Velkommen til samtalen




Siden du leser dette, betyr det at nettidsskriftet Periskop fins. Det gjorde det ikke før. Allerede de gamle grekere hadde ikke periskop.no. Å leve så lenge uten et tverrfaglig nettidsskrift for kritikk av kunst for barn og unge, sier noe om hvor vante enkelte grupper er til å gå omkring sulteforet og klare seg på egen hånd, uten omtale eller oppmuntring, til og med uten skikkelig kvalifisert nedmuntring.

Her var det noen som så at det manglet noe. Først Kulturrådet, som utlyste midler til en plattform som skulle legge bedre til rette for kritisk refleksjon og dialog i offentligheten om kunst rettet mot de yngste. Deretter søkte de fire nettplattformene Scenekunst, Ballade, Kunstkritikk og Barnebokkritikk om midlene, og med sin overbevisende søknad som ikke manglet en eneste sentral påpekning av mangelfulle forhold i kunsten og kritikken, kom de helt i mål. De hadde finstilt periskopet.

Jeg syntes også det manglet noe, så jeg søkte stillingen som redaktør. Og fikk den, så jeg mangler ikke jobb lenger. Alle sammen gikk altså og syntes det manglet både synlighet for den profesjonelle kunsten for barn og unge, og at feltet ble gjenstand for en kvalifisert kritisk vurdering.

Det er kvalifiserte kritikere der ute, jøye meg, innen både dans, teater, musikk, kunst og litteratur, og som kan anmelde de ulike oppsetningene/konsertene/utstillingene/ bøkene både for barn og voksne. Men det er grunner til at så mange av dem er uten jobb, slik jeg var, og grunner til at så mange som kunne blitt kritikere aldri ser dagens lys. Blant annet tror jeg vi må kalle den generelle nedbyggingen av kultursider i dagsaviser, av fast stab, av frilansbruk osv., for en spade. En annen spade er nedlegging av teatervitenskaper og humaniorer generelt, noe som jo lett kan forhindre rekruttering til både kritikken og fagmiljøene.

Uansett grunner og hvor sammensatte de er, står vi i dag igjen med mindre og mindre rom for å bedrive kunstkritikk i dagsaviser og annen presse. Enda mindre rom for å drive kritikk av kunst for barn og unge. For gjett hva: De er ikke en nasjon de med, de som er opptatt av å bedre kårene for å lage kunst for de små en alen lange. Vi kan si hva vi vil, for eksempel at dette utsagnet er unyansert, og det er det jo, det er mange der ute som pådrar seg både skrubbsår og magesår i nettopp denne sakens tjeneste, men vi kommer ikke bort fra at tendensen er at de blir mer og mer usynlige. Noen stiller alltid bakerst i køen.

Som tidligere litteraturansvarlig i en dagsavis har jeg også følt mangelen på kroppen fra pressesiden: Hver dag raser et hav av bøker over en, mens det man har plass til å omtale i avisen, er minimalt. Når man da skal ta hensyn til å dekke både skjønnlitteratur, sakprosa, norsk og oversatt litteratur, holde et ekstra øye med lokale forlag og forfattere, og ikke glemme barne- og ungdomslitteraturen, og liksom skape seg en profil oppi dette over to sider en gang i uka, sier det seg selv at nærmest alt føles fåfengt. Velger man innenfor disse rammene å likevel satse på barne- og ungdomslitteratur, ja så må jo noen andre ut, det kan være forfattere som Jo Nesbø og Anne B. Ragde, og det kan man også få påpakning for. Man står til sist der og river seg i håret og sier til seg selv at ”Jaja, vi kan ikke alle være nisjeaviser”.

Men noen kan være nisjenettidsskrifter. Og det har Periskop tenkt å være. Nisjen er kunst for barn og unge, og innenfor den skal det være bred dekning, høyt under taket og lav terskel for å melde på sin egen stemme – som  kritiker, forslagsstiller, debattant. Og vi skal gå i dybden – vi heter jo ikke Periskop for ingenting. Vi er oppe og ser, nede og analyserer. Som tidsskrift ønsker vi å dvele ved problemstillinger, heller enn å være en nyhetstjeneste, primært.

Vi tror at det å hente frem og dyrke frem gode kritikerstemmer og kommentatorer, på de ulike kunstfeltene over hele landet, vil styrke den offentlige samtalen om profesjonell kunst for barn og unge. Forhåpentlig kan det også bidra til å heve statusen til feltet, slik at det ikke blir like naturlig å alltid måtte trekke den siste kølappen, som gruppe.

Den kritiske innstillingen innebærer selvsagt ikke å sable ned alt, den handler om at vi tror posisjonen er godt for noe; det å stille seg åpen, men vurderende, ut fra kunstfaglige kriterier og på en kunstkritikers måte. Det å stille krav mener vi er å ta folk på alvor. Det er mange som ønsker seg en kunst som får jobbe ”i fred for kritikken”. Men hvor er da motsvaret? Det som kan starte en kvalifisert diskusjon om hva vi nettopp så?

Periskop retter seg ellers ikke mot barn eller unge som lesergruppe, men mot dem, oftest voksne, som på et eller annet vis er involvert i tilblivelsen, produksjonen, formidlingen, forvaltningen, behandlingen eller mottagelsen av kunst for barn og unge: kunstnere, kunstformidlere, kulturpolitikere, pedagoger, kunstarbeidere, foresatte, medier og forskere etc. Det betyr ikke at vi ikke også kommer til å ta med selve målgruppen på råd. Vi kommer bare ikke til å snakke til noen på lekestuemåten, gjennom det buede vinduet. Vi har et ønske om å snakke i klartekst, og å ta folk og kunst på alvor. Og stille krav. Vi håper dere gjør det samme til oss!


STIKKORD:
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/kode7351/public_html/htmatslande.periskop/wp-content/themes/periskop/templates/content-single.php on line 77