Religionens mørke understrømmer

Som en av de aller første til å markere grunnlovsjubileet 2014 setter Hordaland Teater med stykket «I Guds namn» søkelyset på paragraf 2 i Grunnloven, om religionsfrihet. Det er et viktig tema som formidles, for fundamentalistisk religionsutøvelse er en av vår tids mest aktuelle problem, og et av vårt samfunns største tabuer.

Publikum kommer rett inn i et indremisjonsk bønnemøte der en karismatisk vekkelsespredikant (Yngve Seterås) priser Jesus og får oss med på det samme, med sang, dans og utrop. Vi er kommet inn i et kjølig rom. Scenografien består av hvite dansematter og et tak av modernistiske blanke lys som henger i et proporsjonelt mønster. Rundt scenen står noen kasser/kofferter som flyttes rundt og brukes som vekslende scenografiske elementer; seng, stol, alter, dansescene osv. Lysene bytter på å isolere de forskjellige delene av scenen og definerer derved de forskjellige settingene. Midt på scenen står en mikrofon på stativ, og fra den foregår forkynnelsen, i en moderne, politisk korrekt og ungdomsvennlig form med moderne musikk, sang og sågar rap, hele tiden pumpet frem av den striglede forkynneren og hans unge «disipler». Hallelujaene runger i salen. Umiddelbart møtes vi av det klisjéaktige – men sanne – bilde av religionens iboende sosiale intoleranse. Så presenteres vi for stykkets tre ungdommer og deres historier som undertrykte i religionens moralske jerngrep.

Sterke historier som ikke griper

Yngve Seterås representerer den manipulerende voksengenerasjonen, både som far og som andre autoritetspersoner i det kristne miljøet. Vi møter tre unge mennesker hvis liv er preget av troens moralistiske føringer, oppvokst i et miljø der det meste er synd og skam, der truslene om helvetes evige pine brukes daglig. Den 13- årige Karen (Irene Waage) er den hjernevaskede jenta som går helt opp i miljøets krav og entusiastisk selvutslettende vier sitt liv til Jesus. Den noen år eldre Mai Britt (Thea Lande) klarer ikke å leve med sin nyoppdagede legning som lesbisk, og finner kun selvmord som utvei. Morten (Igor Necemer) er sterkt tynget av foreldrenes oppdragelse, og det er først i voksen alder han klarer å ta et oppgjør med sin far og gå videre i sin søken mot kunsten. Gjennom Bergman-filmen «Jordbærstedet» forløses en forståelse om egen tro, som til slutt ender i at han selv skriver en bok om det.

Historiene til de tre ungdommene er sterke, men griper likevel ikke fatt i meg. De virker uforløste og umotiverte. De blir for knapt fortalt, vi får bare korte glimt inn i deres liv og historie. Vi blir ikke ordentlig kjent med karakterene, og det blir vanskelig å føle empati og engasjement.

Overrumplende involvert

Stykket er et slags fortellerteater der skuespillerne veksler mellom å fortelle om sin situasjon, og å gå inn i situasjonen og vise eller spille den. Det hele virker for hastig, og abrupt, slik at vi aldri får noen helhet i karakterene eller tid til å falle inn i de dramatiske situasjonene. Grepet med å bruke publikum aktivt på scenen, som scenografi, teknikere, lyskastere og statister er spennende, men brukes for mye, og blir forstyrrende for skuespillernes budskap. Denne involveringen av publikum som settes i gang av predikanten allerede i første scene, kommer for overrumplende: I stedet for å skape en følelse av positiv medvirkning, gir det en ubehagelig fremmedfølelse, som igjen fører til at det tar tid før man faller til ro i kontrakten med sceneaktørene.

Teateret har mulighet til å forføre oss, gi en illusjon som gjør at vi blir engasjert og berørt av det vi opplever. Jeg savner en varme i denne forestillingen som tematisk har potensial for å fortelle nære, inderlige og sterke historier. De fire skuespillerne gjør en god innsats og jobber hardt med det materialet de har fått utdelt. De mange kvikke regigrepene gjør imidlertid at det ikke blir skuespillernes forestilling, men regissørens.

Ære være Hordaland Teater og teatersjef Trond Birkedal for å ta barne- og ungdomsteateret på alvor. Birkedal har lagt vekt på å utvikle og spille ny norsk dramatikk, ofte med aktuelle og politiske temaer, formidlet i det som ofte kan oppfattes som nytt scenisk formspråk. Dette er også tilfelle med forestillingen «I Guds Namn». Stykket er en adapsjon av et dansk stykke, tilrettelagt for norske forhold. Manusforfatteren, danske Nils P. Munk, er hentet fra Danmark som regissør.

Bedre for ungdom

«I Guds namn» er tenkt for ungdommer i 8.–10. klasse, men på premieren var det overvekt av voksne og nesten ingen i den tenkte målgruppen. Det kan ha påvirket fremdriften. Forestillingens fremste force er kanskje nettopp at den vil fungere bedre for ungdommer. De kjenner ikke denne problematikken så godt som oss som er litt eldre, og har kanskje ikke så forutbestemte oppfatninger om temaet. Jeg tror også grepet med å involvere publikum i spillet kan fungere bedre på et yngre og mer nysgjerrig publikum. Det er et interessant valg at forestillingen diskuterer den fundamentalistiske trosutøvelsen fra den kristne religionens ståsted. Dette kan gi en god innfallsvinkel til å få i gang en diskusjon om temaet med mennesker med en annen religiøs bakgrunn, og kanskje spesielt blant de som til daglig lever midt i dette skjæringspunktet – ungdommen.