Snøfall på scenen er blitt effektivt hurtigteater




Oslo Nye Teater har laget en fin forestilling som viser hvor stort potensiale som ligger i barneteatret når man virkelig satser.

I desember for to år siden satt barn i absolutt alle aldre benket til skjermene sine hver dag. Jeg har lyst til å si at alle samlet seg foran tv-skjermen klokken seks, men det er bare to år siden, så mange så nok på når det passet dem. Som indre bilde har jeg allikevel lyst å se for meg at alle gjorde det samtidig, som en nasjonal kollektiv øvelse i barne-tv. NRK Super-suksessen Snøfall er tidenes mest sette julekalender, med et gjennomsnitt på 940.000 seere pr. episode. Det er enormt til barne-tv å være.

Oslo Nye Teater, som tidligere har hatt suksess med å skrive om julekalenderen Jul i Blåfjell til teater og spille den i årevis, så her sitt snitt til å lage en helt ny juleteatersuksess, og det er mye som tyder på at det er det denne forestillingen kommer til å bli.

SNØFALL


Forestilling på Oslo Nye, basert på NRKs julekalender «Snøfall», produsert av NRK Super.

Urpremiere 1. november 2018

Dramatisert for scenen av Hilde Hagerup og Hanne Hagerup
Bearbeidet av Synne Teksum og Marianne Sævig

Regi: Synne Teksum
Koreografi: Tomas Adrian Glans
Musikk: Henrik Skram
Arrangør og musikkprodusent: Bjarne Gustavsen
Scenografi: Gjermund Andresen
Manuskonsulent: Kim Bjarke
Kostymer: Marianne Forsberg
Maskeansvarlig: Ingfrid Vasset
Lysdesign: Anders Busch
Lyddesign: Nils Wingerei
Lyd: Bjørn Ottar Undset
Video: Håvard Hansen
Rekvisitører: Verdiana M. Øhra og Ingrid Usta
Instruksjon figurføring: Suzanne Paalgard
Sangpedagog: Camilla Wiig Revholt
Hundetrener: Grete Moene
Dramaturger: Marianne Sævig og Siri Løkholm Ramberg
Produksjonsleder og inspisient: Tina Espejord
Barneinspisient: Renate Rygh Pedersen
Regiassistent og sufflør: Sarah E. Frogner

Musikk komponert av Henrik Skram
Selmas Sang komponert av Eva Weel Skram og Thomas Stenersen, tekst Synne Teksum
Arrangementer: Bjarne Gustavsen og Henrik Skram
Innspilt og mikset: i Ohlogy Studio av Nils Wingerei

Medvirkende: Emilie Mordal, Helle Haugen, Trond Høvik, Petter Vermeli, Tarjei Sandvik Moe, Olavus Frostad Udbye, Ida Elise Broch, Johannes Joner, Sisi Sumbundu,Stine Fevik, Andreas Stoltenberg Granerud, Suzanne Paalgard, Sarah Christine Sandberg, Kari-Ann Grønsund,Alma Günther, Hermine Svortevik Oen,Emilie Bondy, Mathilde Eidem Nyeng,Stella Holter Lowery, Albertine Engelstad, Markus Magne Rosså, Teodor Barsnes-Simonsen, Oliver Eidem Nyeng,Tom Leo Bergan Dahlgren, Erica Bjørnsdottir, Agnes Naomi Mwaniki Duvold, Mia Alegria Ulimoen

Julefantasy

TV-serien Snøfall er skrevet av Hanne, Hilde og Klaus Hagerup i tillegg til regissør Synne Teksum, og bygger på mange troper som er vanlig i fantasysjangeren. Særlig synes jeg fortellingen minner om Astrid Lindgrens Mio min Mio der en foreldreløs gutt føler seg fremmedgjort i sitt fosterhjem og på magisk vis kommer seg over til en parallell verden der faren hans er konge. I Snøfall bor ni år gamle Selma sammen med naboen Ruth som sier at hun ikke er noen ekspert på barn, men Selma finner en portal til Snøfall, et magisk land der julenissen og alle de andre nissene bor. Det viser seg at julenissen er bestefaren hennes, og når han forsvinner legger hun ut på en reise for å finne ham. Hun redder ham og hele julen i samme slengen.

Det er ikke lett å omgjøre tv til teater. Det er to helt ulike formater, og når man legger til at tv-serien består av 24 episoder seg over like mange dager blir det, som de som har lært om Aristoteles, klassismen og tidens enhet, litt mye å ta innover seg på én forestilling. Det er de opprinnelige forfatterne Hanne og Hilde Hagerup som har omarbeidet tv-manuset for scenen, men ifølge programmet er det blitt bearbeidet av regissør Synne Teksum og dramaturg Marianne Sævig. Det virker åpenbart at det har vært et vanskelig arbeid, for den episodiske fortellingen er ikke i utgangspunktet egnet for en enhetlig dramaturgisk opplevelse på litt over to timer med pause.

Svak dramaturgi

Dramaturgien er forestillingens svakeste element. Tv-serien Snøfall har mange karakterer og mange motivasjoner, og på scenen må alle disse etableres i full fart for at handlingen kan komme i gang. Vi får raskt vite at Selma, spilt av Emilie Mordal, lengter etter en ekte familie, at Ruth ikke liker hunden hennes og at det er mulig at hun skal flytte. På to sekunder blir Selma bestevenn med den nye naboen Håkon, poengtert og humoristisk spilt av Tarjei Sandvik Moe, før hun faller inn i et skap som uten forklaring tar henne til Snøfall. Der møter hun julenissen Julius, som med en eneste gang har funnet ut at han er bestefaren hennes, men så forsvinner han. I tillegg skal vi bli kjent med og en haug andre karakterer og forstå at Snøfall venter på en ny julenisselærling som skal varsles av orakelet når det er nordlys.

En fortelling, enten det er som film, tv-serie, roman eller teater, som skal etablere parallelle virkeligheter med parallell logikk må ta seg tid til å la den parallelle logikken synke inn. Først da kan man som mottaker godta og forstå hvordan denne logikken fungerer og motiverer karakterer og handlinger. I Snøfall på scenen er det som om vi blir bedt om å godta alt det parallelle litt for fort, og konklusjonene kommer før vi i det hele tatt har fått tid til å stille spørsmål.

Det beste eksemplet på dette er når Julenissen forteller Selma at han er bestefaren hennes. Han har lest et brev høyt, og har gjennom det fått frem at hans sønn het det samme som Selmas far. Men vi får ikke tid til å undre oss over sammenhengen før den er avslørt. Problemstillingene knyttet til hvem som skal bli den neste lærlingen får heller aldri mulighet til å sette seg eller gi følelsen av at noe står på spill selv om det er en av de bærende konfliktene i fortellingen.

Foto: Bård Gundersen

Foto: Bård Gundersen

Julescenografi

Slike dramaturgiske utfordringer til tross, er det mye annet godt i forestillingen. Gjermund Andresen har laget en vidunderlig scenografi som virkelig åpner for de magiske rommene teater om parallelle virkeligheter fortjener – godt hjulpet av de tekniske mulighetene med Oslo Nye Teaters sceneheis. På forscenen er det bygget en avrundet sceneportal som fremhever skillet mellom scene og sal, men som også fungerer som inngang til fantasiuniverset. Vakrest av alt er scenografien til «hagen», den delen av Snøfall der det alltid er sommer. Når tepper blir senket ned for å illudere den skumle sovetåken, nærmer det seg teatermagi. Andresens scenografi er godt hjulpet av Anders Buschs lysdesign, som utfyller spenningselementene sammen med det vakre, lyse og forlokkende ved ideen om en parallell verden.

Skuespillerne gjør også sitt for å fremheve det lekne og spiller gjennomgående med overskudd og engasjement. Særlig føles det riktig å fremheve Petter Vermeli som Winther. Heller ikke hans motivasjon for å bli ond får rom til å sette seg, men Vermelis blotte tilstedeværelse gjør mye, og hans syngende monologpartier spilt direkte ut mot publikum er forestillingens skuespillermessige høydepunkt.

Mørke i lyset

Fortellingens hovedbudskap er kjærlighet og tilhørighet. Det er jo koselig og julefint, men til forskjell fra en del andre juleforestillinger for barn gir Snøfall plass til en god dose ordentlig mørke og ganske betimelig fascismekritikk. Maktmisbruk er sentralt og i individets søken etter sin egen identitet og tilhørighet, blir kjærligheten og det koselige satt i perspektiv. Når Selma til slutt må ta et valg om hun vil bli hos bestefaren sin i Snøfall eller reise tilbake til Ruth i Verden Utenfor roper femåringen som har vært litt redd og derfor sitter på fanget mitt: «Dra hjem! Vær så snill!» Når avslutningssangen settes i gang er jeg ikke mer kaldhjertet enn at jeg tørker en tåre i håret hennes.

Oslo Nye Teater har laget en fin forestilling som viser hvor stort potensiale som ligger i barneteatret når man virkelig satser. Neste gang håper jeg satsningen kommer i form av nyskrevet dramatikk med godt utviklede karakterer som får rom til å etablere seg, men med den samme innsatsen, engasjementet og faglige dyktigheten som finnes her.