Psykopati som suksessoppskrift




SERIE: Bør det bekymre oss at norske barns største helt – selveste Kaptein Sabeltann – tildeles diagnosen psykopati?

Kaptein Sabeltann er «den største underholdningssuksessen for barn i Norge», kan vi lese i jubileumsboka til Dyreparken i Kristiansand.[1]  Kaptein Sabeltann er psykopat, diagnostiserer lege Anne Freuchen i boka Game of Life III – Juliusvariasjonene. Eller mer presist, han har det man på fagspråket kaller en «dyssosial personlighetstype».[2] Som samfunnsborgere burde vi dermed kanskje bekymre oss over at det «finnes knapt et barnesinn som ikke har et forhold til Kaptein Sabeltann».[3] Men som foreldre bekymrer vi oss muligens heller for om barna ikke kjenner til denne kulturelle referansen, som, ifølge forskning om barns kulturbruk, fungerer som en markør på normalitet.[4]

Forestillingen – landets mest sette sommerforestilling siden oppstarten i 1990 – hylles i økonomijournalistikken. Kapteinen er ansett «å være en av de største kommersielle suksessene og sterkeste merkevarene innen underholdning for barn i Norge».[5] Når figurens opphavsmann, Terje Formoe, blir spurt om hva han tror Sabeltann ville ment om salgstallene, så svarer han at kapteinen nok ikke er typen som kommenterer regnskap, han er tross alt «kongen på havet».[6] I motsetning til dem som støtte på sjørøvere i Agderfylkene i tidligere tider, er det likevel lite som tyder på at publikum føler seg flådd. I tillegg til å punge ut for billettene til kveldsforestillingene har barnefamiliene som benker seg i amfiet før midnatt gjerne også frivillig utstyrt ungene med full sabeltannhabitt.

 

Les også de andre sakene i serien, Publikumsyndling uten kulturdebatt, Teater i dohumor-tradisjon og Familieparkenes kulturtilbud bør inkluderes i kunstlivets debatter.

Kaptein Sabeltann - forestillingen, 2016


Kaptein Sabeltann og den forheksede øya

4. – 30. juli 2016.

Tidligere spilt i sommersesongen 2000, 2001, 2007, 2008 og 2009.

Dyreparken i Kristiansand.

Medvirkende skuespillere (Kilde: Wikipedia)

Kaptein Sabeltann: Kyrre Haugen Sydness

Langemann: Frode Winther

Pinky: Paul Fjell Gundersen

Pelle Pirat: Kai Kenneth Hanson

Pysa Pirat: Frank Ole Sætrang

Sunniva: Mathea Pedersen Kilane

Benjamin: Dagfinn Tutturen

Greven av Gral: Håvard Bakke

Miriam av Gral: Ellen-Birgitte Winther

Grisk: Hans Rønningen

Slu: Kristin Grue

Grufull: Ida Holten Worsøe

Skalken: Robert Skjærstad

 

Idé og konsept: Terje Formoe

Regi: Bjørn Sæter

Koreografi: Helén Vikstvedt

 

 

Det dyssosiale er altså ikke kvalt av romantikken i Kaptein Sabeltann-forestillingen. Personlighetsforstyrrelsen er fullt synlig.

Sjørøveren i sørlandsfolkloren

Sørlandet har en lang tradisjon med vellykkede sjørøvere. «Dagens sjørøveri utenfor Somalia er bare småtteri i forhold til hva sørlendingene hold på med for 200 år siden – med Kristiansand som hovedbase», kan vi lese i en artikkel om kaperfartens betydning for utviklingen av internasjonal rett.[7] I årene før 1814 ble 300 utenlandske skip kapret av nordmenn utenfor Sørlandet.[8] Bare i Kristiansand by fantes det 70 kaperbåter før 1814, hver med en besetning på mellom 20 og 70 mann. Denne historiske arven gjør sjørøveren til en helt i sørlandsfolkloren, har fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans Arne Stylegar, uttalt til Dagens Næringsliv – fordi han forener spenning og fare med et fantastisk utbytte.[9]

At mer enn 1,3 millioner[10] har sett forestillingene siden oppstarten på 90-tallet, kan likevel neppe tilskrives en nasjonalromantisk trend, ikke minst fordi denne delen av norgeshistorien er forbausende ukjent.[11] Sabeltannfiguren minner vel så  mye om den klassiske gutteboksjørøveren vi møter i bøker som Skatten på sjørøverøya og Petter Pan, med sine referanser til Karibien[12], skattekister, båttyper, klær og våpen.[13] Også disse referansene har en faktisk historisk forankring.

- At foreldre viser omtanke for barna sine ved å la dem være oppe om natta og kle seg i kostbart ræl, mens de spiser e-stoffer og synger underdanige sanger til en psykopatisk sjef som herser med de sine undersåtter, er neppe problematisk, skriver forfatterne. Foto: Privat

SERIE: Uteblitt kritikk


Fraværet av fagkulturelt perspektiv på fornøyelsesparkene bidrar til at prinsipielle diskusjoner rundt kunst for barn og unge ikke eksisterer i situasjoner der publikum forstås som forbrukere. Dette fører til en konservering av at underholdningsinitiativer, på tross av at de i mange tilfeller utføres innenfor profesjonelle rammer og av profesjonelle utøvere, sees på som uaktuelle for kritisk refleksjon. Denne serien tar for seg temaer og tendenser som ble behandlet i Hunderfossen Familiepark og Dyreparken i Kristiansand i sommer og sammenstiller samtidig verdivurderingssystemer som sirkulerer innenfor kommersiell og ikke-kommersiell kultur for barn.

Den historiske arven gjør sjørøveren til en helt i sørlandsfolkloren, har fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans Arne Stylegar, uttalt til Dagens Næringsliv. Foto: Dyreparken.

Den historiske sjørøverpsykopaten

I boka Under the Black Flag – The Romance and the Reality of Life Among the Pirates, sammenligner David Cordingly sjørøveriets historiske realitet med dagens populærkulturelle forestillinger om det samme.[14] Sjørøverfiguren har blitt spiselig fordi bildet vi har av ham er utgjort av historiske fragmenter, dekket med 300 års ballader, melodrama og romantiske spenningsfortellinger, sier Cordingly. Sjørøveren kan riktignok i dag framstå med en romantisk aura, men han har aldri vært, eller blitt oppfattet som, havets svar på Robin Hood. Boka gir også mange eksempler på vitnesbyrd om sjørøvernes ekstreme brutalitet, for eksempel gjennom å sitere et brev som den overlevende Miss Lucretia Parker skrev til broren sin etter å ha overlevd et sjørøverangrep utenfor Cuba i 1825.[15] Parker beskriver hvordan skipet Eliza-Ann hadde blitt angrepet av sjørøvere med «villskapen til kannibaler». Kapteinen på skipet ba om nåde ved å vise til ansvaret  han hadde for kone og tre barn, miss Parker forteller at han ble hugget med øks før han deretter ble stukket til døde med kniv.

Sjørøverfiguren har blitt spiselig fordi bildet vi har av ham er utgjort av historiske fragmenter, i følge forfatter David Cordingly. Foto: Dyreparken.

En forklaring på at ungene har valgt seg slik en usannsynlig helt, kan vi kanskje finne i den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins begrep om det karnevalske.

Mellom diagnosemanualer og romantikk

Kommunikasjonssjef i Dyreparken, Anniken Schjøtt, har uttalt til TV2 at hun tror at Sabeltanns suksess skyldes at han appellerer til det som er spennende og at han har «mulighet til å kunne være litt frekkere enn andre».[16] At Kaptein Sabeltann har frekkhetens nådegave, er også utgangspunkt for lege Anne Freuchens tekst om ham Kaptein Sabeltann – et forsøk på å beskrive og analysere figurens personlighetstrekk, på spøk og alvor.[17] Freuchen tilnærmer seg figuren Kaptein Sabeltann via de internasjonale diagnosekriteriene i ICD – 10, et klinisk kodeverk for spesialisthelsetjenesten, og konkluderer med at han oppfyller kriteriene for dyssosial personlighetstype.[18] Det vil si at han har en uttalt mangel på forståelse for andres følelser, ikke tar hensyn til sosiale forpliktelser, har en lav terskel for aggresjonsutbrudd og voldsutøvelse og en atferd på tvers av samfunnets sosiale normer.[19] Upresist, men mer folkelig, har vi dermed å gjøre med en «psykopat». Det dyssosiale er altså ikke kvalt av romantikken i Kaptein Sabeltann-forestillingen. Personlighetsforstyrrelsen er fullt synlig.

Framstilt på denne måten skulle man tro at Kaptein Sabeltann var en type man ville betale for å slippe å ha noe med å gjøre. I alle fall at han ikke var en man ville kle ut barna sine som. Men til tross for at Sabeltann framstilles på scenen som egosentrisk, grådig og selvhøytidelig, uten venner eller likestilte relasjoner, sint og forfengelig, med leppestift og parykk, er han altså en ungene vil ligne. Med gullkantede frakker og fjærkledd hatt sitter de i sørlandsnatta og insisterer på å være skurken.

For å vurdere om kriteriene ICD-manualen stiller til personlighetsforstyrrelser er oppfylt kan man ikke se på pasienten isolert, sier Freuchen. «Han må vurderes i lys av hvordan et gjennomsnittsindivid i den kulturen han tilhører sanser, tenker, føler og, i særlig grad forholder seg til andre.»[20] På bakgrunn av vårt samfunns regler og normer «er det dessverre ganske liten tvil om at det hos den populære (og innbringende) Kaptein Sabeltann sannsynligvis dreier seg om en dyssosial personlighet. Take it or leave it».[21]

Karnevalets frigjørende potensial

En forklaring på at ungene har valgt seg slik en usannsynlig helt, kan vi kanskje finne i den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins begrep om det karnevalske.[22] I middelalderens karnevalske festivaler ble maktsystemets normer, påbud og symbolikk snudd på hodet, noe som førte til et midlertidig opphør av hverdagslivets sosiale former. Karnevalet var slik et bakvendtland som både kunne skape kimen til endrende samfunnskritikk, og fungere som en midlertidig utlufting med konserverende effekt. Med utgangspunkt i Bakhtins begrep blir lek i pedagogikken tilsvarende framstilt som verdifullt, fordi barna gjennom leken kan gjøre opprør mot hverdagens normer og forventninger uten nødvendigvis å forrykke den gjeldende sosiale orden.[23]

I sin positive anmeldelse av Kaptein Sabeltann og den forheksede øya i Dagbladet beskriver Fredrik Wandrup hvordan barna i løpet av forestillingen presenteres for blendende lyseffekter og et storslagent musikalsk lydbilde med en wagnersk grandeur, mens flammende ildsøyler slår varmebølger langt oppover benkeradene.[24] Til tross for det mektige inntrykket biter ikke engang de små barna «neglene til blods av redsel for hvordan det skal gå med de ’snille’ der nede på scenen», skriver Wandrup. Det gjorde de heller ikke da vi var der. Sittende på sine foreldres fang var trøtte små sjørøvere fornøyde vitner til at foreldre framstilles som fraværende og at det å være barn ikke garanterer verken mot trusler, pryl eller tvangsarbeid. Da forestillingen var over og Kaptein Sabeltann hadde vunnet enda et slag, stabbet ungene ut av amfiet mens de sang «ai ai kæpten, jeg skjønner hva du mener, du er sjefen, jeg er din stakkars tjener».

 

Sabeltannfigurens appell ligger kanskje i at hans følelsesløshet kan virke befriende for barn som er utsatt for evinnelig mas om hvor viktig det er å være snille mot hverandre i barnehage og på skole.

Fra forestillingen Kaptein Sabeltann og den forheksede øya, Dyreparken i Kristiansand. 2016. Foto: Dyreparken.

Forestillingen kan dermed neppe sies å bidra til noen katharsis i aristotelisk forstand. Lite tydet på at ungene ble renset av den særegne lystfølelsen som følger det å først ha blitt oppskaket, og deretter blitt befridd for følelsen.[25] I så måte fungerer nok Miriams spøkelseshus langt mer effektivt. Da vi tidligere på dagen satt og gumlet på en is i Kjuttavika, observerte vi i alle fall opptil flere barn, langt over aldersgrensen, som løp skrekkslagne ut av huset etter halvgått løp.

Om Sabeltann virkelig hadde vært et forbilde, kunne det vært grunn til bekymring. Men sabeltannfigurens appell ligger kanskje heller i at hans følelsesløshet kan virke befriende for barn som er utsatt for evinnelig mas om hvor viktig det er å være snille mot hverandre i barnehage og på skole. At foreldre viser omtanke for barna sine ved å la dem være oppe om natta og kle seg i kostbart ræl, mens de spiser e-stoffer og synger underdanige sanger til en psykopatisk sjef som herser med de sine undersåtter, er neppe problematisk før Anne Freuchen finner ut at Sabeltann ikke lenger kan diagnostiseres som en avviker.

 

Noter

[1] Hans Martin Sveindal og Jon Amtrup (2016): Den levende parken. Dyreparken gjennom 50 år. Ena Forlag, Oslo, side 59
[2] Anne Freuchen (2016): «Kaptein Sabeltann. Et forsøk på beskrive og analysere figurens personlighetstrekk, på spøk og alvor», i Jan Freuchen og Sigurd Tenningen (red): Game of Life III – Juliusvariasjonene, Kristiansand Kunsthall
[3] Sveindal og Amtrup (2016:59).
[4] Ann Christin E. Nilsen og Emma Lind (2013): «Barns kulturbruk», i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Nr. 2 – 2013
[5] http://e24.no/naeringsliv/millionene-ruller-inn-til-kaptein-sabeltann/3772559
[6] (ibid)
[7] http://forskning.no/historie-juridiske-fag/2014/02/sjoroverdommere-skrev-grunnloven-var
[8] (ibid)
[9] «De norske piratene», i Dagens Næringsliv 12.03.2011.
[10] http://www.dyreparken.no/Kveldsforestillingene/Kaptein-Sabeltann-forestillingen/
[11] http://grunnlovsjubileet.va.no/tilbud/med-rett-til-a-kapre-jubileumsvisning-og-presentasjon/
[12] «Vi seilte fra Karibien» fra sabeltannsangen for eksempel
[13] Skatten på sjørøverøya og Petter Pan er blant fortellingene som har overlevd.
[14] David Cordingly (2006): Under the Black Flag. The Romance and the Reality of the Life Among the Pirates, The Random House Trade Paperbacks
[15] (ibid:xiv-xv)
[16] http://www.tv2.no/a/8264599/
[17] Anne Freuchen (2016).
[18] https://ehelse.no/Standarder-kodeverk-og-referansekatalog
[19] Freuchen (2016:148-151)
[20] (ibid:149)
[21] (ibid:151)
[22] Mikhail Bakhtin (2003): Latter og dialog. Utvalgte skrifter, Cappelen akademisk forlag, Oslo
[23] Se for eksempel Kjetil Steinsholt (1999): Lett som en lek, Tapir forlag, Trondheim, tilgjengelig: http://www.nb.no/nbsok/nb/e50c0caef5c0959f610a6be86d48033c.nbdigital?lang=no#34
[24] Dagbladet 05.07.2016, «Grønn greve jager sjørøver med sverd»
[25] Aristoteles (2004): Om diktekunsten, Cappelens akademisk forlag

Alle nettadresser er oppsøkt 11.15.2016