Spennende for ungdom




Å lage forestillinger for ungdom er noe av det mest krevende en scenekunstner kan begi seg ut på. Det krever et bevisst valg av scenisk språk, form og virkemidler for at formidlingen skal nå frem. I MINI MIDI MAXIs ungdomsforestillinger i år, er det gjort to vidt forskjellige valg, både når det gjelder forestillingsform og tema.

Svenske «Løvet» er en danseteaterforestilling der det fysiske uttrykket veksler mellom moderne ekspressiv dans og scenisk bevegelse. Forestillingen handler om ungdommene i salen – eller i hvert fall akkurat det punktet de er på i livet når de ser forestillingen.

Dette er et grep som fungerer godt, publikum identifiserer seg med det de ser på scenen, og engasjeres. Dansk-spanske «Huset» er en burlesk, men tradisjonell dukketeaterforestilling i thrillerformat, og har tilsynelatende kun som mål å gi ungdommene en storslått kunstopplevelse, eller en times underholdning med humor og et perfeksjonert kunstuttrykk. Temaet og handlingen er ikke relatert til unge menneskers liv. Forestillingene er totalt ulike, men det er interessant å se på de forskjellige mekanismene som brukes for å nå ut til denne krevende målgruppen.

«Løvet» – et løv i vinden eller et løv i verden

Det er gjenforeningsfest for den gamle klassen. Fem gamle venner møtes igjen etter mange år. Det er den peneste jenta i klassen, som har blitt den vellykkede foretningskvinnen, hun som styrte alle rundt seg, kanskje grunnet sin egen usikkerhet. Så har vi det gifte paret som har vært sammen siden skoledagene, som nå er foreldre. De valgte trygghet og hverandres støtte allerede på skolen, og er fremdeles de som tar de «fornuftige» valgene. Den kvinnelige anarkisten var klassens katalysator den gang, og fremdeles er hun den som må understreke sin frihet ved å pirke i de andres fasader og utfordre dem. Og så er det Løvet. Han er nederst.

Scenografien er enkel, vakker, symbolsk, men funksjonell. Fem stoler står i hver sin haug med høstfargede løvblader. Over hver stol henger et sort-hvitt passbilde av hver av vennene fra den tiden de gikk på skolen, doblet med et bilde hengende foran som viser en farget variasjon av de samme portrettene.

Under bildene, fem mennesker som kjempet for å bli «seg», og som fremdeles kjemper. Eller er de fem stykker? Løvet er ikke til stede, i hvert fall ikke fysisk, men likevel den som kanskje er mest synlig av alle – for alle. Løvet som var «løv», «love» – og som det synges i forestillingens gjennomgangsmelodi: «The Leaf». Men løvet blåste bort med vinden, løvet som er nederst, som de andre tråkket på… han er den svakeste og sterkeste, han er det som har blitt grunnen under bena deres. Hva de gjorde mot Løvet, får vi ikke vite konkret, men at det var noe lite hyggelig, er sannsynlig. Han var usynlig for dem, og deres framferd mot ham er noe de må bære ansvaret for sammen, og som alle preges av nå i voksen alder. Man preges av det vonde, sies det – for det er det man husker… Nei, blir det presisert, man preges av det man ikke husker, slik som Løvet. Løvet er den som fremdeles skaper bevegelse i livet deres. Han danser mellom de andre, som et minne, han er ikke der, men minnet om ham tvinger de andre ut i betraktninger av sine egne liv, i relieff mot de valgene de har gjort.

Fakta


«Løvet»

Månteatern (Sverige)

Manus: Ann-Sofie Bárány
Regi: Olle Törnqvist
Koreografi: Sara Ekman & Alexandra Göransson
Scenografi og kostymer: Leif Persson
Lys: Ida Eklund
Musikk: Anders Ortman
Med: Mats Granath, Sara Ekman, Lillemor Hjelm, Hanna Sjögren, Jonas Örknér

Mini Midi Maxi – Cornerteateret

Svenske Månteatern samarbeider i denne forestillingen med Dansstasjonens turnékompani med mål om å styrke ungdommers selvbilde. De ønsker å lage engasjerende forestillinger som kombinerer dans og teater.

……..

«Huset»

Sofie Krog Teater (Danmark/Spania)

Produksjon og dramaturgi: Sofie Krog & David Faraco

Dukkeførere: Sofie Krog & David Faraco

Musikk: Cuco Pérez

Regiassistent: Martin Toft

Dramaturgassistent: Jette Lund

Mini Midi Maxi – Cornerteateret

Sofie Krog Teater ble etablert i 2003 og har base både i Danmark og Spania. Kompaniet utvikler selv manus, karaktergalleri, figurer og design på sine forestillinger – som de har turnert med internasjonalt og høstet flere priser for.

Huset med det onde i

«Huset» er en tradisjonell dukketeaterforestilling, presentert i en gjenkjennelig titteskapsscene. Likevel er både presentasjon og innhold overraskende og interessant i et thrillerformat med filmatisk tilsnitt. Det er det skumle kråkeslottet oppe på den mørke høyden som forteller historien om hva som har skjedd av grusomme og skumle hendelser innenfor dets vegger. Burlesk og svart humor preger fortellingen.

Fra «Huset». Foto: Sofie Krog Teater

Et shabby og sleipt ektepar driver et begravelsesbyrå der de trekker ut gulltennene av innkomne avdøde, og i det hele tatt skor seg på kundenes sårbare situasjon. Men etablissementet er eid av ektemannens gamle invalide tante, som ligger på sitt rom og er svært svakelig. Da tanten mener hun ikke får oppfølging og forståelse fra sin nevø og hans kone, forandrer hun sitt testamente slik at sønnene hennes i stedet arver alt, og ekteparet får ingenting. Da kona i huset hører dette, dreper hun den gamle tanten, hvorpå liket blir partert og kremert. Da tantens advokat oppdager drapet, går han samme veien på grotesk vis. Samtidig snuser de to arveberettigede sønnene rundt huset i håp om å få tak i noe av rikdommen, uvitende om at de allerede har den. De er ingen engler, de heller, og er egentlig ute etter å lure til seg det de kan på brutalt vis. I en endelig og voldsom konfrontasjon mellom ekteparet og nevøene, i blod og gørr, er faktisk gårdshunden den eneste som skjønner sammenhengen, og som prøver å rydde opp.

Ingen av menneskene i huset er gode. Og det er vel den eneste underliggende tanken som formidles i denne forestillingen; at mennesket er så ondt, dumt og selvdestruktivt, at selv hunder er smartere og mer moralske.

Eksistensialisme vs trivialitet

«Løvet» er teater med dans og scenisk bevegelse, som i all hovedsak er ekspresjonistisk og nærmest instrumentell i den dramatiske oppbyggingen. De fleste steder er bevegelsene/dansen på scenen noe som forteller historien, og skaper både fremdrift og stemningsbilder. Dette fungerer godt, og ungdommene henger med på det som formidles.

Imidlertid er utviklingen til de fire sentrale figurene deterministisk – de er i sitt «voksne» liv i hovedsak forlengelser av den de var på ungdomsskolen. Her ligger også forestillingens problem, at den ikke tar høyde for menneskets evne til å forandre seg. Kun Løvet har greid å gjøre livsvalg som har tatt ham vekk fra malen. Distinksjonen mellom ønsket om å passe inn og det å våge å ta egne valg, står sentralt i fortellingen. Alle ønsker å være spesielle, men ingen ønsker å skille seg ut. Ingen ønsker å være Løvet.

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, markert gjennom fysiske manipulasjoner satt i gang av karakteren Løvet, eller mer korrekt: av minnene om Løvet, eller kanskje ennå mer korrekt: de manglende minnene av Løvet. Plutselig er man tilbake på skolen, i klassen, på klassefester, i klinehjørnet og på dansegulvet før de igjen hopper tilbake til nåtid, kommenterende det vi nettopp har opplevd i «flashbacket». Grepet legitimerer samtaler om temaer og episoder som hevdes å være formende for hvem de har blitt – og hvem ungdommene i salen kan bli. Men når man presenterer en så vidt dyptloddende eksistensiell problemstilling til ungdommer, må man også tilby dem klarere alternativer enn dem som tegnes opp i forestillingen. Men det er en tenksom og ganske stille gruppe ungdommer som går fra forestillingen. Jeg hører de snakker lavmælt seg imellom. Kanskje har de fått et glimt av sin egen fremtid, og de smertefulle valgene livet ubønnhørlig krever.

Fra «Huset». Foto: Sofie Krog Teater

I «Huset» trenger man ikke filosofere så mye over livet. Her skjer alt i en realistisk og endimensjonal sfære, der humor og håndverk er virkemidlene som forfører publikum. Folk blir drept med øks, og både lydeffekter og selve dukkespillet gjengir svært virkelighetstro detaljer når armer og hoder hogges av og blodet spruter, eller noen brennes levende i den rødglødende krematorieovnen. Detaljrikdommen er stor. Alt er i «en til en»-størrelse og dører åpnes, gardiner trekkes for, kister plyndres og tenner trekkes ut – alt i en naturtro form. Dukkene – som er håndmarionetter, har troverdige bevegelser, og det er imponerende at de til og med har mimikk i ansiktene. Regien er tettpakket med svart slapstickhumor, og den kronologiske og rettlinjede handlingen er enkel å følge. Til tross for trivialiteten er den likevel engasjerende, med en rekke overraskende vendinger.

Ungdommene som kom inn på denne forestillingen var av det bråkjekke slaget, og undertegnede fryktet det verste. Det var svært urolig ved forestillingens start, med tilrop og respektløse morsomheter fra publikum, men da stykket hadde kommet i gang, ble dette raskt skiftet ut med beundrende sukk, redselshyl og ristende latter. Her trengtes ikke noen dypere mening. Her var trivialitetene gjennomført med så stor perfeksjon og autoritet at en udiskutabel respekt og oppmerksomhet vokste frem blant ungdommene. De satt som tente lys, og applausen var snarere panegyrisk enn høflig.


STIKKORD:
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/kode7351/public_html/htmatslande.periskop/wp-content/themes/periskop/templates/content-single.php on line 77