Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Prinsessen som slår alle ned i støvlene

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag, 18 desember 2017

DE UANMELDTE: Katja Brita Lindebergs Rosa slår alle høstens teaterprinsesser ned i støvlene. Som blottstilt klovn viser hun det som er ekte og sant.

↑ Katja Brita Lindebergs Rosa er ikke perfekt, hun er kompleks, skriver Karen Frøsland Nystøyl. Foto: Haavard L. Johansen.

Det er prinsessehøst. Askepott får bein i nesa på flere av landets scener, Snøkvit virrer rundt og forsøker å finne en indre balanse ved Det norske teatret, og ved Nationaltheatret henter prinsesse Gulltopp ned julestjernen etter gammalt. Teatrenes fellesprosjekt er mer moderne prinsesser, dagens jenter: Sterke, selvstendige, i vater. Som frir seg fra eventyrenes bånd, i hvert fall til dels. Så går det slag i slag: Gjenkjennelse. Katarsis. Mot til å leve. Hvis disse jentene kjemper kampen sin selv, vel å merke. Ikke stykkevis og delt, som Snøkvit på Det norske teatret gjør når hun sender gartnergutten Jan Grøn ut i den farlige skogen i stedet for å våge seg inn selv.

Men så er det kanskje slik at mange av oss ikke ville våget oss ut i den skogen uansett? At vi noen ganger føler oss små, ensomme og alene i verden. At vi mest av alt ønsker at noen skal holde rundt oss så verden kan bli trygg. Det er i dette landskapet Rosa står frem. I Om bare Rosa kunne trylle stilles det ensomme barnet opp foran publikum.

I likhet med eventyrprinsessene har Rosa fraværende eller uinteresserte foreldre. I den nyere barnelitteraturen og scenekunsten står barna ofte alene, men Katja Brita Lindeberg har en egen måte å håndtere dette landskapet på. I klovnens skikkelse stilles det sammensatte barnet frem foran publikum, nærmest uten beskyttelse. Og barnepublikummet skjønner hva som står på spill.

De uanmeldte


Mange kunstuttrykk turnerer Den kulturelle skolesekken i årevis uten å bli anmeldt av verken fagmiljø eller lokalpresse. Periskop tar i denne serien tak i problemet og anmelder prosjekter som er produsert av anerkjente utøvere og/eller institusjoner, som har vunnet Gullsekken for beste kulturproduksjon (2007-2014), eller uttrykk som befinner seg på toppen av statistikker som for eksempel flest visninger eller lengst turnerende.

– Krona er skjev, harpa låter surt, og det oppstår en umiddelbar kontrakt mellom Rosa og publikum. Foto: Ingvild Lines.

Rosa er ikke perfekt, men kompleks

Rosa er alene i sitt pastellunivers. Omgitt av alskens stæsj som ser ut som det dels er hentet fra rosa-avdelingen på lekebutikken, dels hjemmemekket, sykler hun fjong og fornøyd inn på scenen iført krone, prinsessekjole og klovnenese. Krona er skjev, harpa låter surt, og det oppstår en umiddelbar kontrakt mellom Rosa og publikum: Rosa er ikke perfekt, hun er kompleks. Hun utfordrer den rosa bobla si med karatespark og flokete hår, og insisterer samtidig på å få være seg selv i det universet som er skapt for henne. Snarere enn å ville fri seg fra noe, gjøre opprør eller gå en ny vei, står Rosa med hjertet i hånden.

Hun ønsker at mamma og pappa hadde tid til henne. Det er hennes utfordring, det er det hun vil gjøre noe med.

Klovnens sårbarhet er også dens styrke. Og med nesten 250 forestillinger under huden, er Katja Brita Lindeberg trygg på forestillingen og på møtet med barna. Forestillingen har en åpenhet i seg overfor det som måtte komme fra barna i salen. Når Rosa blottstiller seg for publikum, gir hun samtidig inntrykk av at det enkelte barnet i salen er sett. Og hørt.

Løsningen på Rosas problem blir å trylle frem en kongepappa som har all verdens tid til henne. Og her trenger hun publikum. Og hjelpen kommer: Enten gjennom å bidra med ingrediensene trylleformularet krever, eller gjennom innspill og gode råd. Og når pappaen likevel ikke kan trylles frem og Rosa fortsatt er alene, rører det ved barna. Prosjektet mislyktes.

Så når Rosa henter seg en pappa fra publikum og vil ha ham til å synge godnattsang for henne, synger barna umiddelbart med. Trollmors vuggesang, som den utvalgte pappaen denne gangen endte opp med å synge, blir et uttrykk for felleskap gjennom kjærligheten til og forståelsen for den ensomme. For i sangen er ingen alene. I stedet for å målbinde publikum, får Rosa dem til å synge.

Om bare Rosa kunne trylle


Premiere i 2011.

Ide/ kunstnerisk ansvarlig: Katja Brita Lindeberg

Regikonsulent: Nora Evensen

Komponist: Juhana Pietari Lehtiniemi

Scenografi og rekvisitter: Katja Brita Lindeberg

Kostymedesigner: Ewa Wallin og Berit Haltvik With

En forestilling som utfordrer standarder

Katja Brita Lindebergs kombinasjon av klovning, mime og en bevisst jobbing for kompleksitet og mot stereotypier skaper forestillinger som engasjerer. Dette gjelder også Rosas motsats Lyseblå i oppfølgeren Om bare Lyseblå kunne bli superhelt, hvor Lyseblå, som vil være tøff, men ikke helt klarer å være seg selv i en superhelt-verden, utfordres av barna i publikum. Lyseblå ender opp med å ødelegge for seg selv, og trenger barnas hjelp for å få verden hel igjen. Stereotypier er mangfoldets verste fiende noen ganger, og Lindebergs styrke ligger i å utfordre standarder som konseptene rosa og lyseblå representerer og plassere sammensatte karakterer i dem. Hvilken skikkelig prinsesse lar seg bli spist av en drage, liksom?

Nærmere 30.000 barn har møtt Rosa gjennom Den kulturelle skolesekken siden premieren i 2011. Det er Rosas viktigste arena. Men prosjektene til Lindeberg trenger oppfølging av voksne. Det Rosa (eller Lyseblå) forløser i barna, bør få et språk i etterkant. Lindebergs forestillinger vekker noe i mange av barna som ser dem. De skaper engasjement, men trigger også følelser. Dette er forestillinger som bør fortsette i klasserommet etterpå. Den læreren som ikke setter av tid til dette, gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste. Tematikken er for viktig til å la være. Barna trenger å bearbeide det de har opplevd. Det er en voksens, og veldig ofte skolens, ansvar.

 

Katja Brita Lindebergs kombinasjon av klovning, mime og en bevisst jobbing for kompleksitet og mot stereotypier skaper forestillinger som engasjerer.

De beste karakterene henvender seg til barnet. Så kan barnet være hvem det vil.

En promp for en prinsesse

Men er det greit for en seksåring at Rosas prosjekt ikke fungerer? Ut fra publikums reaksjoner virket det sånn. Rosa finner seg et pappa-substitutt, men hun er fortsatt alene. Hva dagene vil bringe, kan vi bare tenke oss. Det er godt at Rosa er kul, morsom og litt modig. Og hun er et barn mer enn hun er en jente eller en prinsesse, selv om dette er hennes visuelle identitet. Scenekunsten trenger karakterer som barn kan kjenne seg igjen i – mer enn å bygge gode guttekarakterer eller jentekarakterer (selv om dette også er vel og bra). De beste karakterene henvender seg til barnet. Så kan barnet være hvem det vil.

Rosa ender opp med å måtte finne andre løsninger enn å trylle. En tidlig erfaring hos mange er at det som gjør vondt på innsiden ikke alltid går over med en gang. Kanskje er det det etablerte ensomhets-fellesskapet som er det viktigste som skjer i denne forestillingen? Det avgjørende momentet i Lindebergs to fargeforestillinger er barna i publikum. Spillet er lagt opp slik at det er barna som gjør en forskjell. Hos Rosa leverer de fra seg både promp og snørr, og i retur får de se at fellesskap kan skapes av musikk og vissheten om at det finnes håp i verden. For ensomhet kan lindres av sang.

Lindebergs forestillinger vekker noe i mange av barna som ser dem. De skaper engasjement, men trigger også følelser, skriver anmelderen. Foto: Eirik Brenne Torsethaugen.


Stikkord:
· · · ·