Prioriterer tilgjengelighet fremfor eksperimentering

– Godt teater for barn karakteriseres av gode historier, sier teatersjef ved Riksteatret, Tom Remlov. – Det er scenekunst som i sin form favner relativt bredt, og ikke er for spisset.

I år tilbyr det statlige turnéteateret forestillinger med velkjente figurer som Pulverheksa, Flåklypa-gjengen og Bukkene Bruse for barn i alderssegmentet tre til ti år. Alle tilhører etablerte univers publikum forbinder med bøker, filmer eller tidligere sceneoppsetninger, og Remlov mener dét er akkurat slik det bør være. Ifølge ham er det viktig at foreldre- og besteforeldregenerasjonen kjenner til historiene fra før, slik at også de ønsker å få med seg forestillingen.

– Når vi spiller Bukkene Bruse på Badeland, har mange allerede lest boken for barnebarna sine, så alle er forent om at det kommer til å bli en givende utflukt til teateret, sier han.

Gjør det enkelt for publikum

Ifølge Remlov er det helt klart et poeng for Riksteatret å sette opp stykker med allerede kjente figurer og historier.

– Noe annet ville nesten være uforsvarlig, fordi det å reise rundt slik vi gjør er så kostbart at vårt samlede repertoar ikke blir stort. Å komme med noe ingen i utgangspunktet har lyst til å se, er jo på en måte å kaste penger og bestrebelser ut av vinduet. Vi må være ganske sikre på at det kommer mange for at det skal være noen vits i å sette opp en forestilling.

– Har dere et ansvar for å vise bredde også i kunstnerisk uttrykk til publikum i distriktene?

– Jeg tror med hånden på hjertet jeg kan si at bredden i vårt kunstneriske uttrykk er like stort i familierepertoaret som i det rene voksenrepertoaret, sier Remlov.

– Og i den grad vi kan oppleves som mer «mainstream» enn de faste teatrene, handler det om ressurser, altså om begrensninger i teknikk og logistikk, som et turnéteater alltid må ta hensyn til. Samtidig er det nok riktig å si at jeg som teatersjef vil sette tilgjengelighet over eksperimentering. Det skylder vi vårt publikum – ung som gammel.

– Så målet om å presentere noe kjent og noe alle kan like gjelder også for teatertilbudet til voksne?

– I prinsippet, ja. Riksteatret skal fortelle historier som forener på tvers av geografi og demografi, slik det står i strategiplanen styret vedtok i fjor. Vi prøver, både med titler og rollebesetninger, å gjøre det så enkelt som mulig for publikum å forstå hva det er vi kommer med.

«Det beste for de fleste»

Som statsfinansiert teater kan en tenke seg at Riksteatret ikke er avhengig av billettinntekter, og dermed har større frihet til å sette opp nyskrevne og nyskapende forestillinger. Ifølge Remlov er likevel billettsalget like viktig for dem som for konkurrentene.

– Vi har billettinntekter på 25 millioner kroner i året. Det får vi ikke ved å spille for tomme hus. Men det handler ikke bare om økonomi, sier han.

– Det handler om mening. Riksteatret kommer én kveld til hvert spillested. Hvis vi reiser til et fast spillested  med en forestilling ingen vil se, er det ikke noe poeng i å dra dit.

Samtidig påpeker Remlov at populære figurer og kjente historier ikke er ensbetydende med lav kvalitet. Da han tiltrådte som teatersjef i 2015, lanserte han det han omtaler som sin visjon – «det beste for de fleste».

– Vi kan ikke være kyniske og tenke at «nå tar vi Kardemommeby og driter i hvem som setter det opp». Vår oppgave er å sørge for at når vi lager noe vi kjenner oss nokså sikre på at folk vet om, og følgelig vil gravitere mot, så må vi levere det ypperste.

– Betyr det at oppsetningen bør være teaterfaglig interessant og kunstnerisk utfordrende?

– Ikke utfordrende, det er ikke ensbetydende med kvalitet. Men det skal være teaterfaglig høyverdig, en presentasjon på høyt nivå, med skuespillerprestasjoner av kunsterisk rik kulør såvel som dybde.

– Barn tåler vitsing

Et element ved barneunderholdning som har blitt stadig mer fremtredende de siste årene, er fenomenet som kalles «vitsing for voksne i teater for barn». Her er humoren rettet mot voksne, og ligger på et nivå som barn ikke har forutsetninger for å forstå. Kritikerne mener det er problematisk når deler av et underholdningsprodukt ikke når frem til hele målgruppen. Remlov innrømmer at den såkalte «vitsingen» kan være en utfordring, også i teatersalen.

– Barn er jo vant til at det er masse her i verden de ikke skjønner. Men hvis de er sammen med noen som skjønner det, og balansen i forestillingen er god, så tåler de det. Når en vits eller bemerkning, et innslag eller en skikkelse rett og slett bare blir gåtefull, vil ikke publikum samkjøres, men splittes. Da har man ikke løst oppgaven, og det har skjedd flere ganger i løpet av min karriere, sier han.

– Det har vært noen tilfeller av vitsing, og jeg kan selvfølgelig ikke garantere mot det i fremtiden heller, men det er jeg enig i at det er en viktig problemstilling. Samtidig synes jeg nok at mange kritikere overdimensjonerer fenomenet, for min erfaring er at unger utmerket godt tåler det om de ikke forstår alt, så lenge de føler at historien, samlet sett, er forståelig.

– En annen type teater

Mellom 1986 og 1996 var Remlov teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen (DNS), og gjorde seg blant annet bemerket ved å tørre å satse på nytt, norsk materiale. Han lanserte den da ukjente dramatikeren Jon Fosse, og ser i dag tilbake på tiden som en periode der teateret han ledet la ressurser, innsatsvilje og prestisje i å prøve noe nytt og til en viss grad risikabelt.

– Den gang besto jo over halvparten av repertoaret vårt av ny, norsk dramatikk, og det var helt uhørt den gangen.

–  DNS’ program under din ledelse fremstår mer nyskapende enn programmeringen Riksteatret har i dag?

– Ja, det er en helt annen type teater. Riksteatret er en helt egen og unik organisme. Hvis du har ditt eget hus og ditt eget publikum, og råder over dine egne ressurser, kan du jo spille en mye mer spisset type repertoar. Da kan en forestilling gå to-tre ganger i uken på samme sted over lengre tid, og bygge opp en interesse blant publikum. Til slutt er det det du har skapt, som er det folk vil se. Men sånn fungerer altså ikke Riksteatret.

Likevel er Remlov godt fornøyd med å presentere teaterstykker han mener både er gode og attraktive blant publikum i ulike byer over hele landet. Etter mange forskjellige lederstillinger i norsk kulturliv, mener han stillingen som teatersjef ved Riksteatret er den mest meningsfylte han har hatt.

– Det har vært morsomme, givende og rike jobber, alle sammen, sier han.

– Men det er liksom per definisjon mening i dette – å sørge for at teater, av kvalitet jeg kan stå inne for, kommer dit et publikum ellers ikke ville fått oppleve det.

Men er det kunstnerisk tilfredsstillende for deg også?

– Til de grader. Vi hadde nettopp premiere på Kollaps i kulissene, som er en farse. Det er ren underholdning, men gjort på et slikt artistisk nivå at det er en fryd. Teater trenger ikke være tungt, utilgjengelig og vanskelig for å være verdifullt. Det er ikke slik at publikum tar feil i det de liker, og det kan være ytterst høyverdig kunst i det som alle vil se.