Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Skolesekken – mye å ta tak i

KATEGORI

Skole, Tverrestetisk,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag 17. september 2013

DKS-rapporten er grundig og tankevekkende, men viser at vi har en vei å gå, skriver Jan H. Landro i den første av tre kommentarer om rapporten fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen.

↑ Skolesekken – mye å ta tak i

Begeistringen for Den kulturelle skolesekken (DKS) blant de involverte virker så unison at det gir grunn til bekymring. Det dokumenterer også langt på vei den nye rapporten fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen, som peker på en debatthemmende «godhetsdiskurs» som umulig kan virke fremmende for den videre utviklingen av denne nasjonale ordningen, som omfatter om lag

840.000 elever hvert år

Prosjektleder, professor Jan-Kåre Breivik og medforsker, førsteamanuensis Catharina Christophersen har redigert den 200 sider lange rapporten. De understreker at dette ikke er en evaluering, men uavhengig, kritisk og empirinær forskning på DKS som ordning, med vekt på å få frem elevenes, lærernes, kulturbyråkratenes og kunstnernes opplevelser og erfaringer. Ambisjonen har vært «å problematisere stereotype oppfatninger, og å utvikle nye spørsmål til og nye perspektiver på Skolesekken»(s. 25).

Det syns jeg forfatterne har klart på en god måte. En styrke ved rapporten er også at den forholder seg til tidligere forskning på DKS og hyppig refererer til denne. Slik fremstår et helhetsbilde – om aldri så lite representativt – som vi ikke har sett like tydelig før. For problemet for den som skal mene noe om Skolesekken, er at ordningen er så mangfoldig i sitt opplegg og utførelse, så varierende fra fylke til fylke, fra kommune til kommune og sågar fra skole til skole innen samme kommune, at det er vanskelig å påberope seg allmenngyldighet for de funn en undersøkelse som denne gir.

Strutsetaktikk

Likevel, sammen med mye av forskningen som har gått foran, viser resultatene av dette treårige prosjektet, bestilt av Kulturdepartementet, at det er mye å gripe fatt i for dem som styrer det. Dessverre føler jeg meg ikke trygg på at så mye blir gjort; erfaringene fra den store og kritiske evalueringen i 2006 gir ikke grunnlag for overdreven optimisme. Da presenterte forskerne Jorunn Spord Borgen og Synnøve Skjersli Brandt en undersøkelse som var bestilt av departementet og tenkt brukt som underlag for den kommende stortingsmeldingen om DKS-ordningen. Den problematiserte en rekke forhold, hvilket førte til at Kulturdepartementet nærmest underkjente rapporten og kritiserte den i uvanlig direkte ordelag.

Vi vet fra før at når et departement bestiller en utredning, har de en klar oppfatning om hva den skal vise – mandat og problemstillinger som ønskes belyst blir gjerne deretter. Derfor er spørsmålet om Kulturdepartementet også denne gang vil fortsette sin strutsetaktikk, eller innse at ordningen har problematiske sider som MÅ diskuteres. Breivik og Christophersen har fullstendig rett i sin konklusjon om at DKS’ innretning må få mer motstand og bli grundigere debattert.

For all del; det er ikke uten grunn de fleste involverte utrykker begeistring for Skolesekken, som på mange måter er et unikt tiltak. Men noe av det unike er også problematisk, især at ordningen har som intensjon å integrere og realisere politiske mål knyttet til både kultur- og skolesektoren. Det innebærer at de som arbeider med DKS hele tiden må manøvrere mellom to forvaltnings-og politikkområder. I seg selv kan det være krevende nok, men når ordningen også skal tjene uklare pedagogiske formål, steiler en del kunstnere. De ønsker å presentere sine konserter, forestillinger eller hva det måtte være – uten styring utenfra. Men rapporten dokumenterer tilfeller av både sensur og selvsensur, eller hva man med et snillere ord kunne kalle tilpasning.

Dessuten, og ikke mindre bekymringsfullt: En del lærere i grunnskolen innrømmer glatt at for dem er DKS-tilbudet en kjærkommen erstatning for, ikke supplement til, den pålagte undervisningen i estetiske fag. Man kan forstå det, totalt uten kompetanse som mange av dem er, slik kompetanse kreves nemlig ikke på barnetrinnet. Men i et skoleperspektiv er utviklingen bekymringsfull, og den illustrerer et av mange paradoks i norsk skolepolitikk. I Stortingsmelding 20 (2012-2013) «På rett vei» skriver Kunnskapsdepartementet at de estetiske fagene skal ha høy status i skolen fordi disse disiplinene bidrar til kreativitet, skaperglede og mestring. Dessuten kan de med stort utbytte brukes tverrfaglig.

Fra forestillingen Burobengens orkester, Teater Grimsborken. Foto: Teater Grimsborken

Outsourcing av kunstfagopplæringen

Men hva er situasjonen? Jo, fra Mønsterplanen av 1974 til Kunnskapsløftet 32 år senere, er det prosentvise timetallet for estetiske fag svekket i grunnskolen, fra 20 til 12,3 prosent. Er det grunn til å tro på en endring til det bedre? Neppe. I stedet kan vi frykte det denne nye rapporten kaller en outsourcing av kunstfagopplæringen i skolen: DKS og andre eksterne aktører, som det nye Teaching Artist-programmet, tar over. Får vi en systematisk svekking av kunst- og kulturfaglig kompetanse blant lærerne i grunnskolen, kan jeg vanskelig se at det vil styrke enhetsskolen – i den grad noe slikt lenger fins. Det er grunn til å minne om Enger-utvalgets understrekning av at læringsarenaer innenfor kultursektoren aldri vil kunne erstatte de estetiske fagene i grunnskolen som universelt tilbud.

En annen problematisk side ved Skolesekken, som det helst snakkes lite om, er at når disse kunst- og kulturtilbudene knyttes direkte til skolen og legges inn i skoletiden, er de ikke frivillige. Elever i den videregående skolen får sågar ført fravær om de ikke møter opp, og de som går i grunnskolen har jo slett ikke noe de skulle ha sagt. Denne formen for kulturpolitisk tvang, som særlig tenketanken Civita har kritisert, stiller store krav til ordningen med hensyn til bredde i alle tenkelige retninger.

Rapporten viser imidlertid noe annet. Vel er bredden i tilbudet stor, men det aller meste plasserer seg innenfor kulturelle rammer som «er med på å reprodusere skolens likhetsorienterte identitetsdiskurs, som et norsk middelklasseprosjekt» (s. 175). Vi snakker altså om å forsterke et kulturelt hegemoni. Ikke bare klassemessig, men også i den forstand at minoritetserfaringer og kjønnsmessig variasjon ikke i tilstrekkelig grad innreflekteres.

Hvorfor blir det slik?

Fordi Skolesekken har sine portvoktere, i rapporten omtalt som «forvalterne». Med sine mange, til dels svært vagt formulerte og i noen tilfeller motstridende mål, gir ordningen desto større makt til dem som skal forvalte den og utforme de faglige programmene.  Dette forsterkes ytterligere når det er kultursektoren som har mye av definisjonsmakten hva innholdet angår, mens skolesektoren forventes å legge til rette for en ordning de har svært liten innflytelse over. Denne ubalansen kan også utnyttes for en som vil skaffe seg mest mulig innflytelse over hva som skal gjøres og hvordan. Betydning har selvsagt også «et konstant spenningsforhold mellom arbeidsoppgaver og tilgjengelige ressurser» (s. 39) for forvalterne, altså skolesekkansatte kulturbyråkrater.

Det er grunn til å anta at forvalterne som helhet utgjør en relativt homogen gruppe, noe også antydningen om «norsk middelklasseprosjekt» peker mot. Erfaringer tyder på at dette kan gi seg utslag i at «kunstprosjekter rettet mot barn og unge utsettes for ulike former for evaluering, verdsetting og disiplinering» (s. 174) Betimelig påpeker derfor Jan-Kåre Breivik: «Hvis det er slik at flere produksjoner som kan betraktes som urene eller urovekkende (med en ambisjon ut over det rent kunstneriske), har problemer med å få innpass, er det grunn til å etterlyse en åpen debatt rundt fenomenet.» (s.s.)

Unngår presisjon

For det er et faktum at mens noen aktører nærmest har klippekort til DKS, sliter andre med å vinne innpass. Noen ønsker ikke å delta, av kunstneriske eller andre grunner. Men siden dette markedet er blitt nesten helt avgjørende for manges mulighet til å overleve i bransjen, er det av største viktighet at utvelgelsen skjer etter kontrollerbare kriterier. I den sammenheng vifter forvaltere og departement med kvalitetsfanen. Men denne og andre rapporter dokumenterer at både styringsdokumenter og enkeltpersoner i ordningen i stor grad unngår å presisere hva som ligger i dette vanskelige begrepet. Helst snakker de om «det gode møtet», og mener at dermed skal alt være sagt. Så lenge en slik praksis får fortsette, gir det økt makt til forvalterne – og gjør det nærmest umulig å se dem i kortene.

«Et kulturliv som ikke etterstreber kvalitet, vil heller ikke kunne oppfylle andre samfunnsmessige oppgaver,» skrev Enger-utvalget. Kvalitet er ingen målbar størrelse, og utvalget gikk ikke nærmere inn i problematikken. Jeg har ennå til gode å se et system som gjennomgående kan evaluere kvaliteten i kunstfeltet, men all den tid Kulturdepartementet kan få seg til å foreta de underligste krumspring i kvalitetens navn, er det avgjørende for Skolesekkens fremtidige legitimitet at dette kriteriet gis en nærmere avklaring.

Ingen tidligere undersøkelse har i slik bredde fått frem hvordan de ulike aktørene innenfor DKS-systemet oppfatter ordningen og sin egen rolle i den. Et slående funn er at så å si alle andre aktører oppfatter lærerne som bremser og negativister. Særlig interessant virker dette i lys av at lærerne selv sier seg svært begeistret for Skolesekken. Men det blir tydelig at de føler seg litt tilsidesatt, uten noen klar rolle i sammenhengen. Dessuten er mange så opptatt av definerte læringsmål at de ikke helt klarer å glede seg over det som presenteres, hvis ikke det oppleves som noenlunde pensumrelevant.

Elevene vil delta

Elevene, dem hele dette apparatet er satt i verk for, er kanskje de som har minst å si. Men de sier det likevel. Og budskapet derfra synes relativt klart: De vil helst ikke være passive mottakere, men få anledning til å delta i verkstedsbasert virksomhet, der de jobber sammen med en eller flere kunstnere en uke eller to for å skape et uttrykk eller produkt som skal ende ut i en konsert, forestilling eller utstilling. En tidligere undersøkelse viser at 91 prosent av skolene og skoleeierne likeledes mente at elevene får best utbytte av Skolesekken når de selv får være aktive. Men rapporten viser eksempler på at elevenes initiativ og forslag kan bli systematisk ignorert også i verkstedbaserte prosjekt. Her har DKS tydeligvis et forbedringspotensial.

Et overordnet mål for Den kulturelle skolesekken er å spre god kunst og kultur til barn over hele landet. De skal få dannelse, og kulturen skal demokratiseres. Slik jeg leser denne tankevekkende rapporten, er veien frem mye lengre enn festtalene kan tyde på.

Annonser

Stikkord: