Samfunnskritisk dystopi




Soledad er 14 år og på ferie med faren sin, men plutselig er hun den eneste gjenlevende på Utsira. «Soledad» er en dystopisk ungdomsroman som beveger seg mellom det kollektive og det individuelle, fra sommeridyll til naturkatastrofe, og underveis stiller Soledad spørsmålene: Hvor er alle blitt av, hva er det som har hendt, og hvorfor overlevde jeg?

Jeg våkner brått av et høyt smell, og gnir meg i øynene. Jeg drømte om fargerike skyer som svevde over himmelen og inn mot land, de så levende ut, minnet litt om nordlys, men samtidig noe helt annet. (s. 7)

Slik starter romanen. På en ellers søvnig sommerdag snus verden på hodet med en drømmeseanse som utrolig nok er sann. De fargerike skyene angriper mennesker, spesielt de som er i nærheten av gjenstander som bruker strøm. Men dette er etter at de fleste menneskene allerede er forduftet. Det er utgangspunktet for en fortelling med klare advarsler om at krefter i naturen kan reagere på menneskets behandling av jordkloden.

Det finnes mange fortellinger som tar for seg sivilisasjonens undergang. Dette er ikke en fortelling der mennesket tar opp kampen mot naturkreftene for igjen å vende tilbake til det gamle livet. Etter alle solemerker er det umulig å reparere skadene nå, det er om å gjøre å sikre sin egen eksistens. «Soledad» tar for seg hvordan de overlevende organiserer seg. Hvem tar makten, og under hvilke slagord? Hvilken plass har kunnskap og kritisk tenkning i de nye samfunnene som oppstår? Romanen handler om å se og forstå, og dette gjøres kjent for ungdomsleseren ved å fokusere på skillet mellom drøm og virkelighet, og på individet som av og til må tørre å stå opp mot gruppeflertallet.

Fakta


«Soledad»

av Tor Arve Røssland

Aschehoug 2014

194 sider

 

Soledads logg

Det er Soledad selv som fører ordet gjennom det som ser ut som dagbokoppføringer. Kapitlene har titler som «Minus ti dager», «Dag 1» og «Dag 301». Språket og forståelsen ligger nært opp til hvordan en svært moden 14-åring reflekterer. Setningene er enkle, veldig mange starter med «jeg» og en verb-konstruksjon. Det gir teksten en monoton og rask rytme der Soledads handlinger og følelser vektlegges.

Romanen er delt i tre. I første del forteller Soledad om dagene rett før og etter at katastrofen inntraff. Det er nok av tomme hus hun kan bo i på øyen, og lenge klarer hun seg på mat fra butikken. Heldigvis er det noen vindmøller der som av en eller annen grunn ikke blir ødelagt av skyene, det virker som om det er slitasje som ødelegger dem til slutt. Aleine på øyen venter hun på å bli reddet, samtidig vet hun ikke noe særlig om hvordan det er på fastlandet. Hun ser et helikopter komme ut for en ulykke, er det skyene som angriper? Det samme skjer med en motorbåt som kommer til øyen. Det er slike observasjoner som gjør at Soledad føler at hun sakte forstår mer om hva som har hendt. Denne delen av romanen er fin, det er noe vakkert og grufullt i Soledads trygghet aleine på øyen. Hun klarer seg med det hun har, men hun gjør seg etter hvert klar til å oppsøke andre mennesker.

Lukkede samfunn

Vi vet at mennesket er et sosialt vesen og et politisk dyr. Soledad treffer mennesker som har organisert seg i småsamfunn. Romanen viser hvordan disse samfunnene har utviklet seg til å ha en lukket maktstruktur der det tillates lite slingring hos medlemmene. Ett av samfunnene er samlet under en religiøs parole med en leder som opprettholder en sterk justis. Når Soledad blir vitne til en likvidering, bestemmer hun seg for å rømme, noe hun også klarer. Da ender hun opp på et kjøpesenter der det har slått seg ned en større gjeng som forfekter demokratiske verdier. Soledad er skeptisk til hvordan disse verdiene blir utøvet, men hun opplever snart at det er en uting å stille spørsmål ved tingenes tilstand.

Det merkeligste er at ingen av disse samfunnene ønsker å snakke om det som har hendt. Enten er det en handling fra Gud, eller så undertrykkes selve situasjonen. Soledads kritiske spørsmål setter henne i fare, og snart er hun tilbake og innesperret hos den religiøse gjengen.

Bak fasadene

«Soledad» er en spennende ungdomsroman. Tor Arve Røssland er flink til å veksle rytmisk mellom rolige partier og mer intense situasjoner. Språket er troverdig, spesielt skinner Soledads mistenksomhet gjennom i språket på en måte som er tydelig, men uten å være full av klisjeer. Når hun først møter det religiøse gårdssamfunnet er alt tilsynelatende ordnet, men Soledad er ikke overbevist: «Hun sier det på en helt dagligdags måte, som om jeg har vært her lenge, og dette er noe vi gjør ofte. Jeg nikker og ser etter skoene mine. De står pent oppstilt borte ved døren, og ser nyvaskede ut.» (s. 82).

Hva som skjuler seg bak overflaten er på mange måter et strukturerende element i romanen. Det er lite som er slik det gir seg ut for. De vakre perlemorsskyene skjuler farlige hemmeligheter, og menneskene som styrer samfunnene har alle skjulte agendaer. En del klarer Soledad å nøste opp i, men ikke alt blir forklart. Til slutt brennes alle broer mellom Soledad og menneskene hun har møtt til nå i en slutt som kanskje er for åpen og optimistisk, forholdene og erfaringene tatt i betraktning.

Samtidig er romanen tydelig i sin oppvurdering av det frie individet utenfor de nye småsamfunnene. «Soledad» sparker i flere retninger. I den finnes en markert kritikk av dagens passive miljøpolitikk, i tillegg tegner Røssland et dystert fremtidsbilde av menneskets evne til å skape siviliserte samfunn.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 11.04.2014.