Fordi jeg føler det

Fokus på barnets opplevelse og følelser er en viktig del av kunst for barn. Men hva er konsekvensene av et stort fokus på barnets subjektive oppfattelse?

Når barnet oppfordres til å vurdere ut fra sin egen subjektive opplevelse, blir konteksten gjerne mindre viktig. Barnets egen lesning legger premissene for hva kunsten kommuniserer, og i forlengelsen av det, kunstens verdi. Med et økende press på økonomisk lønnsomhet og publikumstall hos de kunstneriske institusjonene, er det også verdt å spørre hvordan dette påvirker kunsten som lages og programmeres for barn.

Man kan se etableringen av det autonome barnet – barnet som et selvstendig og fullkomment menneske, og dermed også som tilskuer – som en videreutvikling av feltet kunst for barn. Men utviklingen kommer ikke uten utfordringer. Er det mulig å dyrke denne subjektive tilnærmingen uten at det truer kunstens potensiale til å vekke kritiske tanker som strekker seg utenfor barnets allerede etablerte oppfatninger?