Steffen Sørum tuller med tall

Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten som Steffen Sørum har starta om Arks barnebokpris og skadelidende guttelesere. Som kvinne i et mannsdominert komponistmiljø (det er omtrent 15 prosent kvinnelige komponister i Norge) veit jeg litt om hva det betyr å tilhøre de underrepresenterte.

Det var derfor lett å være sympatisk innstilt da Sørum først slo i bordet, og sa at vi trengte å diskutere at bare 2 av 40 nominerte bøker i denne prisen er skrevet av menn.

Og det trengte vi visst, for den påstanden viste seg raskt å ikke stemme. For 5 nominerte forfattere i 4 år blir jo 20, ikke 40. Nå er tallet riktignok korrigert til 19 nominasjoner, og ikke 20, i innlegget i Aftenposten, men sånn går det når man bruker Wikipedia som kilde.

Det viste seg at Sørums etterrettelighet i telling var omtrent like dårlig som kilde- og gangeferdighetene hans.

Skyggeboksing

Sørum problematiserer én pris og med kort tidshorisont. I det opprinnelige innlegget, og særlig i debatten som fulgte (debatt på Dagsnytt 18, tilsvar i Aftenposten samt poster i sosiale medier) kommer det fram at Sørums hovedanliggende er at gutter faller fra i lesinga. Han ser det som bekymringsfullt at det bare er kvinner som har skrevet de nominerte bøkene, og ser ut til å ta for gitt at kvinnelige forfattere alltid skriver om kvinnelige hovedpersoner, uten å faktisk sjekke.

En kjapp telling i de nominerte bøkene til ARKs barnebokpris viser at det er 12 bøker med jentekarakterer, seks bøker med guttekarakterer og to bøker med delt synsvinkel/gutt og jente som hovedkarakter. Det er en klar overvekt av jenter, men ikke så monumentalt misforhold som Sørum hevder. At Sørum teller forfatterne, men argumenterer med hovedkarakterer uten å ha tallene på bordet, er både upresist og uredelig og er talende for denne skyggeboksingen av en argumentasjonsstil.

Helene Uris tilsvar problematiserte det snevre tallmaterialet som Sørum valgte seg, og hun viser at normalen er at menn skriver bøker om menn, og at det fremdeles er langt flere bøker for barn med gutt som hovedkarakter enn omvendt. Men Sørum tar ikke inn over seg Uris poenger og kaller Uris tallmateriale «historie» og ignorerer i samme slengen at den grove skjevheten som Uri henviser til slett ikke er et problem som kun tilhører fortiden.

I debatten på Dagsnytt 18 fortsatte Sørum å hevde at det er viktigst å se på siste fire årene, for det er disse bøkene som er ferskvare og som selges i butikkene. Men en like fersk statistikk er oversikten over hva som lånes på bibliotekene. Og der kom Sørum igjen med underlig tilpasset argumentasjon til svaret han har satt to streker under.

Nye kriterier

Det interessante med utlånstallene er jo at det viser hva unger faktisk leser og hva de vil lese, i mye større grad enn salgstallene fra butikkene der som oftest er voksne som kjøper bøker de tror barna vil lese. Men når Uri drar fram denne statistikken, er ikke lenger det viktigste for Sørum at det er en mannlig hovedkarakter. Nei, nå må det også være en norsk forfatter og en tekst uten mye bilder.

Vel, så får vi telle igjen: Blant topp 65 er det mange bøker med mye bilder. På topp er flere bøker i tegneserieromanserien «Amuletten» (jentekarakter, åtte bøker) og bøker av Jørn Lier Horst med gutt og jentekarakter (21 bøker). Så følger seriebøkene «Gutta i trehuset» (guttekarakter, åtte bøker), «Kaptein Supertruse» (guttekarakter, fem bøker), «En pingles dagbok» (guttekarakter, 11 bøker) og «Hundemannen» (guttekarakter, tre bøker).

Den første boka på barneutlån som har substansielt med tekst er første bok om Harry Potter (mannlig hovedkarakter, om du husker) på plass 33. «Verdens verste fotballag» (som er boka Sørum trekker fram på Dagsnytt 18) av norske Marius Horn Molaug og som er en bok med mindre bilder er på plass 59. Og så kommer dagens overraskelse: Den første boka med kvinnelig hovedkarakter i en bok med lite bilder og av norsk forfatter er «Lars er LOL» av Iben Akerlie på plass 64.

Med Sørums kriterier så er jentene mer skadelidende enn guttene her altså.

Cherrypicking

Sørum driver med en underlig form for tallmagi når han bare ser etter de tallene som stemmer overens med teorien hans (gjerne kalt cherrypicking) og ignorerer det som ikke passer. For bøkene og nominasjonene og prisvinnerne som Sørum etterlyser, de finnes.

Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på det stikk motsatte av Sørums påstand. Han sier «jeg regner med at det ville skapt sterke reaksjoner om vektingen var motsatt vei». Men nettopp dette  skjer jo dessverre stadig vekk uten at for eksempel Sørum sjøl reagerer.

Det er kanskje ikke så rart at det kommer reaksjoner når kvinner endelig tar litt mer plass enn de tidligere har fått tildelt? De privilegerte må nødvendigvis gi rom når andre stemmer kommer til, og de som finner dette problematisk er gjerne de som ikke ser problemet med den historiske skjevfordelingen.

For å illustrere poenget med cherrypickingen har jeg moret meg med å skrive om innledninga til Sørums siste innlegg i Aftenposten med andre (og for all del, 100 prosent etterrettelige) tall:

Steffen Sørums poeng i debatten om ARKS barnebokpris er rotete, utydelig men lett salgbart [her ville det kanskje virke hånlig å sette inn «som boken hans» så det hopper jeg over]. Menn, eller «default man», har dominert siden tidenes morgen. Der er Sørum og jeg hjertens enige.

Men det betyr ikke at 2015 til 2018s åtte norske prisnominasjoner til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris skal være sju menn mot én kvinne, eller at fem av fem supernominerte til Bokslukerprisen skal være menn, som i 2017/18, eller at 19 av 25 nominerte til Uprisen i perioden 15-19 skal være menn [og alle vinnere menn for øvrig]. At pendelen fremdeles svinger i samme retning rettferdiggjør ikke nye synder.

Rolleblanding og dobbeltstraff

Dobbeltstraff er en av de klassiske hersketeknikkene Berit Ås har skrevet om, og viser hvordan kvinner taper uansett. Når kvinner ikke vinner priser (eller blir nominert) så er det fordi de er for dårlige. Og når de vinner er de fordi de er kvotert inn, eller det er noe feil med juryeringen, eller de mister gutteleserne. Dette er noe jeg kjenner igjen fra kunstmusikken. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt «Maja Ratkje hadde ikke nådd så langt om hun ikke var kvinne» samtidig som jeg hører at det er naturlig at norske orkestre ikke bestiller noe særlig av kvinner «fordi de sikkert ikke vil/kan».

Om Sørum hadde gått inn i debatten som frustrert forfatter kunne jeg ha skjønt ståstedet hans, men når han trer inn i offentligheten som leder for forfatterutdanningen på Norsk Barnebokinstitutt med dette utspillet, vitner det om manglende rolleforståelse.

Kan jeg som kvinnelig søker (ja, jeg har søkt) være sikker på at min søknad vil bli kunstnerisk bedømt på beste måte når lederen for et forfatterstudium opererer med tall på denne måten, og det ser ut som hans hovedagenda er at det bør skrives flere bøker av, om og for de som allerede har flest bøker å velge mellom?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva er motivasjonen?

Sørum er bekymret for gutters lesing. Det er også mulig å problematisere fokuset på gutters dårlige leseevner. Det synses mye om grunnen(e) og virkemidler for å bøte på, men det vises til få konkrete tall. Saken er at forskningen spriker. Noe forskning stiller spørsmål om enkelte undersøkelsesmetoder i seg selv gjør at gutter kommer dårligere ut, noe sier at gutter leser mer enn det som fanges opp men at det ikke «teller» i leseundersøkelser, noe viser at gutter er bedre lesere i jentedominerte miljøer og noe at de bare vil lese om «egne temaer».

Sørum later til å tro at gutter vil lese mer hvis man lar de være «guttegutter» og være opptatt av slåssing og krigere og «guttete» ting. Nettopp derfor holder han nå på å utgi boka Krigerne, som etter eget utsagn skal handle om det som gutter har fortalt han at de vil lese mer om. Jeg synes det er problematisk at Aftenposten gir lederen av en forfatterutdanning spalteplass for å promotere et syn som passer så bra med boka han som forfatter er i ferd med å lansere, uten å nevne det.

Hvis det stemmer at gutter er dårligere lesere som leser lite skjønnlitteratur, så finner vi kanskje svaret på hvorfor i de kategoriske og utdaterte ideene (som riktignok gjennomsyrer hele vårt samfunn) om hva det er som konstituerer kjønn? Jenter skal sitte stille og blir irettesatt ved bråk, mens gutter skal få lov å være guttete og herje litt, og de finner vel roen en gang. Kanskje er det de samme kravene som noen år seinere har gjort jentene til nevrotiske skolevrak med psykiske problemer og guttene til dårligere lesere. Kanskje problemet er at gutters lesing omtales som et gutteproblem?

Eller kanskje er det en idé å se til det kjønnet som «vinner» lesekonkurransen? Jenter har alltid måttet finne seg i å lese mange bøker med mannlig hovedkarakter, og likevel er det visst de som er de beste leserne. Kanskje de blir gode lesere fordi de leser variert – også om gutter?

Selv om vi alle er enige om at det er viktig å finne gode historier om seg sjøl i litteraturen så er vi vel også enige om at det å være på innsiden av hodet til en annen enn seg sjøl er noe av det viktigste litteraturen kan gi oss. La oss kjenne på det som er annerledes og det som er likt og gi oss forståelse av andres posisjoner og valg.

Kanskje det som skal til er å endelig la gutter få innblikk i jentenes indre liv? Kanskje der det butta for gutta var at bøkene ikke gir dem svar på det de lurer mest på i ungdomstida: Hvordan virker jenter – egentlig?