Ravi: – Jeg tenker primært på hva som når ut til folk




TILBAKEBLIKKET: På jobb turnerer Ravi med Den kulturelle skolesekken. Hjemme krangler han med datteren om hvorvidt «Karsten og Petra» er bra eller dårlig.

Jeg går ut til dem, spør hva de heter, og de som svarer får applaus. Vi er i dialog, og jeg vet aldri hvordan en konsert blir, egentlig.

Ivar Christian Johansen, kjent under artistnavnet Ravi, med sanger som «Dødssøt» og «Ut av deg sjæl opplevelse», reiser for tida landet rundt med Den kulturelle skolesekken. Vi møtte ham for å høre mer om å opptre på skoler, tidlige kunstminner og dagens kulturtilbud for barn og unge.

– I dag spiller du selv for barn i skolen, men hva er ditt sterkeste minne fra en kunst- eller kulturopplevelse i din egen barndom?

– Det tidligste jeg kommer på er noen sånne moraliserende skolekonserter sent på barneskolen eller tidlig på ungdomsskolen. Jeg tror det var en gjeng med politibetjenter fra Trondheims-kysten, som hadde band. De hadde først en kampanje som gikk på at hvis du snuste på nikotin så var du heroinist dagen etter på. «Fra bagatell og til helvete, det kan gå temmelig fort – da er det for sent å angre på det du har gjort». Og så hadde de en oppfølger, «Det e ikke tøft å værra død». Og så kom det inn en fyr i rullestol som hadde kjørt for fort på motorsykkel, og så hadde de en konsert rundt det. Det fungerte vel som en litt tidlig, elegant introduksjon til ironien.

Jeg husker også at jeg var med i en samtidsmusikkonkurranse for barn, hvor du kunne spille inn noe du hadde laget og levere til en jury. Da var jeg vel kanskje fjorten. Selv om jeg ikke ble trukket ut, var jeg på showet på Henie Onstad Kunstsenter, og da hadde Yoko Ono utstilling der. Fra den husker jeg en strek, hvor det sto at denne streken er uendelig og går rundt hele kloden. Men min visuelle bevissthet er ganske snever. På visuelle ting er jeg helt analfabet.

– Du har jo et etablert publikum blant voksne også. Tenker du annerledes om formidling og hvordan du skal nå fram når publikum er barn?

– Nei, om det er barn eller fulle menn, nær sagt, så har du ikke kontroll på det. Men jeg tror at hvis jeg når fram til barna, så er kanskje kraften i å være én ganske viktig. Det er ganske nakent. Bare et piano, en datamaskin og meg. Minimalt med pedagogisk innhold, bare litte grann. Men selv det varierer fra gang til gang. Jeg går ut til dem, spør hva de heter, og de som svarer får applaus. Vi er i dialog, og jeg vet aldri hvordan en konsert blir, egentlig.

 

Er det for planlagt og regissert er det ikke så bra. Da tror jeg de kjeder seg, og jeg kjeder meg.

– Hva vil du med konsertene dine for barn?

– Jeg forteller dem alltid at jeg er veldig glad i musikk, helt opphengt, nerd, liksom, også på ord. Så jeg pleier å fortelle dem, hvis jeg kommer til Glomfjord, eller Reipå, for eksempel, at i dag har jeg funnet et nytt ord: Reipå, hva i huleste betyr det? Det er jo der vi bor, sier de. Men det stedet kunne jo hett noe annet, Brunost, eller Krystall, hvorfor heter det Reipå, sier jeg. Og da sliter de. Så det må vi snakke om: Det vilkårlige med navn og ord.

Også er det veldig mye kjærlighet, mye flørting, mye gutt møter jente i låtrekka mi. Jeg var også en jentenerd da jeg gikk på barneskolen. Jeg plaget vettet av jentene. Så da snakker vi om det – i stedet for å plage dem, så kan du lage en sang til dem. Og så snakker vi om at noe av det som er så kult med hip hop er at du ikke trenger å lage en låt om at jeg vil kysse deg, eller at jeg tenker på deg. Den kan være om akkurat det du vil. Så leker vi med den tanken: Hva vil du lage en låt om da? Men er det for planlagt og regissert er det ikke så bra. Da tror jeg de kjeder seg, og jeg kjeder meg.

– Tenker du i kategorier av finkultur og populærkultur når du formidler?

– Nei, jeg tenker primært på hva som når ut til folk. Da må du hive ut noen agn, noe som gjør at de har lyst til å sjekke ut mer. Det åpenbare innen popmusikk er refrengene. Melodisk, men også tematisk og verbalt. Samtidig vet jeg fra min egen persepsjon at ting jeg ikke har hørt før virkelig kan trigge meg sånn at jeg nesten ikke klarer å få det ut av huet mitt.

Innenfor det jeg driver med, som vel kan oppsummeres som rytmisk musikk, så tenker jeg at musikken fjerner seg mer og mer fra den opprinnelige betydningen av ’populærmusikk’. Se på Krautrock, for eksempel, eller rock à la Motorpsycho. Etter hip hop kom trip hop, som var langt og dvelende, og på yttersida av techno ligger ambient, som bare er lydbilder som ligger og durer. Det er et mer spennende landskap enn noen gang. Og nordmenn har aldri vært eksponert for så mye musikk noen gang, som de er i dag. Mora mi sitter på Tidal og hører på musikk jeg ikke har hørt, liksom. Jeg så ikke den komme.

– Jeg tror at barnevarianten av meg veldig tidlig fant dette med rytme og repetisjon og omkved. Foto: Ravi.no.

Styrken i musikken er jo ikke teksten, den er jo helt åpenbart det nonverbale. Å erkjenne at ikke alle følelser og tanker kan settes ord på, er viktig.

– Du har også en teoretisk bakgrunn innen musikk. Tenker du selv teoretisk rundt hvordan du kan nå fram til folk?

– Jo, jeg har en bachelorgrad i musikk fra Blindern. For et par år siden gikk jeg gjennom pensumbøkene igjen. Men jeg tror at barnevarianten av meg veldig tidlig fant dette med rytme og repetisjon og omkved. Jeg oppdaga de greiene der på radioen, og det var magi nok for meg.

– Hva er den viktigste verdien i musikk for deg? Hva tilfører den?

– Det er bare noen ting som gjør livet meningsfullt. Om jeg skal mene noe ut over meg sjøl, så tenker jeg også at det er så mye ord om dagen, så mye prating og informasjon. Og mye av informasjonen til unger er så saklig, B følger A, liksom. Sånn er ikke musikk. Styrken i musikken er jo ikke teksten, den er jo helt åpenbart det nonverbale. Å erkjenne at ikke alle følelser og tanker kan settes ord på, er viktig.

– Du har selv en sjuåring hjemme. Hva tar du med henne på?

– Det skjer ikke så ofte, men jeg tok henne med på Miniøya for noen år siden for å høre Christine Sandtorv, hun fra gamle Ephemera. Hun har utgitt noen barneplater sammen med Yngve Sætre, en synthmagiker fra Bergen, så det var mange elementer der for meg også. Nå er dattera mi sju, og har mest lyst til å se De Lillos og gå på kino. Innsiden ut, for eksempel, har vi sett. Den står til meget eller særdeles godt. Den er skikkelig morsom og har samtidig mange temaer du kan bruke til å snakke med barna om ting som er vanskelige i dagliglivet.

Bare det å sitte å se på Youtube sammen er også gøy. Å vise henne energien i gammel hip hop. Sound of the Police, for eksempel, eller Walk This Way.

 

– Hva ville du gjort om du fikk ett år og frie midler til å gjøre noe for barn?

– Et år med frie midler? Det er ganske lett. Jeg merker at de skolekonsertene, de er mitt bidrag. Jeg liker å gjøre dem, og ungene ser ut til å like dem. En forskjell mellom å spille på festivaler og på skoler er at på skolene er alle samla, og det liker jeg. Demokratiseringen i det er bra. Men nå har jeg gjort det i to år, nå må det fornyes. Lage nytt repertoar, ny scenografi, nytt opplegg på noen måter.

Men skal dere ikke spørre om det verste ved barnekulturen i dag, da?

– Jo, altså, vi tenkte det var de politifolka, vi?

– Nei, nei, det er jo historie! På verstingplanet så har jeg det veldig gøy med å krangle med dattera mi om «Karsten og Petra». Jeg sliter med dem. Jeg ble faktisk spurt om å lage musikken, men sa nei. «Ingen sure miner, det er best å være glad», synger de. «Ingen sure miner det er best å være streit», hører jeg. På generelt plan er jeg allergisk mot uttrykk som ikke har plass til en liten fargenyanse, bare en liten spiss, noe egenart. Det gjelder mitt eget også. Der synes jeg Karsten og Petra står til stryk.

«Ingen sure miner, det er best å være glad», synger de. «Ingen sure miner det er best å være streit», hører jeg.