Steffen Kvernelands tegneseriedokumentar om farens død er viktig litteratur som krever å bli lest




Dessuten er det en sabla god bok.

Steffen Kverneland har vært en klippe i norsk tegneseriemiljø i en årrekke og har, som flere av sine kolleger, vært viktig for å få tegneserier inn i folkesjela. Sammen med blant annet Bendik Kaltenborn og Lars Fiske har han fått tegneserier ut av boken og inn i galleriene/magasinforsidene/bokomslagene/platecovere/alt-man-kan-tenke-seg og videre ut til et større publikum.

Dette er nok til dels årsaken til at et samlet pressekorps i skrivende stund har trillet seksere på hans nyeste bok En frivillig død. Dette er den første tegneserien på lang tid som har fått så bred omtale i mediene. Kverneland er en serieskaper som har knekket koden for å bli kollektivt akseptert, og han er viktig nok til å få spalteplass hos godt etablerte aviser.

En annen årsak er nok den stadig aktuelle tematikken. Rundt samme tid som boken kommer ut, går «Else om selvmord» på tv, og premieredatoen for filmen «Føniks», som har samme tema som utgangspunkt, er rett rundt hjørnet. Den samlede pressedekningen for boken er ikke bare et bevis på at Kverneland er en god serieskaper, men viser også at hans nyeste bok fungerer som et viktig innspill i den offentlige samtalen om selvmord. Desto viktigere er det faktum at boken er sabla god.

En frivillig død er tung tematikk og en tung reise, skriver anmelderen. Foto: No Comprendo Press.

En frivillig død


Steffen Kverneland.

2018, No Comprendo Press.

Tung reise

Forrige tegneserie Kverneland kom ut med var Munch i 2013. Boken portretterte maleren gjennom brevkorrespondanse, dagboknotater og andre kilder som var tilgjengelig fra hans samtid. I boken vekslet Kverneland mellom karikaturer, portretter og gjenskapninger av Munch-bilder. Munch var mitt første møte med Kverneland, og bredden i uttrykk gjorde det tydelig at dette var en tegner som virkelig klarte å balansere en historie og skape god rytme. Fotografier av ham selv og kollega Fiske på ymse ekskursjoner til munchske lokasjoner, samt deres samtaler om Munchs arbeider, var grep som viste Kverneland som en møysommelig dokumentarist.

Det dokumentariske aspektet fra Munch er videreført i En frivillig død, men lite annet. Den som håper på å få mer av Kverneland som en ranglende lømmel (som han ofte portretterer seg selv som), er på helt feil sted denne gangen. Dette er tung tematikk og en tung reise.

Foto: No Comprendo Press.

Kvernelands nyeste prosjekt er et tydelig argument for at det vonde må frem i lyset.

Hardt i magen

Allerede på omslaget oppstår en følelse av at man er på vei inn i en melankolsk fortelling. Baksiden er prydet av et gammelt bilde av Kvernelands smilende far, Odd, i sjømannsuniform. Forsiden er det samme bildet som maleri, med ansiktet skrubbet bort og med kaldere farger. Omslaget er kjølig, skittent, dystert og nærmest aggressivt utført. Det er et tydelig og presist bokdesign som virkelig treffer hardt i magen.

Historien fortelles ikke som et lineært narrativ. Det er mer en slags dokumentarisk redegjørelse for farens tilstand og Kvernelands egne opplevelser av det hele, samt hvordan Odds valg og fremtreden påvirker omverdenen hans. Selv om boken tar for seg en mengde hopp i tid og veksler mellom forskjellige kilder som bærere for historien, balanserer han det perfekt og skaper en stor leseopplevelse.

Mye av årsaken til det er selvsagt tegningene. Kverneland bruker særlig farger som en viktig markør. Både for hvor man befinner seg i tiden, og for å sette stemning. Jeg har sjeldent sett så tunge, grå og tåkelagte tegninger som når Kverneland avbilder mer vemodige minner fra oppveksten. Særlig sekvensen som tar for seg omstendighetene rundt farens selvmord er skjellsettende dyster. I kontrast til dette bruker han varmere og lystigere farger i mer humoristiske barndomsminner. Det er både et effektivt grep for stemningens skyld, men også viktig for å markere hvor i historien man er.

Lykkelig ytre, lidende indre

Vekslingen og hoppene er særlig nødvendige for det jeg mener er ett av bokens viktigste poeng: Ethvert menneske har sider man ikke ser. At resten av familien så på Odd som en vellykket mann, eller det faktum at han avbildes som en alltid smilende kar, er ikke synonymt med livsglede eller livslyst. Med Odds selvmord som et konstant bakteppe for historien gjør denne portretteringen det åpenbart at en persons vellykkede ytre kan dekke et lidende indre.

Anekdotene som fortelles, kan minne om manges foreldre. Ikke nødvendigvis de eksakte anekdotene, men noe gjenkjennelig som ligger til grunn for dem: Å miste jobben, å ta seg noe drikke alene, det store hytteprosjektet, de snodige uttrykkene eller den passiv-aggressive «brette ærma opp»-holdningen til hverdagslige plikter som plenklipping.

Kverneland viser en gjenkjennelig karakter i Odd, men karakteren har også en annen og skjult side. Siste halvdel av boken er viet usynlige faktorer som kan ha hatt innvirkning på Odd. Vi får se utdrag av en bok om psykiatri som Odd eide, og i samme dystre segment får vi se avsnittene han hadde markert med penn. Disse skjulte sidene hos faren får vi bare se brøkdeler av, men poenget er at den er der. For meg er Kvernelands nyeste prosjekt et tydelig argument for at det vonde må frem i lyset.

– Jeg har sjeldent sett så tunge, grå og tåkelagte tegninger som når Kverneland avbilder mer vemodige minner fra oppveksten, skriver anmelderen. Foto: No Comprendo Press.

Fremmer bevissthet

Selv om tematikken er tung, er Kverneland flink til å legge inn en lettelsens humring i ny og ne. Odd er herlig snodig, og kanskje særlig fordi han er en ganske gjenkjennelig kar, gjør han seg godt som en humoristisk karikatur gjennom Kvernelands penn. Alle de underlige uttrykkene han hadde, hans bisarre fascinasjon for båter og hydraulikk og det faktum at han tar seg en god slurk saltvann når de kommer til hytta, er til å flire av. En tragedie trenger lyspunkter, og det er nettopp denne balansen som gjør denne boken levende og interessant. Balansen mellom glede og sorg, gode og vonde minner.

En frivillig død er en eksepsjonelt godt bygget bok. Den viser veldig tydelig, med utgangspunkt i Kvernelands far, hvordan et selvmordsforløp kan oppleves fra utsiden. Den viser hvor urettferdig det er at alvorlige psykiske lidelser kan ramme uhemmet, og den viser usminket hvilke varseltegn man bør se opp form man selv er pårørende i en lignende situasjon.

Det er på ingen måte en lærebok, men like fullt en viktig bok. Viktig fordi den tar del i samtalen og viktig fordi den fungerer opplysende og fremhever noe som er på god vei til ikke lenger å være tabu-prat, men som like fullt holder seg i det mørkeste hjørnet av skapet med døren lukket. Bevissthet rundt selvmord er en samfunnsplikt, og denne boken er et veldig riktig sted å begynne.