stilen og måten vannfargene glir over i hverandre på, bidrar ytterligere til å skape myke overganger mellom realitet og fantasi. Her er for eksempel mystiske hint om døde dyr på bunnen av et tjern. Det gir dybde til diktet «Tjernet»: «kva vil det / meg?» Slik lader Kanstad Johnsen skogen med magi. Men fire illustrasjoner til 44 dikt er ikke i nærheten av å kompensere for at tekstene spiller på så smalt sanseregister.

Å ta seg selv for alvorlig

Barnedikt er så sjeldne at enhver utgave er å anse som verneverdig. Men det er som om denne samlinga tar seg selv for alvorlig. Den er verken spesielt modig eller spesielt leken og den holder en gjennomsnittstemperatur på sånn omtrent 13 grader.

Likevel vil jeg svært gjerne forkynne den smalere diktekunstens tro på at det skal finnes et og annet barn der ute som får lyst til å sove med denne boka under hodeputa. Når dikter-jeget står der i skogen med det kunstferdige edderkoppnettet i fjeset, konstaterer vedkommende: «no er det eg / som er kunsten».

Dette er boka for dem som har forestillingskraft nok til å ta poenget – og et sinn vidåpent nok til å glede seg over det.

Ruth Lillegraven. Foto: Agnete Brun