Spørrekunsten




«Hvorfor er vannet vått?» gir aldri svar på hvorfor vannet er vått.

Et betydelig knippe litteraturkjennere holder Ole Robert Sunde for å være blant Norges fremste forfattere, ikke minst på grunn av formen, de lange, utmattende setningene som rommer den mest finstemte idé- og assosiasjons- og følelses- og sanserikdom for lesere som tåler at teksten forlanger noe av dem, disse setningene som strekker seg over flere sider og forgrener seg i alle retninger, der det ene innfallet tar det andre, der tankerekker brytes av sanseinntrykk – iblant innskudd flankert av tankestreker (eller paranteser) – og digresjonene ser ut til å løpe av med forfatteren mens han forsøker å ta inn omgivelser som blander seg med erindringsbrokker, ja, formen, setningsstrukturen, som også har bidratt til Sundes ry som en smal og krevende forfatter, utilgjengelig, mener mange, uleselig, mener noen – kan Ole Robert Sunde skrive for barn?

Utvilsomt. I «Hvorfor er vannet vått?» er Sunde-setningene stubber av seg selv, men karakteristiske temaer og motiver går igjen. Vi møter en ti år gammel gutt, kanskje en ung Sunde – han deler i hvert fall forfatterens sensoriske varhet, hang til å fortape seg i detaljer, samt undringen over ordene og deres forbindelse med tingene. Det meste av boken utspiller seg på soverommet, i sengen, der gutten blir liggende og gruble, fundere, lytte, se og fable.

Fakta


Ole Robert Sunde

«Hvorfor er vannet vått?»

Gyldendal 2013

Hvorfor?

Gutten kan ikke slutte å spørre. Noen ganger forbanner han seg selv denne trangen, at han hele tiden må utspørre verden, at han ikke bare aksepterer den slik den er. Den oppmerksomhetssyke lillesøsteren, «barneheksa», erter ham for det, og forsøker utrettelig å rykke ham ut av filosoferingen. De voksne henviser ham til leksikonet, som ikke alltid gir definitive eller tilfredsstillende svar, men heller ansporer til nye spørsmål. Flere av spørsmålene kaster ham ut i en uendelig regress, ingen opphopning av fakta eller forsikringer fra autoriteter kan besvare det ultimate hvorfor. Den eneste som forstår ham, er onkelen, og onkelens stemme ledsager undringene som en sokratisk dialogpartner fremkalt i guttens minne.

Med sin dveling ved det hverdagslige kommer gutten i berøring med digre filosofiske temaer, som forholdet mellom språk og virkelighet, kropp og bevissthet, spørsmål om tid, materiens elementære byggesteiner, og hvordan sanseapparatet bestemmer vår opplevelse av verden. Måten erfaringslivet både er muliggjort og begrenset av det sensoriske danner et tilbakevendende motiv. På onkelens oppfordring driver gutten en aktiv spissing av sansene, han drømmer om å se som en fugl, lukte som en hund, høre som en katt. Han vil lære seg det onkelen kaller å «lytte-se», å motta rene hørselsinntrykk uforstyrret av det visuelle. Samtidig kommer tingene han sanser ferdig utstyrt med navn, som leder tanken til hvorfor de heter det de heter.

Det mørke

Teksten er satt i skrivemaskintyper og fordelt på bokser av varierende størrelse, mens det skapes effekter av perspektivskifte i fargeveksling mellom tekst og bunn og i samspillet med Bo Gaustads illustrasjoner. Der fortellingen kan bli stående litt i stampe, sørger Gaustads fine strek for å intensivere, forstørre og dramatisere. Illustrasjonene fanger de glidende overgangene mellom soverommet og fabuleringsrommet, som når sengen omdannes til en ubåtbil som frakter gutten over store avstander, helt til havbunnen, hvor han møter reker, fisker, krabber, kråkeboller, blekkspruter, maneter, før summingen av en flue henter ham tilbake. Guttens temmelig begivenhetsløse morgen og desto rikere forestillingsliv fremstilles med et avansert gråblyantuttrykk, på samme tid skisseaktig og raffinert.

Sunde kommer også inn på de virkelig alvorstunge og vonde spørsmålene. Rett som det er blir gutten skremt av hvor tenkningen fører. Han kan ikke unngå å søke seg mot tingenes grunn, men fornemmer stadig avgrunnen. Det er denne ene tanken han ikke våger å forfølge, som besetter ham fullstendig når den først melder seg. Tanken på døden inngir redsel, han føler mørket legge seg rundt ham. Heldigvis kommer lillesøsteren og forstyrrer når tankene blir dystre, mens Gaustad kan få mørke tanker til å bli morsomme tegninger. Og selv om gutten bebreider seg dragningen mot dødstanken og kaller seg selv en reddhare, viser han vel så mye mot ved å innlate seg på egne spekulasjoner. Der svarene ikke er gitt, åpner spørsmålene rom for fantasien.