– Hvilken rolle skal barns stemmer i offentligheten ha?




Lisbeth Fullu Skyberg og Marie Skyberg Borgen svarer på innlegget om refleksjonsverktøyet Mittiris.no.

Takk til kommunikasjonsrådgiver Elin Owrenn Rekdal i Scenekunstbruket for svar på vår artikkel «Kunst for barn i følelsenes vold» hvor vi drøfter sammenhengen mellom barns vurderinger av kunst og diskusjonen om kunstnerisk kvalitet.

Vi støtter Rekdal i at følelser er viktig i kunstopplevelsen og at oppmerksomhet rundt egne følelser kan bidra til å utvikle barns refleksjon. Dette er én del av den sammensatte målsetningen som IRIS gir uttrykk for på sin hjemmeside, og denne delen berømmer vi gjerne IRIS for. IRIS kan være et godt verktøy, dersom det brukes slik Rekdal framstiller det i sitt tilsvar.

Det Rekdal imidlertid unnlater å ta opp, er hvordan IRIS skal bidra til å virkeliggjøre den andre delen av ambisjonen: å heve kvaliteten på kunsten. I vår artikkel hevder vi både at IRIS kan bidra avklarende i kvalitetsdiskusjonen på feltet kunst for barn, og virke demokratiserende og maktforrykkende. Vi mener likevel at det kan følge noen problemer med IRIS’ konseptualisering av kvalitet i kunsten. Det er verdt å diskutere denne, fordi den, som vi skriver om i artikkelen, ser ut til å være del av en større trend der alternative modeller for vurdering av kunst er i ferd med å få overtaket på tradisjonelle kunstfaglige vurderinger.

Les det opprinnelige innlegget her: Kunst for barn i følelsenes vold

Tilsvaret fra Elin O. Rekdal: – IRIS skal fungere som et refleksjonsverktøy.

Det finnes flere eksempler på at subjektive, emosjonelle og økonomiske vurderinger er i ferd med å presse ut den kunstfaglige vurderingen av kunstnerisk kvalitet på feltet kunst for barn. Koblingen IRIS gjør mellom umiddelbar følelsesrapportering og kvalitetsheving av kunsten, ser ut til å kunne virke i samme retning.

Koblingen mellom IRIS og kvalitetsheving

Det er først og fremst denne trenden som er vårt tema, og IRIS inngår her som et eksempel. Dersom vår artikkel hadde omhandlet IRIS’ prosjekt og framdrift, ville det vært naturlig å henvende seg til dem underveis i arbeidet, slik Rekdal etterlyser. Men nettsiden mittiris.no er allerede åpent, offentlig og tilgjengelig. I en kommentarartikkel om et større tema, mener vi at deres nåværende hjemmeside utgjør et tilstrekkelig og interessant materiale.

Vi er altså positive til deler av IRIS’ prosjekt. Likevel mener vi, også etter å ha lest Rekdals kommentar, at det er uklart hvordan nettressursen, slik de selv sier det, skal «bidra til å heve kvaliteten på selve kunsten». I så fall må det vel være mer enn et refleksjonsverktøy for unge til bruk i undervisningen?

Dette mener vi er viktig å diskutere. Som vi tematiserer i artikkelen, finnes det flere eksempler på at subjektive, emosjonelle og økonomiske vurderinger er i ferd med å presse ut den kunstfaglige vurderingen av kunstnerisk kvalitet på feltet kunst for barn. Koblingen IRIS gjør mellom umiddelbar følelsesrapportering og kvalitetsheving av kunsten, ser ut til å kunne virke i samme retning.

Barnas stemmer i det offentlige ordskiftet

Dette bringer også på banen en større diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til barnas egne vurderinger av kunst. Når barn i ulike sammenhenger oppfordres til å vurdere kunst på bakgrunn av den emosjonelle kompetansen de allerede besitter, kan de da også stilles til ansvar for sine vurderinger og inngå i det offentlige ordskiftet om kunst og kvalitet? I hvilken grad skal voksne ta inn over seg barnas tilbakemeldinger, og inngå i en diskusjon om kunstnerisk kvalitet med barna?

Den trenden vi argumenterer for at IRIS er et uttrykk for, medfører etter vårt syn interessante og nye problemstillinger knyttet til ytringsfrihet og offentlighet. Vi håper at diskusjon kan bidra positivt til å belyse og klargjøre ulike dimensjoner rundt barns subjektive erfaringer av kunst.

Marie Skyberg Borgen. Foto: Privat