Reality-presidenten og håpets pedagogikk




Kan den brasilianske pedagogen Paulo Freire redde amerikanerne fra Trump?

Hvor går verden etter valget av Donald Trump som amerikansk president? Det er naturlig nok mange aspekter ved svarene på det spørsmålet, men et av dem har med oppdragelse og rollemodeller å gjøre.

Den sittende førstedamen Michelle Obama sa det presist i en tale for Hillary Clinton før valget: «Hvordan skal vi kunne se våre barn i øynene og forklare at det er han som mobber som vant?»

Vi vil jo gjerne gi inntrykk av at vår verden bør bygges på at vi skal vise andre mennesker respekt og behandle svake med ydmykhet og lydhørhet. At vi ikke skal mobbe og snakke nedsettende om andre. At vi ikke skal misbruke vår posisjon om vi, av en eller annen grunn, har mer makt eller penger enn andre.

Med Trump derimot, har rasister, kvinnehatere og mobbere – personer som syns det er gøy å trakassere minoriterer – fått et forbilde. Ved å godta Trump anerkjennes bøllene i verden.

«If you look around, there are a lot of families out here. That should say something to you. People are trying to teach their kids what’s acceptable.»

– Demonstrant, anti-Trump demonstrasjoner, til New York Times.

Reality-presidenten

Situasjonen er ikke helt ny, for allerede i flere år har reality-TV glorifisert alfa-males og bølleaktig adferd. I årevis har den ene etter den andre fra Big Brother, Robinson og – i denne sammenhengen – The Apprentice fungert som forbilder.

Trump var jo selv en TV-stjerne i sistnevnte reality-serie, hvor kapitalismen fremstod i sin råeste form og det eneste som betydde noe var om sjefen gikk god for deg eller ikke. De eneste reglene som gjaldt kretset rundt Trumps «You’re fired». Det nye er at reality-konseptet nå er blitt politikk.

Hvor skal veien gå videre fra en slik situasjon?

Den tjekkiske forfatteren og aktivisten Vaclav Havel satt lenge fengslet. Her er han avbildet i Praha i 2006. Foto: Wikimedia Commons

Håpet som holder oss levende

Vi må dyrke håp.

Da den tsjekkiske aktivisten og forfatteren Vaclav Havel befant seg i fengsel på midten av åttitallet, var det håpet som holdt ham levende, selv om situasjonen han befant seg var dypt håpløs. Han var en intellektuell som hadde havnet bak lås for sine overbevisninger.

Hvordan klarte han da å håpe?

«Håp er ikke prognose,» sa han.

«Det er åndens kompassnål, en hjertets orientering. Det overskrider verden slik den umiddelbart erfares, og forankres et sted hinsides horisonten».

Håp, mente Havel, handlet ikke om å gjøre det rette ut fra en idé om hva som er realistisk å få til, «men evnen til å jobbe for noe fordi det er det riktige, ikke fordi det er sannsynlig at du lykkes.»

USAs befolkning befinner seg riktignok ikke i fengsel etter Trump-seieren, men håpløsheten sniker seg innpå for mange.

Det er viktig å ikke la Trump ta håpet fra oss. Men samtidig er det ingen tvil om at håp ikke kommer spontant, men må læres. Det krever stamina, styrke, øvelse.

Håp som pedagogisk metode

Det er viktig å ikke la Trump ta håpet bort fra noen. Men samtidig er det ingen tvil om at håp ikke kommer spontant, men må læres. Det krever stamina, styrke, øvelse.

Den brasilianske pedagogen og sosiale aktivisten Paulo Freire er en naturlig treningspartner i så måte. I Håpets pedagogikk (1994) skrev han at en av undervisningens mest sentrale sider faktisk var opplæring i håp.

En slik opplæring består i å avdekke undertrykkelse i den sosiale virkeligheten for på den måten å trene barn og unge til å selv finne frem til hvilke verdier som er verdt å kjempe for.

Likhet mellom mennesker, fravær av lidelse, og fravær av favorisering av noen få, er enkle verdier som ethvert barn kan og bør øves i, sier Freire. Ifølge ham kan en empatisk og solidarisk innstilling lett trenes ved identifikasjon: Å tenke «Det kunne vært meg» åpner et rom for fellesskap forankret i medmenneskelige verdier og humanistiske tradisjoner.

Undertrykkelse av kvinner, for eksempel, er uforenlig med en aktiv praktisering av håp. «Diskrimineringen av kvinner, som uttrykt og satt i verk gjennom sexistiske praksiser, er en kolonialistisk måte å behandle dem på, og lar seg ikke forene med noen som helst progressiv posisjon, uavhengig av om personene som har en slik posisjon er kvinne eller mann,» skriver Freire.

Å ikke akseptere tingenes tilstand

Nødvendigheten av håp ligger i å holde på sine verdier, uansett om situasjonen hverken gjør det rimelig eller populært å realisere dem. Håp handler også om å ha reell innsikt i årsakene til hvorfor virkeligheten er urettferdig og ikke la seg forføre av enkle løsninger. Håp handler også – kanskje mer enn noe annet – om en evne til å ikke se ned på et annet menneske eller basere synet på hva som er verdifullt i samfunnet på dem som er sterkest, roper høyest eller har mest penger.

Håp handler om å ikke akseptere tingenes tilstand, men jobbe for de verdiene du vil forsvare. For mennesker – barn, unge, gamle – skal ikke finne seg i bli behandlet som Trump behandler andre. Ingen skal måtte lide under diskriminerende ideologier som har favorisering av et fåtall og diskriminering av et flertall som plattform – og om de gjør det står vi sterkere om vi er opplært i å håpe.

Det er gjennom håpet vi kan få fatt i argumentene for å forandre virkeligheten til det bedre og nekte å akseptere tingenes tilstand uansett hvor ille den er. Håpet holder fast på verdier og verdighet og åpner for veien videre. For det handler om enkeltmenneskets liv og historie, og den er flettet sammen med andres fortelling om hva et godt menneske er om vi insisterer på å fortelle den med håpet som linse.

Gjennom håpets pedagogikk kan vi fortelle historier som inkluderer alle. Til barna våre.

Paulo Freire var en brasiliansk pedagog. Foto: Wikimedia Commons