Riverso: Antydende og assosiativt

Open Window Theatre har lenge vært en av mine favoritter i Bergen. Navnet Open Window Theatre bruker de fordi kompaniet har et ønske om å være et vindu mot verden, og de samarbeider med figurteatermiljøet i flere land. Kompaniet selv har bakgrunn fra Polen, og denne gangen er det barneboken om elefanten Pomelo av den rumensk-franske forfatteren Ramona Badescu de introduserer til teaterpublikummet.

Open Window Theatre overrasket og imponerte med de nokså mørke forestillingene «Snill» og «Gregor Grinebiter» for barn. «Snill» turnerer de fremdeles med, og forestillingen skal til Odda litteratursymposium i oktober. Med forestillingen «Den lille store reisen» begynte de å nærme seg et enda yngre publikum fra ett til fire år. Også her viste teaterkompaniet at deres stilsikre univers kan fenge også de minste. Men likevel etterlyste jeg den gang en større variasjon og utvikling. For der forestillingene for de større ungene er fulle av drama, action og utvikling, er teaterforestillingene for de yngre ungene påfallende duse og milde.

Opp i fjeset

Riverso er babyteater for målgruppen 0-3 år. Dette er et publikum det er enorme forskjeller på. Det er derfor lurt at det er lagt opp til ulike måter å se forestillingen på. Man kan sitte på tradisjonelle stoler, litt nærmere på scenekanten eller rett og slett på selve scenegulvet. Det er lagt ut flere grupper med puter så det unge publikummet rett og slett utgjør en del av scenebildet. Og det kan være smart å faktisk plassere ungene så nært midten man kommer. På denne måten er det lettere å følge med og figurene og elementene kommer rett opp i fjeset.

Open Window Theatre har lenge hatt en fascinasjon for dukketeater, denne gangen bruker primus motor og skuespiller Dominika Minkacz-Sira mest seg selv og noen små figurer.

Om man har mulighet, er det en klar fordel å lese boka med barna og diskutere litt på forhånd. Forestillingen er såpass drømmeaktig og fragmentert at det kan være vanskelig å forstå noe som helst av hva som faktisk skjer. Bare noen få rekvisitter skal til for at skuespilleren forvandler seg til en elefant. Men så er heller ikke poenget med forestillingen nødvendigvis at man skal forstå, men føle og filosofere. Finnes det alltid en elefant ved enden av en snabel? Kan det gjemme seg noe annet der? Hvor begynner snabelen og hvor slutter den?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Scene og sal

Scenebildet er som i alle av kompaniets forestillinger ikke bare gjennomførte, men det er også estetisk nydelig. Som en liten kunstutstilling i seg selv. Et stort hvitt servise henger fra taket i tråder, en vannkanne, en krakk og masse fargerike paraplyer. Den lille hageelefanten Pomelo undersøker, snuser og spiller på elementene. Lille scene er i det hele tatt inviterende og inkluderende. Masse fint å se på med små øyne, og ekstra spennende blir det når skuespilleren er helt tett innpå, viser fram og pirrer nysgjerrigheten.

Ikke minst fordi scenen gjøres om til et dansegulv avslutningsvis, der alle ungene kan delta og virkelig bryte dette skillet mellom scene og sal de har følt på hele forestillingen.

Musikken til forestillingen er ny og er lagd av musiker Mari Kvien Brunvoll. Den har hennes karakteristiske signatur og er full av loopinger, snedige samplinger og har hagens lyder og fuglekvitter i seg. Uttrykket er sprettent, pulserende, lekent og passer virkelig godt med forestillingens nysgjerrige grunntone. På premieren var ikke alltid volumet på musikken og stemmen helt finjustert og en del av talen forsvant derimot.

Jeg klarer likevel ikke helt å fri meg fra tanken om å ønske litt mer mørke og spenning, også inn i en også forestilling for de aller minste. «Riverso» tilbyr et godt og trygt, mildt og varmt univers å være i, men det kunne med hell vært lagt inn noen hinder og utfordringer.

Når alt dette er sagt må jeg også meddele at toåringen jeg hadde med meg ikke så ut til å dele mine innsigelser. Han satt med store øyne (nesten) hele forestillingen og snakker fremdeles om den.