Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Styrk kulturskolen!

KATEGORI

Litteratur, Skole,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

onsdag 20. august 2014

I rapporten «Det muliges kunst» kommer en ekspertgruppe med djerve forslag til omorganisering av kunst- og kulturfeltet i læringssammenheng. Kongstanken er å opprette et nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen.

↑ Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og kulturminister Thorhild Widvey fikk overlevert rapporten «Det muliges kunst» fra ekspertgruppa for kunst og kultur i opplæringen. Foto: Kunnskapsdepartementet

Periskop har i en rekke saker før sommeren fokusert på ulike sider ved Den kulturelle skolesekken (DKS). Vi har også vært i kontakt med Kunnskapsdepartementet for å få dem til å svare på noen spørsmål, blant annet om funnene våre kom overraskende på dem. Kunnskapsdepartementet ga til svar at de allerede var klar over de utfordringene Periskop har pekt på, blant annet at lærere og elever opplever en kløft mellom hva DKS tilbyr og skolens læringsmål. Periskop har også sett på litteraturfeltet spesielt, og hvor lite midler som går til dette feltet i forhold til andre estetiske uttrykk.

Høsten 2013 ble det opprettet en ekspertgruppe, hvis mandat var å finne en bedre måte å koordinere og samle innsatsen i arbeidet med kunst og kultur i barnehage og skole. Resultatet av gruppas arbeid er rapporten «Det muliges kunst», som i et klart og forståelig språk gir ti konkrete råd til kulturministeren og kunnskapsministeren om bedre utnyttelse av allerede eksisterende ressurser til kunst og kultur i opplæringen.

Solid kartleggingsarbeid

Ekspertgruppa har hatt kort tid til rådighet (seks måneder), og på denne tiden har de gjort et imponerende kartleggingsarbeid av hele feltet. De bygger sine råd på mange kilder, der spesielt forskningsrapporten «Den kulturelle skolesekken» fra Høgskolen i Bergen og Uni Rokkansenteret fra 2013 blir hyppig sitert. Ekspertgruppa har også drevet utstrakt reisevirksomhet og bruker mange muntlige (og anonyme) kilder som referanser.

Rapporten er med på å underbygge funnene som Periskop har sett nærmere på i kjølvannet av rapporten «Elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken» (2014). Her kom det fram at elever og lærere ønsket større fokus på læring og mer samarbeid i DKS. «Det muliges kunst» levner ingen tvil om at det er utdanningssektorens ønsker og krav det tas hensyn til. I rapporten skrives det flere ganger eksplisitt at kunst og kultur i opplæringen skal hjelpe til med å realisere læringsmål i ulike fag. Det betyr i neste omgang at begrepet «møte» med kunst og kultur, som står nedfelt som formål med DKS, og som aktørene i DKS legger mye vekt på, er et nærmest ikke-eksisterende begrep i «Det muliges kunst».

Fra «møter» til «hendelser»

I stedet for «møte» brukes begrepet «hendelse». Rapporten skiller mellom kortvarige og langvarige «hendelser», og får dermed frem en viktig distinksjon mellom for eksempel en forestilling (kortvarig hendelse) og en workshop (mer langvarig hendelse). Å nedtone «møtet» og opplevelsesaspektet må leses som et viktig retorisk grep i denne sammenhengen. På den ene side vil kortvarige hendelser kunne knyttes til det DKS tilbyr, mens langvarige hendelser vil kunne knyttes til hva kulturskolene kan tilby. Dermed trenger man en instans som forener disse to «hendelsene» hvor elevene får styrket sin kulturelle kompetanse.

Et nasjonalt senter for kunst og kultur

Kongstanken i rapporten «Det muliges kunst» er at et nytt nasjonalt senter vil løse mange av utfordringene som kunst og kultur støter på i opplæringssammenheng. Ifølge rapporten er det estetiske feltet preget av mangel på helhetlig tenkning. Det kommer også tydelig frem at Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet ikke kommuniserer i tilstrekkelig grad, blant annet foreslås det at det opprettes fora hvor sektorene møtes (noe som impliserer at dette ikke finnes i dag). DKS er organisert som et samarbeid mellom Kunnskaps- og Kulturdepartementet, hvor midlene (ca. 200 millioner årlig) fordeles videre til fylkeskommuner og hundreprosentkommuner (som betyr at midlene går rett til kommunen og ikke via fylkeskommunen), hvor nasjonale aktører og kulturkontakter er involvert. Det er et konglomerat av instanser som gjør feltet mildt sagt uoversiktlig. Det virker som om utydelig ansvarsfordeling er et hovedproblem.

Det tause Utdanningsdirektoratet

Rapporten viser til kilder som forteller at i de jevnlige møtene som Fylkeskommunens representanter for opplæring har med Utdanningsdirektoratet, har Utdanningsdirektoratet ikke nevnt et ord om kunst og kultur i opplæringen de siste seks årene. Feltet synes være glemt. Rapporten trekker frem at Utdanningsdirektoratet har gitt ansvar for feltet til et nasjonalt senter for kunst og kultur med sete i Bodø. Dette senteret er på sin side mer eller mindre usynlig nasjonalt. Stillheten om kunst og kulturs posisjon i utdanningssektoren har etter sigende fått alarmerende konsekvenser når det gjelder omlegging av lærerutdannelsen. Studentene går ut av lærerskolen uten å ha vært innom estetiske fag i det hele tatt. Vi er altså i ferd med å få en lærerstand uten estetisk kompetanse. Ingen tar ansvar for denne utviklingen.

Senter med ansvar for både DKS og kulturskolene

Senteret i Bodø bør ifølge ekspertgruppa legges ned. Det nasjonale senteret bør ha samme politiske styringsgruppe som DKS nå har, nemlig en statssekretær fra hvert av de to departementene. Det mest nyskapende forslaget ekspertgruppa kommer med, er at de foreslår at kulturskolene legges inn i senteret. Det vil i praksis si at den politiske styringsgruppa for DKS også får ansvar for kulturskolene, som nå ligger under Kunnskapsdepartementet. Ekspertgruppas idé er som sagt å forene korte og langvarige «hendelser» i en og samme organisasjon. Det vil ifølge dem styrke det de kaller «den kulturelle grunnmuren», det vil si tilbudet lokalmiljøet gir elevene, for å utvikle deres estetiske og kulturelle kompetanse.

Kulturskoler og langvarige «hendelser»

Ekspertgruppa argumenterer godt og grundig for at kulturskolene må utvikles i mye større grad enn det som nå er tilfelle. Verdt å nevne er at de anslår at for å bli god, utøvende kunstner kreves det rundt 10 000 timer med øving innen man fyller atten år. Øvelse gjør som kjent mester, og ekspertgruppa skal ha ros for å avromantisere kunstnermyter og legge vekt på at det krever hardt arbeid å bli god i noe. Alt i alt argumenterer «Det muliges kunst» svært overbevisende for at et nasjonalt senter for kunst- og kultur i opplæringen har sin eksistensberettigelse. Ekspertgruppa kommer med det utmerkede forslaget om å knytte senteret opp mot høyere utdanningsinstitusjoner for å sikre kvalitet og kompetanse.

Svake argumenter for beliggenhet

Hvorfor de nærmest insisterer på at senteret skal ligge i Oslo er derimot et åpent spørsmål. Her har de store problemer med å levere overbevisende argumentasjon. Trondheim virker som den mest åpenbare plasseringen av senteret, all den tid byen allerede huser hovedkontoret for kulturskolene. Gruppa gir ingen nærmere forklaring på hvorfor Trondheim utelukkes som lokalisasjon for senteret. Rapporten nøyer seg med å informere om at Trondheim og Oslo har vist skriftlig interesse om å bli senter, for deretter å argumentere noe ensidig for Oslos fortreffelighet. Et hovedargument er at sekretariatet for DKS allerede ligger i Oslo. Men det betyr vel ikke at det må ligge i Oslo for all fremtid? Rapporten sier at «det er ønskelig», men av hvilken grunn får vi ikke vite. Sekretariatet er for tiden bemannet med under to årsverk. Å flytte det til Trondheim (eller andre byer) har neppe enorme konsekvenser for arbeidet som blir gjort i sekretariatet.

Et annet argument for å plassere senteret i Oslo er at departementene ligger der. Men når den politiske styringsgruppa for DKS (som blir styringsgruppe for det nasjonale senteret hvis forslaget følges opp) møtes minimum to ganger i året, noe som må sies å være svært sjeldent, så kan departementalt nærvær umulig være et argument for senterets beliggenhet. Selv om styringsgruppa møtes oftere enn som så, er det ingenting i rapporten som legger opp til at statssekretærenes tilstedeværelse er nødvendig for senterets daglige drift.

Kontakt med fagmiljø som argument

Ekspertgruppa argumenterer videre med at hvis senteret ligger i Oslo vil det kunne ha kontakt med andre fagmiljø. Men både Trondheim og Bergen har høyere utdanningsinstitusjoner for kunstfag og lærerutdanning, samt forskningsmiljøer knyttet til universiteter. Det er med andre ord ikke et argument for å prioritere Oslo.

Ekspertgruppa drar deretter eksisterende organisasjoner opp av hatten, altså organisasjoner som allerede har vært involvert i utviklingen av kunst og kultur i opplæringen, og foreslår dem som mulige samarbeidsaktører, og fremhever deretter at disse befinner seg i Oslo. Her burde de tenkt kvalitet. Problemet med disse organisasjonene er at til tross for deres eksistens, har kunst- og kulturfeltet fått stadig dårligere vilkår i opplæringen. Når det er ekspertgruppa selv som foreslår at det er kulturskolene som skal slås sammen med DKS, fremstår det nesten ubegripelig hvorfor ikke hovedkontoret i Trondheim blir nevnt.

Kontakt med kreative miljøer som argument

Ulike bygninger rundt om i Oslo lanseres som aktuelle for det nye senteret. For eksempel drøftes muligheten for å legge senteret i Litteraturhuset, for der kan det skapes kontakt med «miljø med stor aktivitet». Dette miljøet blir knyttet til norskfaget i lærerplanen, uten nærmere begrunnelse. For å sitere rapporten: «Det (Litteraturhuset, red. anm.) er sentralt, vil være lett å oppsøke, og det gir rom for ulike aktiviteter, utprøving og samarbeid. Det vil også fremme kunstfagdimensjonen i norskfaget på en god måte.» Det høres fint ut. Men når rapporten har som mål å lansere forslag som styrker kvalitet og kompetanse i samarbeid med læringsinstitusjoner, ville det ikke vært mer fornuft i å styrke norskfagets kunstdimensjon ved å legge senteret til Bergen? Byen huser tross alt ett av landets to skrivekunstakademier, som definitivt kan styrke norskfagets kunstdimensjon langt bedre enn et litteraturhus. Hvorfor Bergen ikke har vist noen skriftlig interesse for å huse senteret er for meg en gåte. Siste ord er forhåpentligvis ikke sagt i sakens anledning.

Les også:

DKS fra elevens perspektiv, Periskop 4.6.2014

Litteraturformidling i Den kulturelle skolesekken, Periskop 5.6.2014

Inn i klasserommet-opplevelse, Periskop 18.6.2014

Bak kulissene i litteraturfeltet, Periskop 30.6.2014

Sulteforing av litteraturfeltet?, Periskop 1.7.2014

Et eksempel på Oslo. Illustrasjon hentet fra boken «Norge fremstillet i Tegninger» av ukjent forfatter, utgitt av Chr. Tønsberg (1889). Nasjonalbiblioteket

Annonser

Stikkord:
· · ·