Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Har de husket, er de forberedt på at jeg kommer?

KATEGORI

Skole,

SJANGER

Kronikk,

PUBLISERT

tirsdag, 12 juni 2018

POSTKORT FRA DKS: Illustratør og forfatter Anna Fiske melder fra skolesekkturné.

↑ En ting er å finne frem til skolen, en annen ting er å finne riktig inngang inn i skolen, skriver Anna Fiske.

– Ankommer målet, sier min venn på reisen, Fru GPS.

Hun låter litt tett i nesen i dag. Angrer litt på at jeg byttet fra hun norske til hun svenske. Ville vel kjenne på røttene.

Og hun norske var jo så tullete, som den gangen hun lurte meg inn på en umåkt sykkelvei i Kirkenes.

 

 

En ting er å finne frem til skolen, en annen ting er å finne riktig inngang inn i skolen. I går havnet jeg i en kjeller og brukte ti minutter på å finne veien opp igjen. Ble heldigvis reddet av en vaktmester som satt i en hule der nede.

Godt at jeg alltid har god tid. Gode marginer er lik mindre stress, bedre å vente litt i bilen enn å stresse gjennom smale skogsveier med hjertet i halsen. Å være tidlig ute er min greie. Man må holde på kontrollen på det man kan.

Postkort fra DKS


Periskop inviterer et utvalg kunstnere og forfattere som turnerer i Den kulturelle skolesekken til å dele sin hverdag.

Først ut er A. Audhild Solberg.

Deretter Anna Fiske.

Er spent sånn som jeg alltid er før et skolebesøk. Har de husket, er de forberedt på at jeg kommer?

 

 

Og der var den herlige duften av skole, fuktige dresser i gangen, matpakker, frukt, grus etter sålene til cherroxene i alle regnbuens farger.

En trygg duft, søt og syrlig samtidig.

Skoleparfymen.

Lærerværelset er tomt, ryddig. Tar et bilde til samlingen min, det har blitt noen opp gjennom årene. Her var det nyoppusset, lyst og luftig. Ikke sånn som skolen på mandagen, slitte møbler, slitte lærere.

 

Slitte møbler, slitte lærere.

 

Der var jo rektor og. Ser det med en gang på øynene og hvordan hun farer opp. Her er de forberedt på at jeg kommer, de har husket!

På tavla i klasserommet står det med store bokstaver, BESØK AV FORFATTER ANNA FISKE. Noen av bøkene mine står i en lang rekke langs med tavla, rørende slitte etter ivrig lesing av ord og bilder.

 

 

Da er elevene forberedt, motiverte, spente. Ikke minst, da er lærene også det.

Elevene får man stort sett med seg uansett, men hvis lærene har glemt, eller ikke har fått beskjed, kan det komme dype sukk når man kommer.

– Å, var det i dag!

Den svir.

Lærerbarn som jeg er, forstår jeg stresset, frustrasjonen over alt som må rekkes og alt som kommer i veien i lærerhverdagen.

Som den gangen skolen sendte meg en mail om at de ikke ville ha besøk likevel, ettersom de skulle klippe en sau.

Men å begynne en dag full av formidlerlyst med å bli møtt med et tungt sukk og følelsen av at jeg stjeler timen fra læreren, er likevel totalt demotiverende og trist.

Kanskje det bare er min svenske, overhøflige oppdragelse som gjør at jeg reagerer hvis lærene sitter med ryggen mot og gjør papirarbeid, taster høyt på data, surfer på mobilen, eller snakker med hverandre og forstyrrer mens jeg formidler.

De går glipp av en glimrende mulighet til å vise elevene hvordan vi møter hverandre med respekt, hvordan vi lytter til en som har forberedt seg og gleder seg til å formidle til både barn og lærere.

 

 

Det er vanskelig å si fra til lærere, ta fra dem integriteten i klasserommet.

– Var det noe dere lurte på, spør jeg ofte hvis lærene snakker med hverandre og forstyrrer.

Da er det nesten bedre at de sier fra i forveien om det ikke passer.

Som den gangen skolen sendte meg en mail om at de ikke ville ha besøk likevel, ettersom de skulle klippe en sau. Jeg svarte at sauer som skal klippes finnes det jo mange av, men bare en av meg som formidler mine ting.

De valgte sauen.

 

 

Rigger opp det tekniske, og så var vi i gang.

Læreren forteller for barna at nå skal vi treffe en EKTE forfatter.

Så står jeg og tenker på det, at jeg er ekte, at jeg lever og er her akkurat nå.

– Det er noe viktig jeg har passet på, helt siden jeg var liten til jeg har blitt sånn voksen dame som jeg er nå. FANTASIEN min, forteller jeg.

Krabber meg sammen og strekker meg lang for å vise hvor liten jeg en gang var og hvor stor jeg er nå.

Og så spør jeg det jeg alltid spør, mest fordi jeg er så nysgjerrig på svaret.

– Hva er fantasi?

Det er så vakkert hvordan svaret nesten alltid er det samme:

– Fantasi er noe jeg har inne i hodet!

Så forteller jeg om mine lese- og skrivevansker som barn, og at tenk at jeg som strevde sånn med det ble forfatter når jeg ble voksen.

Det er så fint å se hvordan noen barn strekker seg, at alt er mulig selv om det butter imot. Eller når en elev rekker opp hånda og forteller med rett rygg om sin dysleksi.

– Da er vi jo litt like du og jeg, sier jeg.

– JA, svarer eleven med høy stemme.

Og læreren etterpå som forteller hvordan eleven har vært så flau over dette og hvor stort det var at han fortalte det foran alle sammen.

Det blir gull og diamanter i hele meg.

Nå har vi kontakt. 45 herlige, intense minutter med fortelling, bilder og ord. Det er nå, det er dem og meg, det er oss, det er magisk.

Det er nå jeg føler det, ser det, at boken lever, den lever sammen med barna.

 

 

Avslutter med å tegne på flippover, to forskjellige figurer etter ideer fra barna.

Nå er vi kjent, nå er stemningen høy. Ideene fra barna spruter i takt med tusjen, jeg passer på at de som ikke har rukket opp hånda før og gjør det nå, får komme med ideer, de som trenger litt tid på å bli trygge, det er viktig at jeg ser dem, at alle blir sett.

Jeg tegner lange bein med hår på, monobryn, fem armer, smilende munn, spisse tenner. Vi ler, dette er en sånn klasse som ler høyt fra første stund. Med andre må man jobbe litt mer, vise at det er trygt, at det er lov.

Etterpå spørsmålene, egne fortellinger. De relevante og de som handler om noe helt annet.

­– Tanten min bor i Sverige!

– Hvordan får du ideene til bøkene?

– Du er veldig lang!

– Hvor lang tid tar det å lage en bok?

– Hvordan lager du det harde på bøkene?

– Hvilken av bøkene dine liker du best?

– Hvilken bil kjører du?

– Jeg har vært i Danmark!

 

– Åh, er du forfatter? Det skal jeg også bli når jeg blir utbrent lærer.

 

Storefri, håper det ikke er dekket på til meg midt i havet av lærere, høyt lydnivå, samtaler om skoleturen neste uke, om elever, om fag. Meg med et stivt smil i midten. Sosialt geni, det er ikke meg.

Trenger å pause hodet etter den fine opplevelsen av møtet med barna. Når man gir alt, har man ikke så mye igjen.

En baguett til meg på et ensomt bord, puh!

På skolen i går det ble servert bursdagskake, da var det en tørr bille på min kakebit, turte ikke å si noe, begravet den stille i litt fløte. Noen tygg senere glemte jeg billen, kjente hvordan det knaste da jeg spiste den opp.

På en annen skole snudde en lærer seg til meg og spurte om jeg var vikar.

– Åh, er du forfatter, sa hun, det skal jeg også bli når jeg blir utbrent lærer.

Vet ikke hva jeg ble tristest av, synet på mitt yrke eller hennes følelse av sitt.

 

 

Bytter bok til siste økt, bra for egen del å variere, sånn at jeg ikke faller bort, er skjerpet i fortellingen, at det ikke bare blir prat. Hele meg må være med.

Lyttende elever og lærere, vi møtes i fortellingen.

Etterpå et besøk til rektor, det er noe jeg må si, noe som er bra, det er viktig det, å fortelle om bra ting.

­– Dette var en veldig fin skole, så motiverte elever og en så fin ro og trygghet over hele skolen. Det betyr at dere har flinke lærere.

Rektor får en tåre i øyet, takk sier hun, slikt er det aldri noen som sier. Så fyller det meg, min respekt for læreryrket og alt denne yrkesgruppen gir og hvordan de står på dag etter dag.

 

 

På vei mot bilen roper barna:

­– Ha det, ANNA FISKE!

Jeg blir bedt om å signere skolens fotball. Det er klemmer og smil:

– Dette var den beste dagen i mitt liv!

­– Wow, har du Mikke Mus-klokke!

– Jeg kommer aldri til å vaske kinnene etter at du klemte meg!

– Jeg skal også bli forfatter, og jeg kommer også fra to land, Norge og Somalia!

Replikkene må legges i en liten eske i hodet og spares til stundene da tvilen kommer, da den kreative selvfølelsen ikke er like høy. Skolebesøk ruler!

Så er det tilbake til det øde hotellet der jeg er den eneste gjesten. Får håpe at restauranten er åpen, slik at jeg ikke må spise yoghurt og banan til middag slik som i går.

Men det er en annen historie.

 

 

Alle foto: Anna Fiske.


Stikkord:
· · · · · ·