Potensielle historier i skyggene




Forestillingen «Don’t touch my hands», som gjestet den internasjonale figurteaterfestivalen Fri Figur i Oslo nylig, illustrerer hvordan fravær gjerne trigger fantasien mer enn nærværet.

Festivalen Fri figur var opprinnelig en mønstring for norsk figurteater, men etter at figurteaterfestivalen i Kristiansand la ned sin drift, har Fri figur overtatt  funksjonen som internasjonal festival, og presenterer også utenlandske forestillinger. I tillegg til et nokså bredt forestillingsprogram har Fri figur seminarer, og opprettholder slik et faglig fokus.

«Don’t touch my hands» av det spansk-argentinske kompaniet Sombra Chinas, ved Valeria Guglietti, gjestet festivalen både fredag og lørdag. Det er en én-kvinnesforestilling som tar i bruk sjablonger, figurer, og medierer dette gjennom skygge. Med andre ord: skyggeteater.

Fakta


«Don’t touch my hands»

av Sombra Chinas

Regi, manus, dukker, scenografi og utøver: Valeria Guglietti

UNIMA/Fri Figur

Trikkestallen, Torshov/Oslo, 26. oktober 2013

Fra skyggeteatrets historie

Innledningsvis ser vi en lyssirkel på et hvitt lerret, foran hvilken Guglietti dukker opp med en vifte i hånda. Med lett forførende bevegelser danser hun i lyssirkelen, før hun forsvinner ut av lyset. På en blank skjerm som lyset skinner gjennom begynner hun å tegne, hvilket gir illusjonen av at det tegnes direkte på lerretet – samtidig som hun er synlig i rommet. Dermed holdes illusjonen nærmest fram, uten at det blir til forkleinelse for forestillingen.

Som en slags hyllest til, eller flørt med, Fri figur, skriver Guglietti festivalnavnet midt i lyssirkelen – til stor begeistring for salen. Deretter presenterer hun forestillingen, som tar utgangspunkt i skyggeteatrets historie, og er en samling historier eller anekdoter som så vidt jeg forstår baserer seg på kjente motiv fra skyggeteatrets historie. Særlig i Kina har skyggeteatertradisjonen stått sterkt gjennom mange år, siden før år 0, og ikke før midten av 1700-tallet ankom det Europa. Skyggeteater skal ha vært svært populært i Paris på 1800-tallet, og er blant annet en del av den kjente kabareten «Le Chat noir». Sombras Chinas har spesialisert seg på nettopp det kinesiske skyggeteatret.

Det abstrakte stimulerer mer

Guglietti benytter både egen kropp og pappsjablonger som objekter for skyggemakeriet. En lek med hendene resulterer i flere fugleformasjoner, som så glir over i andre dyreformasjoner. Forestillingen består av i alt fjorten eller femten slike sekvenser, og noen av dem har et tydeligere motiv eller handling enn andre. Et lydspor har en dramaturgisk funksjon, både ved å angi tempo i hver enkelt sekvens, og som en helhetlig struktur som har en begynnelse, midte og slutt. De mer abstrakte motivene så ut til å ha like stor underholdningsverdi som de mer tydelige narrativene. Kanskje har det sammenheng med at bildene blir en form for bærer av potensielle historier som aktiverer tilskueren. Dermed er det like mye, om ikke mer, fraværet av objekter og handling som stimulerer tilskuerens fantasi til å skape egne historier og stille egne spørsmål til bildene.

Sombras Chinas leker med figurteatersjangeren ved å benytte historiske motiv som en fløytespillende mann med en kurv med en slange i – og kombinerer dette med musikk som har referanser til popmusikk så vel som til filmhistorie. Det er en veldig enkel, og effektiv, måte å aktivere tilskuerens referanse- og fantasiapparat, uten at det ene skjer på bekostning av det andre.

En presis flørt med publikum

Wikipedia lister opp noen filmer og tv-serier som eksempler på bruk av skyggeteater i vår egen tid, deriblant finner vi filmen «Dracula: Pages from a Virgin’s Diary» samt tv-serien «Buffy the Vampire Slayer»  – og nettopp vampyren er også motiv for én av sekvensene i «Don’t touch my hands». I likhet med de fleste av de andre sekvensene spiller også denne på humor, og blander inn flere referanser til populære filmer. Slik blir forestillingen på flere punkter en variasjon over skyggeteatrets lange historie.

Foto: Fri figur

Foto: Fri figur

Forestillingens siste sekvens ender i en formasjon som ser ut som filmhelten E.T. – akkompagnert av musikken til Richard Strauss: «Also sprach Zarathustra». Også kjent som en av filmhistoriens kanskje mest kjente åpningsmelodier, fra Stanley Kubricks «2001 – A Space Odyssey». Det er vitterlig en finurlig måte å ende en forestilling på.

Guglietti holder en stram regi på forestillingen, hun flørter med publikum underveis og er presis i uttrykket. «Don’t touch my hands» er en sjarmerende forestilling. Den kunne muligens kunne vært hakket hvassere og dristigere, men er samtidig et eksempel på hvordan tradisjon og populærkultur kan gå hånd i hånd i et format som kommuniserer bredt.

Oslo Nye Teater/Riksteatrets «Snøhvit» var åpningsforestilling under Fri figur. Forestillingen er tidligere anmeldt på periskop.no, og teksten kan leses her.


STIKKORD:
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/kode7351/public_html/htmatslande.periskop/wp-content/themes/periskop/templates/content-single.php on line 77