«Romys salong»: Familiefilm om demens? Ja, det går fint

Det er Romy som først oppdager at ikke alt er som det skal med mormor Stine. Til å begynne med er det bare små signaler. Stine tuller med tallene når hun gjør opp kassa for dagen. Romy kommenterer det og mormor blir irritert. Men så får Stine et nytt kassaapparat som hun slett ikke forstår seg på, og Romys hjelp blir mer velkommen. Mormor trenger henne og Romy føler seg nyttig.

Det er hverdagens utfordringer som tvinger ti år gamle Romy og mormor Stine sammen. Mamma Margot har ny jobb med krevende arbeidstid og pappa Willem har ny kjæreste som Romy ikke har lyst til å møte. Så etter skolen må Romy være sammen med mormor som driver sin egen frisørsalong, selv om barnebarnet synes det er kjedelig.

Nå blir de kjent på en ny måte. Å finne bøker i kjøleskapet og kaffeskåler i brødristeren er ikke urovekkende sett fra Romys perspektiv. Da de to finner en ganske stor sum penger mellom sofaputene, er det bare spennende. Hun begynner å se frem til dagene og nettene hos mormor. Hun vokser på dette påtvungne samværet.

Vendepunktet

Men så kommer tiden da mormor ikke bare er eksentrisk lenger. Romy opplever både skuffelse og redsel. Skjønt da de voksne griper inn for å løse situasjonen gjør de det uten å ha det intuitive forholdet til Stine som Romy har utviklet. De kjenner ikke Stines dagligliv som Romy gjør det, hva mormoren liker å gjøre, hva som beveger henne, hva hun faktisk er i stand til å klare selv og hva hun absolutt må ha hjelp til.

Det fører til at Romy føler seg avvist og sveket og klekker ut en halseløs plan som hun deretter setter ut i livet.

Intimt og luftig kamera

Kameraet er tett på stort sett hele tiden, det er intimt og kaotisk, med små, fine gjentagelser som understreker temperamentet i handlingen. Som trappen ned utenfor blokken der Romy bor med moren: Noen ganger løper hun nedover, andre ganger har hun sirup under føttene og én gang sklir hun kokett nedover på gelenderet.

Bildet åpner seg bare mot slutten av filmen da Romy har fått den ikke så gjennomtenkte ideen å rømme med mormor. Da blir perspektivet videre og mer luftig som i maleriet mormor setter høyt; et landskapsbilde fra barndommens Danmark, malt av mannen som tok henne med til Nederland.

Høy gjenkjennelsesfaktor

Munter vignettmusikk under filmens begynnelse signaliserer en lys historie, og lys er Romys salong langt på vei, men med bittersøte undertoner. For Mischa Kamps film tar med seg hele den reisen mot det uunngåelige som mormor Stine er på, fra det som kunne skjedd alle som er litt distré til den slemme forvirringen som etter hvert oppstår mellom enkelte nokså klare øyeblikk.

Alzheimers lidelse er tross utbredelsen ganske ukjent for de fleste, men den som har opplevd den på nært hold vil kjenne igjen noen typiske trekk. Som at det er mulig å ha en adekvat samtale det ene øyeblikket, mens alt er svart i det neste. At den syke plutselig stivner i repetisjon fordi hun plutselig ikke aner hvor hun er og hva hun holder på med og finner det tryggest bare å fortsette med den samme bevegelsen eller si det samme om og om igjen. Og ikke minst at rutiner gir trygghet. Gamle rutiner, ikke nye.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Umerkelig og tydelig

Beppie Melissen spiller mormoren godt, både i mimikk og bevegelse, slik at overgangen fra klarhet til demens er nesten umerkelig, men allikevel så tydelig. Likeledes har unge Vita Heijmen et åpent ansikt som kameraet elsker og et finstemt register som gir historien troverdighet.

Det er en annen skikkelse som får representere den skammen som ofte er forbundet med demens og den latterliggjøringen den syke kan risikere å bli gjenstand for: En eldre dame med navn og adresse festet på en lapp på jakken kommer stadig til salongen for å bomme sigaretter de ikke har, før hun blir hentet av en pleier.

Slik sett får både Stine og Romy en skrekkvisjon av hva som kan komme til å skje uten at fornedrelsen rammer dem personlig. Når det nærmer seg klimaks i Romys salong er det allikevel fryktelig vondt, men også vakkert.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene.

Dubbingens utfordringer

Romys salong vant prisen for beste barnefilm under Barnefilmfestivalen i Kristiansand 2019.  Ordinært på norske kinoer kommer den i to versjoner, den originale og en som er dubbet til norsk. Kvaliteten på dubbingen er helt ok, men skjemmes av litt studiolyd. Dessuten er det en spesifikk utfordring at flere poenger forsvinner i oversettelsen.

Stine er opprinnelig dansk, og etter hvert som hun blir mer og mer forvirret, henfaller hun til morsmålet stadig oftere. Men siden norsk og dansk praktisk talt er samme språk er det vanskelig å tro på at familien ikke forstår når mormor sier «Jeg vil hjem! Jeg vil hjem», på dansk.

Og så er det ørlite ironisk at Inger E. Norderhaug som er Stines norske stemme snakker et langt mer troverdig dansk enn Beppie Melissen som er mormor i originalen; nederlandske Melissen høres dessverre ut som en nordmann som snakker tulledansk. Likevel vil nok originalen være å anbefale for dem som har barn som behersker å lese teksting.

Litt langsom er filmen, det må sies, og det kan nok utløse litt rastløshet hos de yngste. Samtidig trenger alle nyansene plass og luft rundt seg for å kunne formidle den forvirrende prosessen: Først blir besteforelder og barnebarn kjent og medsammensvorne, for deretter å bli revet brutalt fra hverandre av en ytre faktor som allikevel føles personlig. Å kunne fortelle denne historien med letthet og alvor står det respekt av.