Politisk dyrefabel




Trøndelag Teater åpner vårsesongen på hovedscenen med nok en nyskrevet musikal for hele familien. Til tross for noen dramaturgiske svakheter, er det en engasjerende opplevelse som lover godt for nye, store familieproduksjoner på norske scener.

Kun tre uker etter at «Puppan te pappa» er ferdigspilt, er det klart for enda en musikalsk urpremiére på Trøndelag Teaters hovedscene, «Påfuglen – en urettferdig musikal». I forestillingsprogrammet skriver dramaturg Elisabeth Egseth Hansen om teatrets lange musikaltradisjon, «(…) men fordi vi har en ambisjon om å gi publikum musikaler som i tillegg til god musikk og spektakulær scenografi, har en spennende form og et interessant innhold, er ikke utvalget (av eksisterende musikaler) like stort. Derfor har vi i de siste årene skrevet musikaler selv». At disse musikalene også retter seg inn mot barn og unge og deres familier, skal teatret ha honnør for, da det bidrar til å heve statusen på scenekunst for denne målgruppen. Det er i tillegg befriende å se at teatret det siste året har valgt å presentere andre historier enn bare den klassiske, romantiserende og nostalgiske julefortellingen, og at de dermed sørger for at det ikke bare er før jul det skjer noe for det unge publikummet på regionens hovedscene.

Teatret er tydelig også bevisste på å involvere sterke kunstnere fra Trøndelag på opphavssiden, og «Påfuglen – en urettferdig musikal» er ikke noe unntak. Jovan Pavlovic, som spiller i Rasmus og Verdens Beste Band og også var med i «Puppan te pappa», har komponert musikken og utviklet forestillingen sammen med regissør Tyra Tønnesen. Idéen fikk de da de samarbeidet om å lage «Rock’n Roll Wolf» i 2011, der den kjente 70-tallsfilmen «Med Grimm og Gru» ble adaptert til scenen for aller første gang. «Rock’n Roll Wolf» ble i etterkant eksportert til både Nationaltheatret og Den Nationale Scene, og med noen dramaturgiske innstramninger burde «Påfuglen» også være en opplagt kandidat til det samme.

Fakta


«Påfuglen – en urettferdig musikal»

av Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic

Manus: Tyra Tønnessen og ensemblet

Komponist og musikalsk leder: Jovan Pavlovic

Regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

Koreografi: Tor Ivar Hagen

Lysdesign: Eivind Myren

Lyddesign: Anders Schille

Medvirkende:

Kathrine Thorborg Johansen, Jon Lockert Rohde, Henriette Marø, Marianne Meløy, Herbert Nordrum/Christian Ruud Kallum, Karl-Vidar Lende, Tor Ivar Hagen, Jovan Pavlovic, Morten Skaget, Åsmund Flaten, Andreas Kjøl Berg

Trøndelag Teater, 24. januar

Etiske og moralske problemstillinger

Som i «Æsops fabler» (og for så vidt også «Rock’n Roll Wolf») gir Tønnessen og Pavlovic dyr menneskelige egenskaper for å fortelle en historie der etiske og moralske problemstillinger står i fokus. Kort fortalt handler det om den fattige og rotløse påfuglfamilien, som kjemper en daglig kamp for å overleve i det korrupte, men likevel fargerike hjemlandet Fugleland. De blir terrorisert av den lokale politimannen Gribben, som ser på dem som parasitter. Til slutt ser ikke påfuglmoren noen annen utvei enn å forlate barna og reise til det rike, men kalde Hundeland for å tjene penger til familien.

Foto: GT Nergaard
Foto: GT Nergaard

Der lever hundene i et velordnet overflodssamfunn, men bortsett fra det ser det ikke ut som det er så mange av dem som egentlig trives. Stort sett går de nemlig bare stresset rundt og fryser, med blikket vendt ned i bakken og den dårlige samvittigheten knugende i bakhodet. Den tiggende moren levnes ikke mye oppmerksomhet, inntil den overarbeidede hundefaren i egen fortvilelse en dag nærmest snubler over henne. Det er et møte som selvfølgelig viser seg å få konsekvenser for dem begge.

Tydelig og viktig tema

Høres det kjent ut? Parallellene til Norge og særlig rom- og tiggerdebatten er mange og tydelige, og selv om jeg på forhånd fryktet at dyresettingen kunne bidra til å banalisere problematikken og gjøre det hele til et litt ufarlig barneteater, viste disse antakelsene seg stort sett å bli motbevist. Mye av dette skyldes at forestillingen griper tak i en problematikk som utspiller seg rett utenfor stuevinduene våre i dag, og som derfor føles både viktig og lett identifiserbar. Samtidig behandler forestillingen temaene den tar opp overraskende presist og poengtert, uten verken å fordømme eller fordumme. Den kommuniserer i tillegg jevnt over godt med både unge og gamle i publikum, om enn på litt ulike plan.

De minste får først og fremst en spennende dyrefabel, og ser kanskje ikke helt parallellene eller de satiriske sparkene til vårt eget samfunn der og da. Spørsmålene om (u)rettferdig fordeling og behandling av fremmede blir likevel diskutert tydelig nok til at det lett kan overføres til deres egen virkelighet i etterkant. Visuelt storslåtte og poetiske tablåer, samt fengende balkan- og sigøynerinspirert musikk gir også godt driv til forestillingen, og veier opp for en tekst som til tider føles litt uforløst. Tyra Tønnessen, som har doktorgrad i improvisasjon fra KHiO, har improvisert fram det meste av manus sammen med ensemblet i prøvetiden. Dette gir alle på scenen et tydelig eierskap til rollene sine og til forestillingen, men generelt savner jeg en tydeligere dramatikerstemme som kunne strammet inn og gitt språket et poetisk løft. Sangtekstene har til tider en tendens til å bli for overtydelige og rett fram, og da står forestillingen i fare for å vippe over i det banale, fordi man noen ganger blir litt for ivrig med den velkjente teskjeen. Heldigvis blir dette aldri dominerende, men det gjør sitt til at forestillingen dras ut i lengste laget.

Favner over litt for mye

Samtidig skyldes nok dette også at man prøver å favne over litt for mange relaterte temaer på en gang. Kanskje skulle man prioritert hundenes møte med påfuglmoren i enda større grad foran de hjemlige problemene i Fugleland? Særlig gjelder dette maktovergrepene fra politimannen (les: myndighetene), som i sin skyteglade iver nok også kan leses inn i den pågående våpendebatten her hjemme. For det første er våpenet ikke særlig viktig, han er truende nok i seg selv, og for det andre blir både følgene av våpenbruken og den raske og inkonsekvente «løsningen» på problemet etter min mening ikke godt nok behandlet. Det medfører at både leflingen med våpenet og oppgjøret med politimannen kjennes lite troverdig og som et mindre interessant sidespor. I stedet fungerer maktovergrepene godt som en kontekstualiserende ramme for påfuglenes handlinger. Men det jeg opplever som kjernen i forestillingen – forholdet mellom hundene og påfuglene (eller nordmenn og romfolket/tiggere om man vil) – avhenger ikke av at maktproblematikken i Fugleland får en løsning. Den krever egentlig sin egen forestilling, og både «Påfuglen» og den norske barneteatertradisjonen hadde innimellom hatt godt av å ikke gi alt en definert (og lykkelig) utgang.

Foto: GT Nergaard
Foto: GT Nergaard

Med musikken i førersetet

Selv om problemstillingene i «Påfuglen – en urettferdig musikal» ikke er nye, er de like fullt viktige og aktuelle, og forestillingen mestrer å engasjere og få noen hver av oss til å se det hele med friske øyne. Katrine Thorborg Johansen, Herbert Nordrum, Marianne Meløy og Henriette Marø leder an i et dyktig ensemble, der særlig det fysiske dyrearbeidet er troverdig og flott å se på. Scenografien er signert Dagny Drage Kleiva og består av et utall fargerike madrasser og hvite dyner. Den stimulerer fantasien og geleider oss stort sett effektivt mellom de to landene. Likevel er det musikken, fremført av komponist Jovan Pavlovic og hans tremannsband (der alle i tillegg medvirker som skuespillere), som virkelig løfter forestillingen et ekstra hakk, og nok en gang beviser at Trondheim og Trøndelag har et av de ledende musikkmiljøene i landet. Det kommer for tiden særlig det unge publikummet til gode.