Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Psychobitch: Frida med hjertet bak panseret

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 15. januar 2019

Martin Lund har til nå vært et blankt ark av en filmskaper. Med Psychobitch finner han stemmen sin, både som regissør og manusforfatter.

↑ Frida er ertende og trassig, og Marius er ute av stand til å temme henne. Til å begynne med. Foto: Norsk Filmdistribusjon/Ape & Bjørn

Martin Lunds gjennombrudd Mer eller mindre mann (2012) fikk hovedprisen på Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival og en strøm av femmere fra norske anmeldere. I mine øyne var filmens maskulinitetsstudier på barneskolenivå, forsøksvis satiriske improvisasjoner uten sting, preget av manglende kunnskap om temaet og en pinlig dragning mot vulgær, såkalt folkelig humor. Martin Lund ropte: «Banalitet er lik sannhet!»

Ungdomsfilmen Psychobitch rommer også blokkbokstavelige øyeblikk, men de er mye enklere å identifisere seg med. Scenen der hovedpersonen (Jonas Tidemann) mislykkes i å fjerne størknet avføring i toalettet ved å tisse på det, for så fjerne bremsesporene ved å krølle dopapir og bruke det som børste, i frykt for at nestemann i køen skal tro at det er han som har griset til fasilitetene, er illustrerende for filmens gjenkjennelsesfaktor.

Men designen på fortekstene er en så stor typografisk katastrofe at det bare tok sekunder før øynene mine lyste av fordommer: Enda en nullfilm uregissert av ikke-auteuren Lund? En døll temafilm uten visjoner? Utstrakt bruk av statiske totalbilder, i kombinasjon med pinlige situasjoner, antyder en billig etterligning av Ruben Östlunds (De ufrivillige, The Square) skoledannende stil. Men Psychobitch viser seg raskt å ha et annet tonefall.

Psychobitch


Norgespremiere: 11.01.2019
Skuespillere: Elli Rhiannon Müller Osbourne, Jonas Tidemann, Henrik Rafaelsen, Jannike Kruse, Saara Sipila-Kristoffersen
Regi og manus: Martin Lund
Produsent: Ruben Thorkildsen
Lengde: 1 t. 50 min
Produksjonsselskap: Ape&Bjørn AS
Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon

Designen på fortekstene er en så stor typografisk katastrofe at det bare tok sekunder før øynene mine lyste av fordommer.

Fridas filmregi

Den samvittighetsfulle seksereleven Marius tildeles ansvaret for å danne kollokviegruppe sammen med rampungen Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne), hvis anarkistiske oppførsel og påståtte selvmordsforsøk har gitt henne et rykte som gjør at både lærere og elever trekker seg unna. Det er siste året på ungdomsskolen, og mange er opptatt av å gjøre det bra, slik at de kan velge sin foretrukne linje på videregående. For klasseforstanderen er Marius en ressurs og derfor i stand til å avse energi på noe som ikke direkte angår ham selv. Til å begynne med er Frida ertende og trassig, og Marius ute av stand til å temme henne. Frida «Psychobitch» vil ikke bli «en av de andre».

En gjennomsnittlig ungdomsskoleklasse ser ganske annerledes ut i dag enn for bare 10-15 år siden, etter Kunnskapsløftet og de nasjonale prøvenes inntog. Skolelyset er den nye alfahannen, og Marius er en av dem som lykkes med å sjonglere skolearbeid, idrett og sosialt liv uten store anstrengelser. Kontrasten mellom han og Frida kunne neppe vært større, men motsetninger tiltrekker hverandre – slik den romantiske komedien har lært oss – og etter hver som de to tilbringer mer tid sammen, blir det åpenbart at tenåringene trives i samme rom.

I en spesielt nydelig sekvens bryter det umake paret seg inn på skolen etter stengetid, og blir nødt til å flykte fra en aggressiv, svensk Securitas-vakt. I kampens hete kliner de til med et langt tungekyss, selv om fortellingen og kameraets bevegelser ennå ikke har ledet oss til å tro at magnetismen er sterk. Overrumplende og spontant, som var det i Fridas egen filmregi. (Litt som den stormfulle scenen der John Wayne omfavner Maureen O’Hara i John Fords klassiker The Quiet Man (1952), eller Spielbergs pastisj i E.T. (1982), der Elliot kysser en jente for første gang på naturfagslaben blant sprettende frosker).

Motsetninger tiltrekker hverandre. Foto: Norsk Filmdistribusjon/Ape & Bjørn

Klassens klovn

Andre steder fremstår tilsvarende vindkast dramaturgisk slurvete, som i den potensielt hjerteskjærende scenen der Marius kommuniserer via sms, i gymsalen, at han og Frida ikke lenger kan henge sammen. Årsaken er hans emosjonelle forpliktelser overfor Lea (Saara Sipila-Kristoffersen), jenta han skal på juleball med, og som er forelsket i ham. På dette tidspunktet er kjemien og tiltrekningen mellom Marius og Frida så åpenbar at en så brysk avvisning ikke er troverdig. Marius tegnes opp som en følsom og sosial intelligent gutt, tilsynelatende ute av stand til å oppføre seg så dårlig.

Ved nærmere ettertanke kan det virke som om Lund ønsker å vise at Marius ikke er skåret ut i papp, men et sammensatt individ med motstridende følelser. At han slett ikke er så perfekt som alle sier. Når Fridas reaksjon resulterer i et selvmordsforsøk, og foreldrene hans på belærende vis insisterer på at sønnen ikke må ha dårlig samvittighet, bryter Marius sammen: «Jeg har dårlig samvittighet! Stikk til helvete ut herfra!»

Frida har påminnet Marius på at verden er større enn skolebygningen, gutterommet og de sosiale strukturene han nærmest mekanisk orienterer seg i. Hun har ennå tilgang til barnets verden, det fritenkende og ansvarsløse; Frida forhaster seg ikke, og eksperimenterer med situasjonene hun havner i. Hun ser lenger enn sine jevnaldrende ikke-venninner som glaner lengselsfullt mot det glitrende ballet og sminker seg tungt for å ligne forbilder fra sosiale medier. Hun tør å gi faen, å være seg selv – på godt og vondt.

Frida søker bekreftelse, men utestemmen – både bokstavelig og i overført betydning – gjør at skoleledelsen og medelevene resignerer og avviser. Det er som om «klassens klovn» ikke lenger har noen pult å sette seg ved. Psychobitch signaliserer at mangfoldstanken blir politisk teori som lukter godt snarere enn hverdagspraksis når systemet i tiltagende grad legger til rette for effektiv homogenisering.

Denne deprimerende virkeligheten fanges opp av fotograf Adam Wallensten. De strengt komponerte bildene er gjennomgående vinterkalde, tussmørke; den filmspråklige askesen man forventer fra Lund resulterer i en strenghet som faktisk kan minne om Clint Eastwoods melankolske dramaer.

Rollefigurens slør av mystikk gjør selvmordsforsøkene til et påklistret motiv.

Manic pixie dream girl

Er Frida dypest sett bare enda en manic pixie dream girl formet av et mannlig blikk? Det hadde unektelig vært interessant om filmens sympatistrukturer gav oss bedre tilgang til Frida, at vi også fikk bli med henne hjem etter skoletid.

Rollefigurens slør av mystikk gjør selvmordsforsøkene til et påklistret motiv. Problematisk, ettersom selvmord blant ungdommer er et fenomen som fortjener grundigere undersøkelser. Når en tenårings valg om å avslutte livet stiller tusen spørsmål i Tuva Novotnys Blindsone (2017) får det en helt annen funksjon fordi filmens dramaturgi også er panisk søkende og ukonvensjonell. I Psychobitch blir tematikken i verste fall en mekanisme i plotets urverk, en deus ex machina for å forsegle og skape dimensjoner til en romanse, skildret fra én gutts perspektiv.

Når det er sagt, gir Frida eksplisitt uttrykk for at det ikke er «vanlige årsaker» som ligger til grunn for hennes destruktivitet (selv om vi får inntrykk av at jenta tilbringer altfor mye tid alene hjemme). Hun føler seg begrenset, innskrenket, alene. For de andre er hun bare en figur, og hun har bygget seg et panser for å ikke være sårbar.

Marius (Jonas Tidemann) og Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne) i ungdomsfilmen Psychobitch. Foto: Norsk Filmdistribusjon/Ape & Bjørn

Norge slik vi kjenner det

Det er ingenting som tyder på at skuespillerne har vært aktive medskapere og bidratt til å forme uttrykket i Psychobitch – filmen virker veldig skrevet og planlagt – men replikkene flyter stort sett uanstrengt av gårde – selv om bruken av mellomordet «da» inntreffer så hyppig at man lurer på om den ikke spesielt velartikulerte Per Orderud (slik han fremstår i NRK-serien Gåten Orderud) kan ha vært en inspirasjonskilde for dialogestetikken.

Jonas Tidemanns ansiktsuttrykk er imponerende subtile, og blir en inngang til Marius’ sjelsliv. Det er ikke så lett å være helt vanlig, heller. Elli Rhiannon Müller Osbourne har mer å spille på som eksentriske Frida, og stjeler alle scenene hun er med i. Spillestilen hennes har noe lett maniert og tillært over seg, men karismaen og intensiteten gjør at vi alltid tror på Frida som en uforutsigbar og handlekraftig rollefigur. Ikke minst slår det gnister mellom Tidemann og Osbourne, på en måte som bare kan tilskrives Lunds instruksjon.

Norsk barne- og ungdomsfilm av nyere dato preges av sterke, interessante jenteroller og tafatte gutter: Vegas (Gunnar Vikene, 2009), Yatzy (Katja Eyde Jacobsen, 2009), Keeper’n til Liverpool (Arild Andresen, 2010) og Jørgen + Anne = sant (Anne Sewitsky, 2011) er bare noen eksempler. I så måte er det fint at Marius har karakter, at han ikke er en feig svekling. Når jevnaldrende og voksne henger seg opp i absurde detaljer og motarbeider alt som butter litt imot, sier han ifra. Og selv om Frida spiller førstefiolin, utfordrer han meningene hennes, drar henne ut av skallet og komfortsonen. Marius er stille av natur, men dilter ikke etter.

At fortellingen utspiller seg Gjøvik, fremstilt som en identitetsløs innlandsby, ytterligere anonymisert av et tykt lag sne, er forfriskende. Særlig fordi Lund aldri faller for fristelsen å gjøre filmen «jovial lokal». Dette er ikke bygryta i Oslo, men heller ikke et spesifikt sted. Det er Norge, slik de fleste kjenner det.

Med Psychobitch gir Martin Lund en stemme til ungdommer som kjenner at det verker, som kjenner voksesmertene sterkere enn andre, som må snakke med utestemme inne.

Denne saken er produsert med midler fra Stiftelsen Fritt ord.

Ikke minst slår det gnister mellom Tidemann og Osbourne, på en måte som bare kan tilskrives Lunds instruksjon.


Stikkord:
· · · ·