Praksisnært og forskningsbasert om interaktivitet i scenekunst for barn




Boka Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn representerer et solid, praksisnært og velorganisert grunnlag for alle som vil nærme seg interaktive kunstformer og barn.

Interaktivitet, dialog og deltakelse er stikkord for mange samtidige kunstpraksiser i alle kunstarter. Disse formende elementene ser ut til å ha en særlig aktualitet i produksjoner der publikum er barn og unge. Den nylige utgitte antologien Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn samler bidrag fra en rekke scenekunstnere med konkrete erfaringer på feltet. Boka er redigert av Lise Hovik og Lisa Nagel, og er et resultat av det kunstneriske forskningsprosjektet Scesam – interaktive dramaturgier i scenekunst for barn. I dette treårige forskingsprosjektet har en gruppe forskere og kunstnere undersøkt interaktivitet som kunstnerisk strategi i scenekunstprosjekt for barn.

I de første to kapitlene, skrevet av redaktørene Lise Hovik og Lisa Nagel, beskrives tenkningen bak SceSam, og vi får et innblikk i teoriområdene rundt interaktiv kunst generelt, og for og med barn spesielt. Boka har også en rekke kapitler som tar utgangspunkt i gjennomførte produksjoner i og utenfor SceSam-prosjektet.

Deltakelse og interaksjon i scenekunst for barn


Lise Hovik og Lisa Nagel (Red.)

Fagbokforlaget, 222 s.

ISBN 978-82-450-2094-6

Mellom autonom og heteronom estetikk

Presentasjonen av SceSam tar et dramaturgisk perspektiv og sier noe om hvordan dramaturgiske valg og dermed graden og arten av deltaking vil forme et produkt. Det vil si at kunstnerens valg av type dramaturgisk forløp kan regulere hvor mye og på hvilken måte publikum kan delta og sette sitt preg på den kunstneriske hendelsen. For eksempel vil valget av en lukket, dramatisk form være forskjellig fra en åpen, improviserende form. Der den lukkede formen er monologisk og innbyr publikum til stille, absorbert betraktning, vil den åpne, improviserende formen være avhengig av deres medskapende og fysisk aktive deltakelse for å fungere.

Hovik og Nagel tar utgangspunkt i kunst som kontekstavhengig, men samtidig noe unikt og selvbekreftende. Dette gjør de blant annet med bakgrunn i Shannon Jacksons teorier omkring autonom og heteronom estetikk. Tradisjonelt deles estetikk inn i disse to kategoriene: En heteronom oppfatning behandler kunsten som innvevd i hverdagsliv og læring, mens autonomiestetikk blir sett på som en motsetning til dette. I autonomiestetikken ses kunsten som noe uavhengig av kultur, kontekst og deltaking, selv om publikummeren dog tillates å konstruere opplevelsen mentalt. Jackson – og SceSam – er opptatt av at både autonomi og heteronomi må til for å skape en fullstendig kunstopplevelse: Menneskene må få gjøre kunstverket til sitt og knytte det til sin livsverden, men samtidig må kunstverket representere noe spesielt og annerledes enn andre erfaringer. På bakgrunn av dette og liknende kloke valg kan SceSam lande støtt et sted mellom kunst for kunstens skyld og instrumentalitet.

Belyser mange roller

De to første tekstene – begge skrevet av Hovik og Nagel – har et tverrfaglig perspektiv, og den diskuterer mange aspekt ved deltakernes funksjoner: Foregår barnas medvirkning i forkant, underveis eller i etterkant av den performative hendelsen, eller utgjør den selve verket? Tildeles barna primært funksjoner som skapende eller som utøvende kunstnere? Leverer barna materiale til produksjonen eller utgjør de selve materialet? I hvilken grad og hvordan påvirker barna den aktuelle forestillingen? Er interaktive dramaturgier i scenekunst for barn kunstpedagogikk eller sosial kunst? Hvordan kan barn delta i sosial kunst?

Som forskere plasserer forfatterne seg metodisk og med et rasjonale fra retningen A/R/Tography, der funksjonene og rollene Artist, Researcher og Teacher er likeverdige, og kan utspilles av forskjellige eller samme person. Jeg opplever dette som et valg og en konsekvens som springer ut av forskernes målsettinger om å utforske fenomenet deltaking i scenekunst for barn. Kunstnerperspektivet er der fordi kunstneren er den som til sjuende og sist står med ansvar for hendelsen. Lærerperspektivet hjelper publikum til å forstå og erfare i lys av sin livsverden. Forskerrollen er nødvendig fordi det som skjer må systematiseres, analyseres og reflekteres over dersom kunstprosjektene skal kunne få betydning ut over seg selv.

Kapitlene om det grunnleggende utgangspunktet for SceSam og om teorigrunnlaget for interaktiv kunst er godt strukturerte og lett forståelige, og kan leses uavhengig av resten av boka.

Omslag til boken. Foto: Fagbokforlaget.

Hovik og Nagel tar utgangspunkt i kunst som kontekstavhengig, men samtidig noe unikt og selvbekreftende.

SceSam


Forskningsprosjekt der en gruppe forskere og kunstnere sammen har undersøkt interaktivitet som kunstnerisk strategi i scenekunstprosjekter for barn i alderen 0 12 år. Prosjektet har bestått av scenekunst, forskning og formidling, og undersøkelsene har vært av både teoretisk og praktisk karakter.

Prosjektleder: Lisa Nagel

Leder for forskningsgruppen: Lise Hovik

Faggruppe: Kai Johnsen, Faith Gabrielle Guss

Kilde: Fagbokforlaget

Fra forestillingen Spurv. Foto: Siri Rygh.

Tekster om produksjoner

I bokas del to får vi tekster som omhandler de forskjellige SceSam-produksjonene, og disse tekstene ser ut til å representere utprøving av forskjellige strategier for deltaking, slik SceSams-prosjekt også har gjort.

Produksjonene tar utgangspunkt i dramaturgiske modeller og forskjellige typer bevisst voksen regulering av barnas deltaking. Kunstner-pedagogen, altså en kunstner som nytter seg av kunstneriske så vel som pedagogiske verktøy, framstår ofte som en tilrettelegger av et symbolsk og fysisk rom der vedkommende setter rammene for deltaking med bakgrunn i en kunstnerisk og dramaturgisk idé og målsetting, og til en viss grad i barnas alder og kontekst. I boka blir vi tatt med inn i konkrete refleksjoner, erfaringer og prosesser som fører til valg. Disse valgene tas ofte som konsekvens av et prøvepublikums aksjoner og reaksjoner i det kunstneriske rommet de tilbys.

Mange av tekstene i boka er skrevet i løpet av utviklingsprosessen for produksjonen, slik at leseren kan følge med på bakgrunnen for avgjørelsene som tas. Det er lærerikt.

Etablerer et miljø

Den siste delen av boka har bidrag fra grupper og personer som ikke har deltatt i SceSam-prosjektet, men som i kraft av interesse og kunstnerisk retning arbeider med deltakerbasert scenekunst for et ungt publikum. Det er interessant å observere hvordan SceSam-prosjektet har bidratt til å etablere et miljø av aktører som har interaktivt teater for barn som interessefelt.

De fleste av tekstene om produksjoner er skrevet av kunstnerne eller noen som står produksjonen nær, og de har ikke et spesielt kritisk perspektiv, noe som kunne gjort flere av dem litt hvassere. Den mest kritiske røsten i boka er Nils Petter Mørland, som ofte opplever at barn betraktes som et lerret kunstnere kan projisere ideene sine på. Han mener det stadig finnes eksempler på forestillinger der skuespillerne spør barna om ting som ikke har reell innvirkning på forestillingen, noe som i følge Mørland både er meningsløst og respektløst overfor et ungt publikum. Flere slike diskusjoner i boka ville tilført litt høyere temperatur, for det er få øvrige tilløp til debatt her.

Leser man denne boka trenger man ikke å finne opp hjulet, men kan starte på et visst kunnskapsnivå.

Savner mer refleksjon rundt kunstneres maktposisjon

Store deler av boka er bygget opp rundt tekster om gjennomførte og kunstnerstyrte produksjoner, og tekstene representerer absolutt et materiale for dem som er nysgjerrige på dette feltet. Dette er et redaksjonelt valg som er gjort, og det er et forståelig valg, fordi det gjør boka praksisnær og leservennlig.

Men med denne tilnærmingen velger en bort en mer fordypende tematisk refleksjon rundt enkelte tydelige problemområder. Interaktive teaterhendelsers relasjon til og forskjellighet fra den konvensjonelle kulturen er et slikt tema. Mange av bidragsyterne kretser rundt forholdet mellom en fastlagt form og publikums påvirkning av denne formen, men vi får ikke en samlet refleksjon rundt temaet. Refleksjon og kritikk over kunstnerens maktposisjon og etikk i interaktive kunstformer med barn er også et område som kunne vært mer spesifikt belyst.

En sjelden gang i løpet av tekstene som omhandler produksjoner, er pedagogen i barnehage og skole nevnt. Det kunne vært interessant å få vite noe mer om hvordan kunstnerne forholder seg til de voksne som barna omgir seg med til daglig – altså voksne som deltar i formingen av barnas hverdag, og dermed er interessante som kunstneriske og pedagogiske informanter.

I tillegg er barn i boka konsekvent omtalt som barn, mens de i praksis jo er elever, barnebarn, musikanter, internettsurfere, kakespisere, konglefjøsbyggere og en masse annet som kan være kunstnerisk interessant. For eksempel: Hva er barnas kunnskaper, ferdigheter, oppfatninger og interesser i forskjellige aldre? Hvordan kan kunst skapes ut fra dette? Betydningen av barns livsverdener, roller og relasjoner kunne med andre ord vært gjenstand for større fordypning.

Et stort og viktig arbeid

Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn representerer sammen med SceSam-prosjektet et solid, praksisnært og velorganisert grunnlag å bygge på for alle som vil nærme seg interaktive kunstformer og barn. Leser man denne boka trenger man ikke å finne opp hjulet på nytt, men kan starte på et visst kunnskapsnivå. Slik bør boka komme i bruk både i kunstutdanning, i kunstpedagogisk utdanning og i lærer- og barnehagelærerutdanning. Den har et tiltalende layout, stor nok skrift og et format som gjør den god å holde i hånda. Det er med andre ord en fin og god bok som man får lyst til å åpne og lese i – og dermed kan den også møte dem som får den på pensum på en god måte.

I samtida opplever jeg at det er et sterkt behov for litteratur som tar en kritisk forskningstilnærming til kunstnerisk aktivitet. Og når det gjelder selve forskningen, så finnes det mange uutforskede muligheter for kunstnere omkring interaktiv kunst – for, med og av barn, så vel som voksne. Dermed kan vi håpe på mer forskning, mer utprøving og mer generering av teori i årene som kommer. SceSam som prosjekt og denne boka som produkt har satt en god standard for fortsettelsen.

 

Lisa Nagel er fagredaktør i Periskop. Nagel har ikke vært involvert i det redaksjonelle arbeidet med denne anmeldelsen.

Fra forestillingen Kandisia. Foto: Tanja Steen