Spinnvill, ukomfortabel og grenseløs




Satelitter på himmelen har en nærmest uovervinnelig rytme og framdrift. Dessverre ender den opp med å legge all skyld på foreldrene.

«…For all del ikke spill Joni som om hun er noe annerledes. Om noe, så er det vår verden som har utviklet seg til et ulidelig freakshow. Spill Joni ærlig og alvorlig.

La det være luft og humor.

Og til sist: Jeg tror kanskje ikke dette er nakne ord. Jeg tror de skal ikles et univers.»

Ordene tilhører Kristofer Grønskag, og er hans eneste manusanvisning i stykket Satelitter på himmelen. Der andre kan være hypernøye på at «kommaene står der av en grunn» er den særs produktive dramatikeren kjent for sin åpne holdning til egne tekster. I fjor vår reiste han land og strand rundt da hele 29 ungdomsensembler innenfor systemet til Den Unge Scenen hadde valgt å sette opp stykket hans Å telle til null. «Generelt har jeg sagt at vil de forandre ting må de bare gjøre det, men hvis de legge til noe vil jeg gjerne høre hva det er», sa han da undertegnede intervjuet han for ett år siden.

Satelitter på himmelen


Manus: Kristofer Grønskag

Regi: Hilde Brinchmann

Scenograf/kostyme: Ingrid Tønder

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad

Lys/videodesign: Anton Andersson

Med: Ellen Andreassen, Martha Kjørven, Espen Mauno, Henrik Hoff Vaagen

Parykk og maske: Maria Zahl

Spilles i DKS Buskerud våren 2018.

- Forestillingen preges av en nærmest uovervinnelig rytme og framdrift. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Et sort hull i magen

Og Joni-figuren kan saktens trenge dette lille forsvaret fra dramatikerens side. I Brageteatrets versjon framstår hun som en klassisk spinnvill, ukomfortabel og grenseløst fantasifull ungdom som sliter ut sine handlingslamma foreldre. En sånn som gjerne diagnostiseres med en av de bokstavkombinasjonene som er så populære for tida.

Men for all del: Joni har grunn til å reagere. Hun står utenfor og observerer foreldrenes kaffeslabberas med et vennepar, hun konstaterer at det er «lys i latteren deres» og i «øynene også». Men i samme øyeblikk som hun entrer rommet, forsvinner alt lyset. Foreldrene og gjestene begynner å forstille seg og si dumme ting, som Joni avslører umiddelbart.

Som så mange barn tror hun det er hun selv som har skylda. Hun forklarer det med at hun har et sort hull i magen, som suger energien og gleden og lyset og lufta ut av omgivelsene. Den formidable oppgaven hun setter seg, med hjelp av broren som er den eneste som forstår henne, er å tette hullet.

Det hele utspiller seg i en romskipaktig, åpen installasjon. De fire figurene, mor, far, Joni og bror, er iført en slags trenings- eller grilldresser om man vil, i hver sin markante farge. Til flytende synthmusikk svever Joni, iført hjelm, inn på scenen på de andre aktørenes hender. Så brytes magien, musikken stopper, Joni slippes ned på gulvet og sier: «Jeg har oppdaget et sort hull i universet. Det er her. I magen min».

Derfra fosser forestillingen fram, scene for scene, i høyt tempo. Alle fire skuespillerne kommer fra den franske Lecoq-tradisjonen, noe som merkes godt på den utpreget fysiske spillestilen, presisjonen og tempoet, den raske vekslingen mellom virkemidler og ikke minst bruken av ulike dialekter utfra hvem de spiller. Alt dette er noe skuespillerne er blitt systematisk drillet i gjennom sitt utdanningsforløp, dels på Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag, dels på Jacques Lecoq-skolen i Paris.

«Jeg har oppdaget et sort hull i universet. Det er her. I magen min»

Uovervinnelig rytme og framdrift

Joni er et barn i ustoppelig kamp med alt og alle, ikke minst seg selv. Hun ser ting på en annen måte enn alle andre og blir ikke forstått. I stedet for å forsøke å tilpasse seg, er «strategien» hennes å aksentuere alt hun står for og gjør.

Jo mer dynamikken og handlingene hennes kræsjer med omgivelsene, jo villere blir hun. Det kulminerer når hun heller bensin på broren sin i den hensikt å tenne på for å nå verdensrommet. Da går det for alvor opp for foreldrene at «det kan ikke fortsette sånn som dette». De får for seg at det kanskje hjelper å be om unnskyldning og vise at de nå ser henne og forstår at det kan ikke ha vært lett å være henne. Men så tillater de seg å stille betingelser om at Joni selv må gjøre en innsats. Dermed er det forventningene til Joni, og ikke kjærligheten og forsoningen, som er viktigst. Det skjærer seg igjen.

Satelitter på himmelen preges av en nærmest uovervinnelig rytme og framdrift. Jeg så den sammen med en gjeng 5 – 7.-klassinger fra Rødskog skole i Drammen som var med fra første til siste anslag, noe som lover godt for en forestilling som skal spilles gjennom hele våren for nærmere 7.000 elever fra over 70 skoler.

Joni har et sort hull i magen hun prøver å tette. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

At barn må ha kontinuerlig såkalt stimulans for å holde seg i ro er en påfallende seiglivet forestilling innen barneteaterverdenen.

Teite og inkompetente foreldre

Det er ingenting i veien med at det hele primært sees fra det «vanskelige» barnets ståsted. Problemet oppstår når viktige nyanser forsvinner. Dramatikerens intensjon om ikke å spille Joni som om hun er annerledes, blir ikke fulgt opp helt. I Brageteatrets oppsetning er budskapet at Joni er annerledes, og må få lov til det, mens foreldrene er omtrent bare teite og inkompetente (faren er til og med noe så teit som Jon Bon Jovi-fan!).

Spørsmålet er om regissør Hilde Brinchmann og skuespillerne har klart å følge opp dramatikerens intensjon om å vise at det ikke er Joni men «verden» det er noe galt med. Men problemet er i neste omgang kanskje at dramatikerens åpenhet for fri tolkning dekker over at det ikke finnes nok materiale i teksten til å følge opp denne intensjonen. Det «ulidelige freakshowet» som han kaller vår verden kommer her bare til syne som en familiær situasjon, og igjen er det foreldrene som ender opp som de slemme.

Det hele er gjort overbevisende og med stor entusiasme og energi, men viderefører til dels trenden om å spille barneteater påtrengende høylytt og med veldig åpne øyne. Med henvisning, igjen, til dramatikerens åpningsord synes jeg at temaets alvor og viktighet både åpner for og fordrer en mindre speeda og mer nyansert spillestil. At barn må ha kontinuerlig såkalt stimulans for å holde seg i ro er en påfallende seiglivet forestilling innen barneteaterverdenen. Om det likevel skulle stemme, må tolkningen av begrepet stimulans som noe spektakulært og høylytt tåle å sees nærmere på.