Skriver ikke «snill» musikk for barn

I 2001 fikk ti av Norges fremste samtidskomponister i oppdrag av De Unges Orkesterforbund (UNOF) å komponere musikk for en gitt besetning (strykeorkester), med varighet på ca. 3-5 minutter. Bortimot 15 barne- og ungdomsorkestre har vært involvert iinnstuderingen, utviklingen og framføringen av musikken, som er skrevet av Alfred Janson, Ole-Henrik Moe jr., Knut Vaage, Henrik Hellstenius, Eivind Buene, Åsmund Feidje, Magne Hegdal, Kaare Dyvik Husby, Gisle Kverndokk og Torstein Aagaard-Nilsen.

«Komponistene har tatt i bruk sine egne, genuine uttrykk – det er ikke komponert «snille» barne-stykker. Resultatet er lekent og variert og kan sies å være et slags overblikk over norsk samtidsmusikk innen alle mulige sjangre. Musikken er korte karakterstykker, som framstår som små edelstener; her får man høyinteressante musikkuttrykk i fortettet form, rett på, skarpt og tydelig,» heter det i plateselskapet LAWOs pressemelding.

Må ikke bli for vrien

Musikken er spilt inn av musikere fra Oslofilharmonien, og dirigent er Peter Szilvay. Tirsdag 10. desember ble utgivelsen lansert i Oslo Konserthus med de fleste av komponistene til stede. I forbindelse med lanseringen spilte et orkester sammensatt av 17 musikere fra Barratt Dues Musikkinstitutt, Majorstua skole og Eiker Strykeorkester (kulturskoleorkester Nedre Eiker kulturskole og Øvre Eiker Musikk- og kulturskole) verket «Artinatrinn» av Kaare Dyvik Husby. Komponisten dirigerte selv.

Etter det musikalske innslaget ble komponistene kalt opp for å fortelle om sine erfaringer med å skrive musikk for barne- og ungdomsorkestre. Spørsmålet var om de hadde lagt noen spesielle føringer på seg selv når de skulle skrive for barn og unge.

Alfred Janson sa at for ham var utfordringen at han måtte tenke på at det kanskje ikke var helt profesjonelle musikere som skulle spille.

– Jeg skrev litt for vanskelig, merket jeg – det så jeg etterhvert på partituret, at dette måtte være vrient å spille. Men det har vært spilt, og ble framført brukbart. De som gjorde det, spilte det ganske bra.

Torstein Aagaard-Nilsen skrev ikke stykket i forkant av møtet med orkesteret.

– Jeg reiste opp til Bønes utenfor Bergen, uten noter. Vi gikk igjennom en del av de ideene jeg hadde, spesielt det rytmiske, så de spilte med helt fri pitch. Deretter satte jeg noter på det.

Hilsen til Astrid Lindgren

Knut Vaage trakk paralleller til barnelitteraturen.

– Det finnes så enormt mye litteratur for barn. Og med dette prosjektet er det nå åpnet litt opp for komponistene, som må lære seg å forholde seg til å skrive for barn. Det å finne nivået, og metoder for å gjøre det, må jo prøves ut. Det er ikke noe vi bare kan gjøre sånn vips! I starten av prosjektet hadde vi ikke god nok kontakt med instruktørene. De er nøkkelen til å nå frem. Vi trenger dirigenter som kan være ambassadører for musikken. Det gjelder både for store og små, men kanskje spesielt for små. For at musikken skal gi mening.

Knut Vaages stykke hadde dessuten en liten hemmelighet: En stor A og en stor L i tittelen.

– Det er en liten hommage til Astrid Lindgren, som døde akkurat da jeg gikk i gang med mitt stykke.

Magne Hegdal understreket hvor viktig det er at musikken nå finnes innspilt.

– Ofte får man noter, og så lurer alle på hva skal man frem til. Men nå vet man hva man skal frem til. Det at man nå kan få denne musikken også gjennom øret, er viktig for manges vedkommende. Et veldig bra prosjekt!

Verket til Henrik Hellstenius ble fremført i Larvik. Også Hellstenius understreket dirigentens betydning for at samtidsmusikken skal finne sin plass på repertoaret til barne- og ungdomsorkestrene:

– Det å ha god dialog med dirigentene, og at dette nå finnes på plate, er kjempefint. I det man trår litt utenfor allfarvei, trenger barna noen som leder en, og overbeviser dem om at dette er fint og viktig. Kåres stykke, som vi hørte i begynnelsen, var en del av en danseforestilling som ble danset av og for barn, og som også jeg hadde komponert musikk til. Det fungerte utrolig bra. Så jeg tror denne musikken kommer til å leve videre.

Åsmund Feidje kunne ønsket seg mer kontakt med orkestrene.

– Jeg hadde en dag med to forskjellige orkestre, en dag i Fredrikstad og en annen dag hos et orkester i Trondheim, og det var det. I Trondheim hadde jeg med noen skisser som vi prøvde på, men jeg ble ikke så veldig mye klokere av det. Det hadde vært morsomt å se litt mer av nivået hos dem jeg skulle skrive for, for å se hva de klarte å spille. Fremførelsen min falt veldig fra hverandre. Derfor tror jeg det er veldig viktig at musikken nå finnes, slik at de vet hvordan det skal låte.

Lov å være villmann

Ole-Henrik Moe jr. hadde hatt en fin erfaring med oppførelsen av sitt verk:

– Den morsomste erfaringen med mitt stykke, var at jo mindre skolerte i den klassiske teknikken barna var, jo bedre spilte de stykket.

Også dirigenten for plateinnspillingen, Peter Szilvay, hadde hatt det morsomt med prosjektet. Han hadde følgende melding til komponistene:

– Alle komponistene har vært veldig flinke til å skrive spennende. Det er kjempeviktig at de skriver musikk som ikke er kjip å høre på, som har fin rytme, og som ikke er altfor vanskelig. Det jeg liker med prosjektet er uttrykket, og at det er lov til å være litt villmann. At det ikke bare er Vivaldi, og høy og lav 2.-finger hele tiden. Det er positivt og frigjørende for kunsten.

Torstein Aagaard-Nilsen avsluttet med å si at det som er viktig nå, er at prosjektet ikke legges ned med plateutgivelsen.

– De unge spiller innenfor en reproduksjonstradisjon, der de skal spille de store mestrene. Men de trenger jo også et møte med dem som er skapende i dag. Og da er dette prosjektet et forsøk på å møtes på samme plan. Når det er sagt, er jo en sånn plate bare en begynnelse. Idéen om å møtes og prøve ut ting, var god. Dette møtestedet mellom lærer, elev og komponist må fortsette, skal dette ha noen verdi. Det må ikke bare gjøres en gang, det må gjøres hele tiden.

Notene til verkene er tilgjengelige via Musikkseksjonen på Nasjonalbiblioteket.