Reparatørene kommer!




Cirka Teaters nye forestilling Garage er et overdådig, medrivende kaos som dypest sett handler om å få verden til å henge sammen.

Det verserer en del historier om turnerende kompanier som ankommer skolene etter avtale og blir møtt av uforstående lærere som lurer på hva de vil. Dette er baksiden av skolesekkmedaljen: På en del steder finnes det ikke noe apparat, kommunikasjonen mellom de ulike leddene svikter, og motivasjonen er ujevnt fordelt utover landskapet.

Da jeg ankom Høknes barneskole i Namsos tidlig en tirsdag morgen i god tid før forestillingen Garage med Cirka Teater skulle begynne, ble jeg derimot møtt av to blide lærere i full gang med å trille dagens skolemelk over skolegården. De kunne fortelle at forestillingen var flyttet til Kulturhuset og ikke skulle begynne før halv ett.

Grei informasjon å få. Det var bare det at halv ett skulle jeg etter planen sitte på flyet tilbake til Oslo, som jeg allerede hadde sjekket inn på. Men kulturkontakten på Høknes skole visste ikke hva godt hun skulle gjøre og ga meg et eget rom hvor jeg fikk all den tida jeg trengte til å gjennomføre den ikke alltid like enkle oppgaven det er å booke om flyet. Når Periskop først hadde fått meg til Namsos, var en retur til Oslo med uforrettet sak uansett ikke aktuelt.

Garage


Idé og konsept: Cirka Teater
Regi: Espen Dekko
Scenografi: Gilles Berger
Kostymedesign: Jenny Hilmo Teig
Musikk: Martin Smidt
Forestillingsfoto: Harald Øren
Med: Paal Viken Bakke, Gilles Berger
Produsent: Cirka Teater v/Monica Stendahl Rokne, Nord-Trøndelag Teater
Illustratør: Ina Sæther Berger
Koreografikonsulent: Silje Michaela Kvalheim

Forestillinge spilles i Den kulturelle skolesekken i Verdal, Steinkjer, Stjørdal og Grong.

Fransk akse

Cirka Teater i Trondheim er, sammen med Grenland Friteater i Porsgrunn og Stella Polaris i Stokke, en av landets eldste frie teatergrupper og en del av det man nesten kan kalle en fransk akse i Trøndelagsfylkene. Stifterne, franskmannen Gilles Berger og norske Anne Marit Sæther, har begge bakgrunn fra og utdanning i fransk mimetradisjon. Garage er blitt til i samarbeid med Turnéteatret i Trøndelag (tidligere Nord-Trøndelag teater) og hadde premiere i tilknytning til åpningen av det nye teaterhuset i Verdal, hvor også Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag holder til, med sin basis i den franske Jacques Lecoq-tradisjonen og -pedagogikken.

Først i fjor, etter å ha søkt flere ganger, kom Cirka Teater inn på basisfinansieringsordningen, som man må anta er en viktig forutsetning for at de har kunnet satse på en så stor og spektakulær forestilling som Garage for Den kulturelle skolesekken, hvor det ellers vrimler av små, lettreiste produksjoner. Garage er nemlig, med sitt enorme maskinelle inventar og sikkert dertilhørende logistiske utfordringer, noe annet og mye mer enn bare nok en teaterforestilling.

Gilles Berger og Paal Viken Bakke. Foto: Harald Øren

Gammeldags stemning

Det gryr av dag. Foran det presenninginnpakka verkstedet ligger en udefinerbar skrothaug. Noe skjer bak presenningen, hvor to silhuetter avtegner seg og etter hvert kommer for dagen som to menn kledd i arbeidsklær. Verkstedet er fylt opp av maskiner og rare ting. En gammeldags radio står og knitrer. De to mennene begynner å utforske skrothaugen. Den verbale kommunikasjonen begrenser seg til abstrakte enstavelsesuttrykk. Jeg assosierer umiddelbart til klassikere innen barne-TV og -litteratur: To gode naboer, Pompel og Pilt, Gubben og katten, men også til stumfilmklassikere som Chaplins mange filmer.

De to karene må stadig bort og skru på radioen for å få fram definerbare lyder. Jeg merker meg at dette var dagen før siste rest av det norske FM-båndet ble slukket for godt. Det hviler i det hele tatt en nostalgisk, gammeldags stemning over det hele. Her finnes ikke den digitale verden. Mye av musikken har, uvisst av hvilken grunn, et vagt preg av funky 70- og 80-tall, selv om en mer tidløs, absurdistisk tilnærming kanskje ville vært mer «naturlig». Det ødelegger ingenting, men for den delen av publikum som jeg tilhører, skaper det assosiasjoner som jeg ikke opplever hører hjemme i et univers som tidsmessig kunne funnet sted når som helst i moderne tid – før DAB-radioen.

Plutselig, fra inni kaoset et sted, gjaller det av ei høne. Gubbene styrter til og henter ut dagens egg. Det er det som viser seg i første omgang å være alle tings mål og mening i Garage: Å holde seg i live – og å holde maskineriet i gang.

Et omfattende ritual blir det enslige egget til del. Det blir sendt ut på en pussig bearbeidingsferd, før et stort og mangfoldig apparat med en slags stekeplate på toppen blir trukket i gang. Maskinen går på ordentlig, egget blir stekt – og spist – på ordentlig. I det hele tatt: Maskinene blir trukket i gang som om de var påhengsmotorer, det ryker av stekeplater og vaffeljern, gassbrenneren spyr ut en ordentlig flamme. Alt i denne forestillingen er på ordentlig!

Til tider er installasjonen selvgående og blir i kraft av det et eget kunstverk. Det gjør den dermed tidvis til en humoristisk, barnlig fetter av Verdensteatret.

Å få verden til å henge sammen

Og tilnærmet grenseløst. Det hele eskalerer etter hvert i et vanvittig tempo hvor det ene maskineriet etter det andre blir satt i gang, tilsynelatende improvisert og ut av det blå og med de mest intrikate forbindelsene seg imellom; som en framkalling av oppfinnelsene til den legendariske danske tegneren Storm P fra tidlig 1900-tall, den gangen som satiriske kommentarer til den moderne mekaniseringen av samfunnet, nå som en hyllest til menneskelig kreativitet og oppfinnsomhet. Men da som nå handler det dypest sett om å få verden til å henge sammen.

Etter hvert kommer det inn elementer som tar vekk noe av den uskylden som har lett for å klebe til slike nostalgiske scenarioer, som leder assosiasjonene over mot noe brutalt og grotesk og mer aktuelt. Men det skjer med en selvfølgelighet som gjør at den rørende naiviteten og samholdet aldri er truet. De to vennene er avhengig av hverandre for å få det hele til å gå rundt og setter aldri samhørigheten på spill.

Gilles Berger, som står bak scenografien og selv spiller en av gubbene, er utdannet skulptør, snekker, sveiser og mimeskuespiller. Det er denne allsidigheten som gjør denne overdådige, grensesprengende scenografiske installasjonen mulig for en skuespiller å håndtere.

Til tider er installasjonen selvgående og blir i kraft av det et eget kunstverk. Det gjør den dermed tidvis til en humoristisk, barnlig fetter av Verdensteatret.

Paal Viken Bakke. Foto: Harald Øren

Timing og samspill

Midt oppi dette utmerker begge skuespillerne seg med en fantastisk timing og samspill. De verbale uttrykkene får flere stavelser, blir gradvis heftigere og klinger mer og mer fransk. De fyker rundt, plukker opp tilfeldig skrot på veien som de betjener maskinene med, klatrer omkring i den tilsynelatende totale forvirringa.

Fra min plass midt i salen var jeg omgitt av unger som jeg knapt merket noe til. Når jeg en sjelden gang klarte å løsrive meg og se meg omkring, så jeg barn som med store øyne og åpne munner tok inn den overveldende, generøse hurlumheien som utspilte seg. På sitt mest intense er det ingenting på scenen som står – eller er – stille.

Noe av det mest befriende er at skuespillerne er hundre prosent dedikert til jobben sin på scenen og konsekvent unngår ett av de billigste triksene i boka: Å stadig stoppe opp og se liksom forundret på publikum, for å få dem med og til å le. Ikke en eneste gang ble publikum oppfordret til å kommentere på denne måten. Og etter endt forestilling ble ingen invitert opp på scenen for å ta maskineriet i nærmere øyesyn, slik jeg har sett mange andre har gjort. Ingen overflødig «interaktivitet» her! Den spesielle magien som oppstår i den tydelig definerte avstanden mellom scene og sal, beholdes til siste slutt. Bortsett fra en liten hendelse etter at det hele er over: En ballong blir punktert, på oppfordring fra noen av barna.

Det viste seg at den manglende informasjonen om spillested og tid skyldtes en hendelig kommunikasjonssvikt mellom samarbeidspartnerne i Verdal og Trondheim, som da feilen ble oppdaget, gjorde hva de kunne for å hjelpe. Garage var verdt svetten og åndenøden.

Jeg er misunnelig på dagens norske barn, som får servert sånt midt i skoledagen, helt gratis.

Noe av det mest befriende er at skuespillerne er hundre prosent dedikert til jobben sin på scenen og konsekvent unngår ett av de billigste triksene i boka: Å stadig stoppe opp og se liksom forundret på publikum, for å få dem med og til å le.