Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Publikumsyndling uten kulturdebatt

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag 13. september 2016

NY SERIE: Det relative fraværet av fagkulturelt perspektiv på fornøyelsesparkene bidrar til at prinsipielle diskusjoner rundt kunst for barn og unge er fraværende i situasjoner der publikum forstås som forbrukere.

↑ Illustrasjon: René Josdal

Kulturjournalistikken drives av en annen logikk enn at populært er interessant.

Familieparker er det suverent mest besøkte kulturtilbudet for barn.[1] Det er flere som benytter fornøyelsesparkenes kulturtilbud enn det er som går på kino, bibliotek, teater, museum, sirkus og sportsarrangementer.[2] Selv om familieparkene ofte er en arena for profesjonelle kulturarbeidere, er kulturtilbudet som tilbys i liten grad reflektert i kulturjournalistikk, -kommentar og -analyse.

Når forestillingene anmeldes, rettes oppmerksomheten også ofte mot andre sider ved forestillingene enn kvaliteten på kulturtilbudet, som når Gudbrandsdølen Dagningen berømmer Trollnatt-forestillingen ved Hunderfossen for at den sene visningen tvinger turister til å oppholde seg en ekstra dag i strøket[3], eller når NRK kritiserer Kaptein Sabeltann-publikummet for brudd på publikumsetiketten.[4] Et skjerpet kulturfaglig blikk på og en løpende debatt om kvaliteten ved tilbudene kunne bidratt til å øke kvaliteten på et kulturtilbud som altså spiller en helt sentral rolle i unge nordmenns tidlige møte med kultur.

 

Les også de andre sakene i serien, Psykopati som suksessoppskrift, Teater i dohumor-tradisjon og Familieparkenes kulturtilbud bør inkluderes i kunstlivets debatter.

Markør på normalitet

Fornøyelsesparkenes kulturtilbud er interessant også fordi det ser ut til å utgjøre et minste felles multiplum i barns faktiske kulturelle dannelse. Tre fjerdedeler av barna i en undersøkelse foretatt av Nilsen og Lind oppga at de hadde besøkt en fornøyelsespark mer enn fem ganger i løpet av livet. Bare 2 prosent svarte at de aldri hadde besøkt noen.[5] Til sammenligning oppga om lag en femtedel av barna at de aldri hadde vært på konsert eller teater, og bare en fjerdedel hadde vært på konsert eller teater mer enn fem ganger.[6] Deltakelse på den kulturelle arenaen som fornøyelsesparker utgjør, har ifølge forfatterne blitt så utbredt at fornøyelsesparkbesøk kan sies å inngå i en slags kulturell standardpakke, og at det fungerer som «en viktig markør på normalitet».[7]

Påstanden ser ut til å støttes om vi ser på besøkstallene fra Kristiansand dyrepark. Kaptein Sabeltann-forestillingene tilbyr i spilleperioden 2500 seter per kveld, og dyreparken har ifølge hjemmesiden levert forestillinger som siden oppstarten har blitt sett av 1,3 millioner betalende besøkere.[8] I disse tallene er ikke sommeren 2016 regnet med, men ut fra antallet forhåndsbestillinger forventet Dyreparken før sesongstart ny publikumsrekord.[9] Hunderfossen familiepark leverer også teater- og kulturtilbud. Parken angir ikke besøkstall for de ulike attraksjoner på sin hjemmeside, men oppgir å ha 275.000 besøkende hver sommer.[10]

Uteblitt kritikk


Fraværet av fagkulturelt perspektiv på fornøyelsesparkene bidrar til at prinsipielle diskusjoner rundt kunst for barn og unge ikke eksisterer i situasjoner der publikum forstås som forbrukere. Dette fører til en konservering av at underholdningsinitiativer, på tross av at de i mange tilfeller utføres innenfor profesjonelle rammer og av profesjonelle utøvere, sees på som uaktuelle for kritisk refleksjon. Denne serien tar for seg temaer og tendenser som ble behandlet i Hunderfossen Familiepark og Dyreparken i Kristiansand i sommer og sammenstiller samtidig verdivurderingssystemer som sirkulerer innenfor kommersiell og ikke-kommersiell kultur for barn.

Prinsipielle diskusjoner er fraværende

Det ser imidlertid ut som om kulturjournalistene legger vekk blokka når de tar med barna til familieparkene. Kulturjournalistikken drives av en annen logikk enn at populært er interessant. Her skiller den seg fra økonomijournalistikk. «Publikumssuksess» avler kjendisstoff, men trekker ikke kulturjournalister slik «lønnsomhet» trekker økonomijournalister. Dagens Næringslivs artikkel «Dyrisk rekordbesøk» etter at tallene fra rekordåret 2015 var klare, er et av mange eksempler på det siste.[11] Det relative fraværet av fagkulturelt perspektiv bidrar til at diskusjoner på et mer prinsipielt nivå, slik de for eksempel foregår om barnefilm, er fraværende.[12]

Den manglende interessen for dette kulturtilbudet, som favner så vidt og som ofte er profesjonelt, framstår paradoksal i lys av kulturpolitiske ambisjoner. Slagordet «kultur til folket» oppsummerer en framtredende demokratiseringsideologi i norsk kulturpolitikk samtidig som kulturtilbud rettet mot barn er ansett som et viktig satsningsområde.[13] Forskning om barns tilgang til, og bruk av, ulike kulturtilbud vies lite oppmerksomhet.[14]

Det ser likevel ut til å være et visst grunnlag for å si at kulturtilbud som opererer under begrepet om klassisk dannelse bare overbeviser de allerede overbeviste om at det er verdt å gå på teater. Det vil si høyt utdannede foreldre og ditto kulturkommentatorer. Samtidig hindrer ikke relativt kostbare billetter sommerforestillingene fra å seile opp som en del av en faktisk felleskulturell arv.[15] For selv om undersøkelser viser at barns kulturbruk er sosialt skjev, og særlig knyttet til mors utdanningsnivå, så viser forskjellene seg på den måten at barn med høyt utdannede mødre besøker både lavterskelarenaer og arenaer forbundet med klassisk dannelse, mens de andre barna stort sett holder seg til den første arenaen.[16]

Det ser imidlertid ut som om kulturjournalistene legger vekk blokka når de tar med barna til familieparkene.

Det profesjonelle kulturtilbudet kommenteres og diskuteres mye der hvor det møter et lite publikum.

Parallellunivers uten kritikk

Familieparkenes sommerforestillinger jobbes fram og framføres ofte av profesjonelle aktører, og delvis kan man også finne flere av dem igjen i smalere og mer anerkjente oppsetninger. Forestillingene er derfor et møtepunkt mellom profesjonell kulturutøvelse og et stort og nærmest sosialt sett representativt publikum. Likevel utgjør forestillingene et slags parallellunivers hvor de profesjonelle aktørene jobber uten kritikk, og publikum i første rekke forstås som forbrukere.

Det profesjonelle kulturtilbudet kommenteres og diskuteres mye der hvor det møter et lite publikum. Det er også viktig å diskutere kunstnerisk kvalitet i de situasjonene hvor det ser ut til at de sosialt orienterte politiske ambisjonene er innfridd. Både de profesjonelle utøverne og publikum fortjener at denne jobben utøves i lys av den kulturelle debatten.

 

Noter:

[1] Ann Christin E. Nilsen og Emma Lind (2013): «Barns kulturbruk», i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Nr. O2 – 2013.
[2] (ibid:303)
[3] http://s3-eu-west-1.amazonaws.com/hunderfossen/bilder/GD_Trollnatt2016.pdf
[4] https://www.nrk.no/kultur/anmeldelse_-kaptein-sabeltann-og-den-forheksede-oya-1.13027811
[5] Nilsen og Lind (2013:303). Datamaterialet består av 1360 spørreskjemaer besvart av tiåringer, og 824 spørreskjemaer besvart av barnas foresatte (ibid:300)
[6] Nilsen og Lind (2013:303)
[7] (ibid:305)
[8] http://www.dyreparken.no/Kveldsforestillingene/Kaptein-Sabeltann-forestillingen/ . Barn under tre går gratis og er ikke innregnet som publikummere.
[9] Dyrisk rekordbesøk, i Dagens Næringsliv 23.04.2016, http://www.dn.no/nyheter/naringsliv/2016/04/22/2148/Reiseliv/dyrisk-rekordbesk
[10] http://hunderfossen.no/om-oss
[11] Dagens Næringsliv 23.04.2016
[12] http://www.aftenposten.no/kultur/–Filmen-er-laget-for-a-tjene-penger-73781b.html
[13] Nilsen og Lind (2013:296)
[14] (ibid:295)
[15] (ibid:309-310)
[16] (ibid)
Alle nettsider er oppsøkt 11.09.16
Annonser

Stikkord:
· · ·