Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Svak Astrup-formidling

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

torsdag 31. mars 2016

Umotiverte linker mellom kunstverk og annet visuelt materiale leder tankene vekk fra bokas forsett, nemlig å inspirere til å undersøke Astrups billedverden på egen hånd.

↑ Nikolai Astrup, «Klar juninatt» (1907). Foto: Wikimedia Commons.

At boka primært baserer seg på assosiasjon og tankespill er jo fint, men forbindelsene er ofte for svake og sammensetningen av materiale overforklarende.

I år er Nikolai Astrup ekstra synlig, deriblant med en fantastisk utstilling på Dulwich Picture Gallery i London (som senere kommer til Henie Onstad Kunstsenter). Med billedboka Nikolai Astrup si magiske verd blir han også introdusert for barn. Her har forfatterne «brukt fantasien […] og dikta vidare på alle dei spanande fargene, formene og forteljingane som er i bileta hans.». Ikke dumt det, men fungerer opplegget?

Boka er lagt opp som en dialog mellom foto og Astrups bilder, ofte ledsaget med tekst som dreier i retning hva som skjer i maleriene. Dette høres i utgangspunktet ut som en flott idé, og deler av tiden fungerer det, for eksempel når et fotografi som viser en skyggelek hvor et barn lager et dyrehode med hendene settes sammen Astrups Priseld (1915). I maleriet ser vi nemlig også en skikkelse som danner en troll-lignende figur mot steinen bak ved å stille seg foran bålet. På denne måten er foto og maleri i en dialog som kan sette igang samtale om bruken av skygger og figurer som ligner på noe annet enn det de er i Astrups kunst.

Boka bør jo ideelt sett fungere slik at leserne av den får lyst til å utvide sine betraktninger ved å oppsøke Astrups originalverker. Dette er tilfellet med nevnte bruk av skyggespill, men denne sammenstillingen er dessverre unntaket snarere enn regelen. At boka primært baserer seg på assosiasjon og tankespill er jo fint, men forbindelsene er ofte for svake og sammensetningen av materiale overforklarende.

Oppdagelsene punkteres

De oppdagelsene det legges opp til at leserne – og særlig barna, formoder jeg – skal ha, punkteres ved at de er forklart før selve oppdagelsesferden begynner. Ta en titt på det fascinerende maleriet Klar Juninatt (1907), et høydepunkt i Astrups produksjon. Tilsynelatende er det intet menneske å se. Holdepunktet er tittelen – en juninatt i Jølster – stedet Astrup vokste opp og hentet sine motiver fra. Men ser man nøye etter dukker det opp et omriss av to herremenn nederst i venstre hjørne. Figurene er visket ut, antagelig bevisst fra kunstnerens side.

Hvorfor? Det vet vi ikke, men det spøkelsesmessige nærværet av de to, som i sin utstrøkne form er gjennomskinnelige, tilfører verket en solid dose av det gåtefulle, noe som gjør verket ekstra spennende å se på og tenke over. I boka ledsages maleriet med setningen «Bli med på tur ut i sommernatta. Er det andre enn deg i blomeenga?». I utgangspunktet et fint spørsmål, designet for å dreie interessen mot de halvt utviskede karene, men foruten spørsmålet er det her føyet til et omriss av nevnte herrer under spørsmålet. Vi kunne med andre ord si at vi egentlig ikke ledes til å granske maleriet selv, siden boka allerede har kartlagt de usette herrene for oss. Det vi skal lete etter er allerede funnet frem, for å si det slik. Dette er håpløst, rent pedagogisk sett, for det er jo nettopp jakten på det som skjuler seg, og at man gjør den selv, som er hele moroa her.

En bedre løsning ville naturligvis være å utelate omrisset helt, for så å berede grunnen for en virkelig oppdagelsesreise. Et interessant tillegg, om man ønsket fotografier som korresponderte, kunne for eksempel vært et bilde som på tilsvarende vis bare hadde en skjult figur i seg. Vi kan jo også tenke oss at tvetydige billedgåter – for eksempel figuren som ser ut som både hare og and – kunne vært et interessant supplement til tvisynet den gåtefulle juninatten legger opp til.

Spørsmålene besvares på forhånd

Det er flere slike spørsmål som besvares før vi får tid til å tenke og se selv. I et annet maleri, Tidlig snø (1926) – som også er blant det aller mest spennende Astrup laget – har kunstneren lagt inn en hommage til sin da nylig avdøde venn, forfatteren Hans E. Kinck. I bakgrunnen av motivet kan vi nemlig se en snødekt fjellkam som er formet som den kjente novelleskribentens profil. Men nok en gang har forfatterne av boka valgt å komme leseren (og betrakteren) i forkjøpet, for rett over spørsmålet har man hentet ut profilen fra bildet slik at vi ikke trenger å se etter den selv. Denne måten å se for oss på er rett og slett irriterende og ødelegger en ellers hederlig og god intensjon. Hvordan skal man forvente seg at barn og unge skal oppdage kunstens undertekster og skjulte budskap – eller dens verdi – når fasiten deles ut samtidig med spørsmålene?

Enda verre er det med de mange sammenstillingene av kunst og fotografier. Forfatterne har kanskje tenkt at bilder fra vår egen tid, som korresponderer med elementer hos Astrup, skulle etablere en link til den virkelighet barna befinner seg i 2016. Men effekten er, etter alt å dømme, det motsatte, for fotografiene sporer som regel av tankebaner som er relevante for å få grep om det Astrup forsøker å formidle. Ved siden av maleriet Snøfjell, for eksempel, kan vi beskue en porsjon iskrem i et beger, med render som kanskje – om man legger godviljen til – kan se ut som bekkene som renner i den snødekte fjellsiden i Astrup-maleriet. Men iskrem? Hvorfor i alle verden vil man lede tankene i den retning? At barn liker is er ingen hemmelighet og ved å assosiere Astrup med søtsaker kan du være sikker på at assosiasjonen bærer av sted mot nærmeste kiosk, og ikke museer med Astrup i sin beholdning.

Umotiverte plasttroll fra 80-årene

Det morsomme med kunst er at vi kan oppdage noe vi ikke vet fra før: noe nytt, som skjuler seg bak førsteinntrykket, og som avsløres om du tar deg tid og studerer kunsten lenge og grundig. Dette har ikke forfatterne av denne boka om nasjonalikonet Nikolai Astrup fått med seg, kan det virke som. Det kommer ihvertfall ikke til uttrykk i «fortellingen» om Astrup som formidles. Det er interessant å legge merke til at merkevarebyggingen som Sparebankstiftelsen DNB, som står bak utstillingen i London, også har investert i en engelsk utgave av denne boka. Pengene kunne kanskje vært bedre brukt til å lage en skikkelig god norsk versjon?

Et annet sted i boka er Marsmorgen (1920) kombinert med et lykketroll, de litt merkelige plasttrollene med viltert hår og plirende blikk som var populære rundt 1980-årene. Også denne linken er svak og direkte villedende. Jovisst er det noe troll-lignende i Astrups trær, i sentrum av motivet, men lykketrollet er da en ganske aparte billeldforbindelse? Da måtte det vel være mer interessant å ta skrittet fullt ut og trukket frem en troll-lignende figur fra en fiksjonsvirkelighet som barn idag har en nærhet til, for eksempel en ork fra Ringenes herre-filmene eller et skogstroll fra Harry Potter? Det er beklageligvis alt for mange av slike umotiverte og til tider direkte tåpelige linker mellom foto og Astrup som ikke bidrar til særlig mye mer, vil jeg anta, enn å lede tankene vekk fra det som er bokas forsett, nemlig å inspirere til å undersøke Astrups billedverden på egen hånd. Det er jo synd for Astrup har minst like mye å tilby barn og unge som oss voksne.

Nikolai Astrup, «Tidlig snø» (1926). Foto: KODE

At barn liker is er ingen hemmelighet og ved å assosiere Astrup med søtsaker kan du være sikker på at assosiasjonen bærer av sted mot nærmeste kiosk, og ikke museer med Astrup i sin beholdning.

Nikolai Astrup si magiske verd


Orfeus Forlag, 2015

Forfattere: Helga Anspach, Torunn Myrva

Foto: Magne Sandnes

Illustrasjoner: Anne Ree

Annonser

Stikkord:
· · ·