Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Shakespeare fra sidelinjen

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

torsdag 27. mars 2014

Company of Angels formidler Shakespeare til engelske barn med latter, vannsprut og karisma. Bør dette få oss til å tenke nytt om vårt forhold til norske dramatikere?

↑ Jimmy Whitaker som Caliban. Foto: Company of Angels

«What fine, brave spirits you all are» – for noen fine, vakre alver – kakler skuespiller Jimmy Whitaker lykkelig idet publikum kommer inn for å se forestillingen «I, Caliban» av Tim Crouch. Vi er på The Junction i Cambridge, hvor Company of Angels tilbyr publikum to forestillinger basert på Shakespeares skuespill. To timeslange monologer blir servert; den ene et kræsj-kurs i midsommernattens mange intriger, og den andre et møte med det menneskelige monsteret i «Stormen».

Skuespiller Jimmy Whitaker fanger tilskuerne med ord og armbevegelser mens han lekent og høflig delegerer og flytter på stoler slik at de tar plass i en sirkel på den opphøyde scenen. I rollen som menneskemonsteret Caliban gjør han barn så vel som voksne til en del av sitt eget univers like fra starten, og det varer ikke lenge før også de som prøvde å sette seg på benkeradene blir en del av den lille sirkelen som formes rundt ham.

Sympatisk og usentimentalt

Dette er fortellerteater på sitt beste. I forestillingen «I, Caliban» blir Shakespeares «Stormen» fortalt retrospektivt, like etter at den opprinnelige handlingen i stykket er over. Miranda og Prospero har reist sammen med de skipbrudne fra Milan, og Caliban er forlatt og etterlatt til seg selv. Uttrykket er enkelt, og scenografien sparsommelig; restene av et skipbrudd illustreres med tau, bøker spredt utover, et par tomme trekasser og en båt i miniatyr. Dette er Calibans øy og verden, som han deler med oss med den største fornøyelse. Han forteller hvordan de andre kom, underla seg ham og øyen – og til slutt reiste bort igjen. Fortalt i dukkeform får vi vite hvordan han kom med et skip fra Afrika sammen med sin mor Sycorax; utvist, fordi hun hadde gjort noe som ikke var bra. Men gjør vi ikke alle slemme ting iblant?, spør Caliban, og legger til at hun var hans mor, så han var veldig glad i henne.

Fakta


«I, Caliban»

«I, Peaseblossom»

Company of Angels

Dramatiker: Tim Crouch

Regi: John Retallack

På scenen: Jimmy Whitake

The Junction, Cambrigde, UK

26. februar 2014
På turné i UK våren 2014

Senere kommer Miranda og Prospero. Også de er utvist på grunn av noe slemt Prospero hadde gjort, også de er hjelpeløse i en liten, sårbar båt på havet. Men det er én viktig forskjell: Caliban kom fra Afrika. Prospero og Miranda kom fra det rike og velstående Milan. Prospero hadde dessuten bøker med magiske formler, og han visste hvordan han skulle bruke dem. Hjulpet av sine hjemmelagde dukker, forteller han hvordan han først ble tatt godt vare på, så slått, mishandlet, og til slutt straffet strengt da han forsøkte å forgripe seg på Miranda – en episode som verken problematiseres eller dveles ved. Caliban forteller sympatisk og usentimentalt, med gode innstikk av humor, sarkasme og absurditeter. Stormen Prospero maner frem beskrives visuelt med et skip fullt av små, hjemmelagde dukker Caliban livlig farer rundt med og plasserer på de ulike stedene der de skipbrudne ender opp. Det våte elementet trylles frem fra en bøtte med vann som spøkefullt sprutes ut over publikum. Latterbrølene er smittsomme, og én gutt hopper av stolen sin i spontan respons for å unngå vanndråpene. Enhver bevegelse fra publikum blir en del av forestillingen, og når en mor med en liten gutt må snike seg ut like etter start, er det nesten så det er en gave fra gudene: Jeg lar deg gå, sier Caliban mens han ser etter gutten, uten et øyeblikk å miste det gjenværende publikum av kroken.

Vi følger med på fortellingen og historiens komplotter, som foregår i et forrykende tempo med flere vitser rettet mot den eldre delen av publikum. Fortellingen er over før vi vet ordet av det, og den ensomme Caliban står på en trepalle med en tom koffert og vinker febrilsk etter de andre. De kommer ikke tilbake, men lyttende til fiolinsonatene fra Prospero på en båndopptaker, finner Caliban smilet igjen. Så er det brutalt slutt. Takk, sier Whitaker, bukker noen ganger, og forlater salen.

Alver og forviklinger

Stykkene ble opprinnelig skrevet og fremført av Tim Crouch selv for Brighton Festival i England i 2003 og 2004, og den enkle scenografien og interaksjonen med publikum er helt i tråd med hans ånd.

Jimmy Whitaker som Caliban. Foto: Company of Angels

Kate Mayne som Peaseblossom. Foto: Company of Angels

Dette handler om formidling og forholdet mellom scene og sal, noe som også er tydelig i «I, Peaseblossom», som tilhører samme serie. Her er det en av Shakespeares aller mest marginale karakterer som får lov til å styre showet, denne gangen en av Titanias alver. I den originale «En midsommernatts drøm» har alven kun fire replikker, men her blir den hovedpersonen i sin egen forestilling, igjen spilt av Whitaker. Vi møter ham morgenen derpå, der han våkner midt i restene etter nattens herjinger og forsøker å pusle sammen alt som har hendt ute i skogen. Peaseblossom har vært hjelpeløst vitne til og delvis medskyldig i alt som går galt av forviklinger og intriger. Han forteller ivrig: om det magiske støvet fra blomstene som havner på feil personer, om adelige som våkner på feil tidspunkt, og om øyne som forelsker seg i gale personer. I Shakespeares verden skjer det ting med folk når de drømmer, og Peaseblossoms drømmer blir fort mareritt der det som skjedde blandes med drømmeverdenens mørkere sider.

Publikum aktiviseres gjennom hele stykket, orkestrert etter drømmene med enkle, scenografiske grep der vi bes om å holde opp plakater med forskjellige drømmeelementer som markerer sceneskift. De fleste barna fengsles fullstendig av den hvitkledde alven med altfor små vinger og halvstort tutu-skjørt, selv om det i enkelte scener er noen av dem som mister konsentrasjonen. Dramaturgisk blir publikum dratt direkte inn som representanter for persongalleriet, ved at Peaseblossom deler ut navneskilt og personkarakteristikker over en lav sko. Slik blir det lettere å følge med på alle krumspringene som foregår; hvem som krever at hvem skal gifte seg, hvem som forelsker seg, og hvem som sover. Det blir også noen morsomme øyeblikk der to barn på motsatt side av rommet får beskjed om at de skal gifte seg – men heldigvis slipper å gå på brudekammerset sammen. Slik blir det også forståelig for barna hvor forvirrende historien rundt en midsommernattsdrøm er. Om de – eller jeg – kan gjengi plottet etter at Peaseblossom omsider våkner fra drømmene, er en helt annen sak, men at underholdningsverdien er høy, er hevet over enhver tvil. Barna smiler hele veien ut av salen, noe som tyder på at alvens soloshow har gått rett hjem.

Fortellergrep

Det er noe herlig forfriskende over selvopptattheten til karakterene, og ikke minst den store iveren de utviser for at deres syn på historien skal få komme til uttrykk. I begge stykkene er det formidlingen som står i sentrum: tempoet er høyt, språket klart, og skuespillet fengende. Gisp og hyl avløses av latter og humring, og manus inneholder nok spøk og referanser for de voksne til at dette ikke er en forestilling foreldre må lide seg gjennom for barnas skyld. Noen ganger virker det som Whitaker har det litt for gøy på bekostning av formidlingen, eller taper seg i publikumsinteraksjonen slik at den røde tråden forsvinner ut av syne. Heldigvis hentes den fort inn igjen. Som stykker står de to forestillingene best hver for seg, men å se dem sammen gir også et dypere innblikk i Shakespeares universer, i skuespillerens stil og karisma, og i regigrepene som er gjort i stykkene.

Som helhet fungerer begge stykkene godt som familieforestillinger, men et spørsmål er likevel ubesvart: egner Shakespeare seg for barn helt ned i femårsalderen, eller går noe tapt når man skal formidle det slik? Det er ikke noe krav å kjenne handlingen fra før for å få noe ut av disse stykkene, men det hjelper nok å ha en grunnleggende idé om hvem som er hvem, spesielt i «I, Peaseblossom». Som frittstående fortellerteater fungerer de imidlertid også godt, og både Peaseblossom og Caliban har blitt til runde karakterer i disse fremstillingene. De går ikke gjennom noen lang reise eller endring, men er godt innarbeidet og troverdige i alle sine påfunn.

Sex og alkohol for de minste?

Det obskøne i teaterstykkene er ikke stukket under stol, og både monsteret og alven spøker åpent om vin og om adelige mennesker som forsvinner ut i skogen og har sex. Selvsagt er det meste overlatt til fantasien, men i en tid der det debatteres heftig hvorvidt en kan og bør vise en ungdomsforestilling om religion på norske teaterscener, er det tankevekkende hvor ukontroversielle disse temaene virker her. Vel er norsk og engelsk kultur forskjellig, men jeg kan vanskelig se for meg at en norsk dramatiker ville skrevet et stykke der det er mulig for skuespilleren å tilby en flaske vin til en åtteåring, eller kalle en av foreldrene en fyllik fordi hun svarte ja til at hun drikker iblant. Sex, fyll og umoral er ute i fullt dagslys som både en del av forestillingenes og vårt eget univers, og latteren tyder på at det slett ikke er behov for å gjemme noe av dette i skapet. Er dette fordi handlingen er fiktiv og fjernet fra virkeligheten, eller fordi det formidles av en skuespiller som bevisst inntar en latterlig rolle som monster eller fe, utkledd på et vis som gjør ham ufarlig? Eller er det fordi vi går ut ifra at barna ikke forstår, og at det derfor er greit å tilby vin til en gutt på åtte, såfremt han ikke faktisk får smake den? Det hele minner oss om at det i Shakespeares stykker, som i livet for øvrig, er mye skitt og drukkenskap som ikke automatisk egner seg for barneforestillinger. Likevel – det er neppe noe barna tar skade av, trygt innkapslet i teaterets verden.

Det er heller ikke hovedpoenget hvorvidt det sjokkerer eller er passende. Som familieunderholdning er forestillingene akkurat passe lange og fengende, og i en undervisningssituasjon kan slike oppsetninger gi barn mulighet til å leve seg inn i handlingen på en annerledes måte. Her kan vi lære mye om vårt eget forhold til Ibsens tradisjoner; det er mye å vinne på å ta realismen og mørket litt mindre høytidelig, og våge å se spøken i alvoret. Slikt blir det godt og absurd fortellerteater av. Som forestillinger fungerer begge stykkene godt både for unge og eldre. Ypperlige som en introduksjon til Shakespeare, kan de også vekke appetitten for en høyst levende og spennende dramatiker og få oss til å se det menneskelige i karakterene som ellers er forvist til sidelinjen i all evighet.

Kate Mayne som Peaseblossom. Foto: Company of Angels

Annonser

Stikkord:
· ·