Sterkt og vakkert

Periskop retter søkelyset mot bruken av ordene «sterkt» og «vakkert» i kritikk av kunst for barn og unge.

De siste ti årene har disse ordene dukket opp stadig oftere i norsk papirpresse, og er ofte å finne både i omtaler av kunst for voksne og kunst for barn og unge.

I 2004 var ordene å finne 311 ganger i pressearkivet Retriever. I 2015 var det oppe i 865. Legger man til ordet «barn» stiger treffene fra 65 til 219. Det er en økning på over 330 prosent.

Utviklingen kan henge sammen med flere ting, for eksempel:

  • – Et økende fokus på mottagerens følelsesmessige reaksjon på et kunstuttrykk.
  • – Kritikere og journalisters behov for å bruke innarbeidede begreper og konsepter som gir lesere et raskt bilde av noe.
  • – Den selvforsterkende effekten av gjenbruk – når ordene brukes hyppig i pressemeldinger og omtaler blir de nærliggende å bruke i videre sammenhenger.

Men hva betyr egentlig «sterkt og vakkert»? Hvorfor er det blitt viktigere enn før? Og lar vi den emosjonelle effekten på publikum gå foran alt i møtet med kunst for barn?