Popmusikk som ytring

– Får vi spille inn sang?

Det er tydelig hva elevene i niende klasse på Brannfjell skole er mest opptatt av i forkant av Historien om oss – på sporet av populærmusikken på Popsenteret. I regi av Den kulturelle skolesekken skal de i løpet av de neste to timene få en innføring i popmusikkens historie med vekt på ytring. Hvilken rolle spiller popmusikken i samfunnet? Hva gjør en låt relevant, og hvordan får man folk med seg på budskapet man ønsker å formidle?

Og ja, de skal også få prøve seg som artister i Popsenterets egne innspillingsstudioer.

Kjent og ukjent
Dagens omviser Inger Helseth samler de 28 elevene foran Christopher Nielsens kunstverk Superstar, som dekker en hel vegg like innenfor inngangen på Popsenteret. Over anlegget lyder Karpe Diems Lett å være rebell i kjellerleiligheten din. Elevene synger spontant med på fjorårets hit, og hører nøye etter når Helseth setter Nielsens visuelle fremstilling av musikkbransjens mange fallgruver i kontekst. De drøyer heller ikke med å svare på spørsmålet om hvor Karpe Diem hentet inspirasjon til låten sin fra: Kommentarer på internett som snakker dårlig om innvandrere, konkluderer de, og belyser Helseths poeng om hvordan man som artist kan bruke sin posisjon til å si noe om samfunnet.

Blandingen av det visuelle og soniske var en effektiv måte å fange oppmerksomheten på. Nielsen og hans tilknytning til Jokke & Valentinerne fremstod som ukjent materiale for de fleste, men miksen med gjenkjennelige Karpe Diem gjorde dem tilsynelatende mer mottagelig for ny informasjon. Elevene stod også i halvsirkel rundt Helseth, noe som gjorde situasjonen aktiv og uformell. At Helseth er en dyktig formidler har nok også sitt å si for elevenes interesse. Hun fremstod engasjert, pratet høyt og tydelig, men var samtidig kjapp i replikken. Og det lille som var av sporadisk uro i gruppen fanget hun opp og fikk bukt med rimelig kjapt. Hun er tydelig på lag med elevene, men det er heller ingen tvil om hvem som har styringen.

Teknisk trøbbel
Neste post på programmet foregikk i den lille kinosalen ved inngangen til Popsenterets faste utstilling. Maria Menas versjon av Ole Paus’ Mitt lille landlød fra anlegget, og Helseth tok elevene med gjennom sangens historie – fra låten som innlegg i EU-debatten via TV2s egenreklame, til Menas versjon i kjølvann av terrorangrepene 22. juli, med mål om å belyse musikkens samlende kraft. Helseth forteller videre om hvordan revyscenen holdt motet oppe under andre verdenskrig, og trekker frem Woodstock-festivalen, Live Aid og Forente artister som eksempler på populærmusikk som et verktøy for sosialt og politisk engasjement.

Selv om alle følger med er litt av gnisten fra første del borte. Elevene blir presentert for mye historikk få kjenner fra før, noe som i utgangspunktet jo er bra (Helseth: Har dere hørt om Leif Juster? Elevene, mumlende: Neeei …). Men i et dunkelt belyst rom uten noe visuelt eller sonisk å knytte den nye informasjonen til er forutsetningen for aktiv læring ikke den beste. Lerretet bak Helseth er nemlig helt svart.

Ifølge planen skulle både video, bilder og info vises på lerretet underveis, forteller Helseth i etterkant, men teknikken sviktet. Sånt skjer, og dette tatt i betraktning halte Helseth det bra i land. Og selv om jeg ikke skjønte hva som foregikk da hun plutselig delte ut ark til alle, virket det intuitivt for elevene som tok imot uten spørsmål.

Ideen bak musikken
Arkene inneholdt oppgaver som elevene skulle løse ved hjelp av Popsenterets faste utstilling. Men før elevene forsvant inn i utstillingen, fikk de samle seg i forhåndsbestemte grupper – eller band, herfra og ut var det nemlig elevene som fikk være artister. De plukket hvilken låt de ville spille inn i studio fra en liste, bestemte hvilken sak de ville fronte, samt bandnavn, før de presenterte prosjektene sine for klassen.

Helseth sørger for å dra i gang ordentlig applaus med plystring og hoing både før og etter hver presentasjon. Det er en fin gest og gjør at elevene får smakt litt på popstjernestatusen før de sendes inn i utstillingen, på vei opp mot musikkstudioene. Oppgavene de skal løse underveis består i å finne frem til videoklipp som skal hjelpe dem å reflektere rundt sitt eget musikalske prosjekt: Hvilken stemning ønsker de å sette publikum i? Hvordan skal de fange publikum? Hvordan kan de tydeliggjøre budskapet sitt gjennom et slagord?

De fleste gruppene har valgt å spille inn Ylvis’ The Fox med rasisme som tema. Selv om kompet til de kjente låtene elevene har å velge mellom er innspilt på forhånd, har Helseth informert om at de står fritt til å forandre teksten. Hun har også gitt dem eksempler på tema, blant annet rasisme og mobbing. En gruppe lurer, er det lov å bare ha det gøy? Det er et godt spørsmål. Selv om popmusikk brukes til å fronte og fremme saker, blir den vel så mye brukt til å skape god stemning, et aspekt det var fint elevene belyste ettersom det ikke ble gjort noe stort poeng av ellers.

Engasjert i oppgaven
Elevene er tydelig ivrige etter å komme seg i studio, og en kunne kanskje tro at de dermed ville løpe rett dit uten å ta oppgavene knyttet til utstillingen så alvorlig. Det er ingen bokser eller linjer på arket som skal fylles ut, og det ligger ingen føringer på at svarene skal sjekkes. Det er heller ingen voksne som passer på at de følger instruksene. En lærer holder oppsyn, men med 28 elever spredt rundt i bygget er det umulig å ha kustus på alle samtidig.

Og kanskje er det også én av grunnene til at elevene tar oppgaven på alvor. De får rom til å ta ansvar for sitt eget prosjekt. Og mens jeg beveger meg mellom alle TV-skjermene i utstillingens sikksakk-aktige ganger overhører jeg flere ivrige diskusjoner om både tekst, konsept og fanesak.

Noen elever studerer videoklippene fra musikkhistorien mens de pønsker ut refrenget på låten sin («’Få hodet ut av ræva’, vi bare sier det mange ganger!»). Andre igjen virker forvirret over hvilke skjermer de skal forholde seg til. Instruksjonene på arket de har fått er ikke alltid like spesifikke, og gjør at enkelte blir gående frem og tilbake for å lete etter det de skal bli inspirert av, i stedet for å diskutere hvordan innholdet på skjermene kan inspirere. Litt strammere instruksjon på tekstarket ville kjapt slettet forvirringen. Hvert band har nemlig liten tid å miste. Kun én time er satt av til å spille inn musikk, mikse låt, ta bandbilder og lage cover.

Frie tøyler
Det er liten vekt på musikkens estetiske eller kunstneriske verdier i Historien om oss – på sporet av populærmusikken, kanskje bortsett fra når elevene får mikse egen låt.

Selve innspillingen av låtene går ut på å legge vokal oppå et allerede ferdig komp, og minner sånn sett om karaoke. Men selv om rammene ikke byr på de store musikalske opplevelsene, er det lagt godt til rette for at alle skal kunne ta del i oppgaven. Det er vanskelig å få oversikt over hva hver enkelt gruppe foretar seg ettersom de jobber i små studioer hvor man helst ikke skal forstyrre under opptak, men det er tydelig at de har det fryktelig gøy. Gøy med å skrive nye tekster, gøy med å synge og høre egne stemmer på opptak, og kanskje ekstra gøy ettersom de får helt frie tøyler. Ingen slår ned på bandnavn som Foxy Fuckers, langfingre som skytes i været på coverbildet, eller alle banneordene som brukes for å understreke hvor teit rasisme er.

Denne friheten står i fin forlengelse av en kort, men viktig diskusjon om ytringsfrihet tidligere på dagen, da Helseth leste opp et sitat fra FrP-politiker Peter N. Myhres reaksjon på Karpe Diems nevnte Lett å være rebell i kjellerleiligheten din: «Jeg synes det er så negativt, så hatefullt. Musikk skal være noe hyggelig, noe pent, vakkert, estetisk».

– Er dere enige i det?, spurte Helseth.

– Neeeei!, gaulte klassen, noe som førte til en samtale om hver enkelts rett til å uttrykke seg. En elev oppsummerte det slik: «Det burde ikke være regler på kunst». Hvis dette ble dagens lærdom for noen, var det verdt de to timene på Popsenteret alene. Og i et opplegg med fokus på popmusikk som ytring kunne det vært interessant å utforske denne problemstillingen videre. Kan man noen gang gå for langt? Og hvem bestemmer i så fall hvor grensen går?

Rom for refleksjon
Etter at alle har spilt inn hver sin låt, samler Helseth alle rundt seg i en halvsirkel igjen.

– Jeg trodde vi skulle høre på låtene, hører jeg én elev mumle til en annen.

Det er ikke satt av tid til det, selv om jeg i likhet med eleven gjerne skulle hørt resultatene. Elevene får riktignok med seg låtene hjem, men en lytterunde kunne vært en fin måte for elevene å oppsummere for seg selv og resten av klassen hvordan de har brukt de ulike knaggene Helseth har utstyrt dem med gjennom dagen. Uten å spille låtene trekker Helseth likevel frem et par grupper og deres bruk av musikk som ytring, blant dem bandet Panda som har gjort om Knutsen & Ludvigsens Dum og deilig til en låt mot rasisme, med refreng som Brun og deilig, Gul og deilig.

Gjennom aktiv deltakelse er det tydelig at elevene har fått med seg hvordan popmusikk kan brukes til å fremme et budskap. Etter en dag fylt med musikkhistorie, refleksjon og praktisk prøving gikk de antageligvis også ut av Popsenteret med hakket flere tanker rundt popmusikkens funksjon enn det de hadde da de kom inn, til tross for at det var elevene selv som bidro med flere av de store tankekorsene.

Denne anmeldelsen er produsert av Ballade, og ble først publisert på Ballade.no 04.02.16. Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.