Har svenskene blitt mer lydhøre for norske forfattere?




På årets bokmesse i Gøteborg fikk flere norske forfattere prominent plass i programmet. Er det et blaff eller kan vi snakke om en ny vind fra vest?

Bokmessen i Göteborg profilerer seg som Nordens største kulturevenement, men hvordan behandler litteraturmessen de minste?

800 utstillere fordelt på 41 000 kvadratmeter, 2000 forfattere og rundt 100 000 besøkende − Bokmässan i Göteborg er en overveldende affære, spesielt for førstegangsbesøkende. Men etter at den obligatoriske forvirringen har lagt seg, er heldigvis messen overraskende enkel å orientere seg i.

Messeområdet er delt opp i ulike temaer, noe som gjør det lett å styre unna det man ikke er interessert i. Er ikke kokebøker din ting? Da er det bare å droppe å gå opp i den delen av andre etasje.

Bokmässan i Gøteborg


22.-25. september

Årets tema var ytringsfrihet

Messen ble etablert i 1985.

 

Politisk korrekte poster

Barne- og ungdomsbokavdelingen ligger på sin side i område A i første etasje, med tegneserier og fantasy-litteratur. Det er en god inndeling som synliggjør de flytende grensene mellom disse sjangrene. Et naturlig midtpunkt er Ung scen, og som navnet tilsier, er den viet barn og ungdom. For tredje året på rad står det svenske kulturrådet ansvarlig for programmet, og det gjør kanskje postene noe mer politisk korrekte enn hva en mer kommersiell aktør ville ha satset på. Poster som Den vita barnbokshyllan, Att vara ung och trans i en tvåkönsvärld og Flykt i barnlitteraturen er eksempler på dette, men disse temaene passer for så vidt godt til messens hovedtema, som i år er ytringsfrihet.

Festivalen har ti scener og fem seminarrom, i tillegg kommer alle de små, improviserte scenene på mange stands. Det er mye spennende å velge i, men også lett frustrerende fordi det er klin umulig å få med seg alt. I en åpen og ljomete messehall er det også vanskelig å holde lenge på folks konsentrasjon. Dette løser festivalen godt ved å begrense mange av sceneintervjuene til kun tjue minutter. Det gjør at man likevel får med seg mye på en dag og svært mye som kan formidles i løpet av tjue minutter. Kanskje norske festivaler også kunne hatt godt av å fri seg mer fra den innarbeidede skoletime-rytmen?

Audhild Solberg. Foto: Aschehoug

Som postene over vitner om, er lite av barne- og ungdomsprogrammet direkte rettet mot målgruppen. Det er mer om enn for. Barna har egne lesesoner og vandrende plysjdyr sørger for mye underholdning, men Bokmässan er i sin essens lite barnevennlig.

Å holde styr på én, eller enda verre, flere unger, i folkevrimmelen i hallen blir en fulltidsoppgave som levner lite tid til å faktisk få med seg standsene. Barnevogner mister også alle sine praktiske fordeler. Slik sett får barnedelen av messen et sterkere bransje- og lærerpreg enn resten. Men dette er ikke nødvendigvis negativt, for lærere og foreldre er det svært mye påfyll å hente fra både stands og scener. Pedagogikk står i det hele tatt så høyt i fokus i Göteborg at det har sin egen scene, Molnet. For en lærer må festivalen derfor være en inspirasjonsinjeksjon av de sjeldne, og noe norske lærere definitivt bør misunne sine svenske kolleger.

Rusk i maskineriet

Men selv om Bokmässan er en imponerende maskin og noe helt unikt i Norden, er den også sjokkerende uproff på noen områder. Lyden på tegneseriescenen er til tider så lav at det er umulig å høre noe hvis man står mer enn to meter unna scenekanten. Samtidig motarbeider scener og stands hverandre konstant. Dette siste er kanskje vanskelig å unngå i en hall hvor alle ønsker å forkynne sitt budskap samtidig, men ingen vinner når resultatet blir totalt forvirrede og ukonsentrerte festivalgjester. Til tider blir denne overdøvingen fra nabostands nesten komisk, men likevel trist for de med lavest volum på forsterkeren.

Nordisk fokus

Mens Marte Michelet og Morten Strøksnes er blant de norske forfatterne som gjør seg bemerket i voksensegmentet i år, får A. Audhild Solberg og Siri Pettersen en unik mulighet til å promotere seg mot sitt svenske publikum. Begge deltar på en rekke programposter og må haste fra den ene til den andre. Etter Knausgårds store gjennombrudd i Sverige kan det virke som om svenskene har blitt mer lydhøre for norske forfattere, selv når det er i helt andre sjangre. Det har selvfølgelig også å gjøre med bøkenes egenkvaliteter, men hvis Knausgård har fungert som en døråpner til vest for svenskene, er det jo bare å takke og bukke.

Det nordiske er i hvert fall sterkt til stede både på bokstandsene og i programmet. Siri Pettersen, Johan Egerkrans og Charlotte Cederlund samtalte på lørdagen om den nordiske mytologien under tittelen: Det nordiske lockar och skrämmer. De inkluderte også den samiske gudetroen, noe som gjorde samtalen ekstra spennende. Samisk mytologi er åpenbart like lite kjent i Sverige som i Norge. På søndagen bidro så Pettersen i panelet Finns det en nordisk fantasy?

Les korte tilleggsintervju med Siri Pettersen og A. Audhild Solberg her. 

 

Tittelen på seminaret med Stian Hole, Alice Lima de Faria og Ane Gustavsson kunne heller ikke ha vært bedre reklame for norske barnebøker: Det norska bilderboksundret. Donald-tegner Arild Midthun er også opptatt hele lørdagen med å tegne for et stort publikum på Egmonts stand.

Som norsk ser man selvfølgelig ekstra lett alle de norske bidragene, men at det er et svært godt år for norske barne- og ungdomsbøker, er det liten tvil om.

Den økte nordiske interessen blir ytterligere understreket søndag ettermiddag når det blir kjent at Finland skal være et av hovedtemaene på Bokmässan i Göteborg neste år, sammen med utdannelse. Det siste ses i sammenheng med at det neste år er fem hundre år siden Martin Luther spikret opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg og  dermed satte i gang reformasjonen som sammen med boktrykkerkunsten har vært med på å spre leseferdigheter og gi flere tilgang til kunnskap.

Men selv om Bokmässan er en imponerende maskin og noe helt unikt i Norden, er den også sjokkerende uproff på noen områder.

Fordomsfri litteraturformidling

Et annet av Bokmässans store pluss er måten den inkluderer hele barne- og ungdomsbokfeltet på. Cosplayere får sprade rundt i sine kostymer, fantasytilhengere har Fantastikgränden, et eget område for fantasylitteratur og det gis plass til både rollespill og japanske animefilmer. Samtidig er det mye oppmerksomhet rettet mot lesekampanjer og -konkurranser og andre måter å stimulere barn til å lese mer på.

Bokmässan er en ganske så vellykket blanding av kunst og kommers, en miks vi ikke har fått til i Norge. Forlagene får vist seg fram på en mer effektiv måte enn hos oss og messen bidrar garantert godt til boksalget også. Tilbudene er så mange og fristelsene så store at det er umulig å ikke få med seg litt mer hjem enn planlagt. Dette problemet oppstår sjeldent på Lillehammer, der det kun finnes en bokstand i Storgata og den har lite med programmet for øvrig å gjøre. (Med unntak av bestselgerne, men de er jo uansett overalt.)

Etter en helg på Bokmässan er det lett å savne Lillehammer litteraturfestivals behagelige lydnivå og friske luft. At norske festivaler som Lillehammer, Barnebokfestivalen i Oslo, Kapittel i Stavanger og Verden i Bergen er svakere knyttet opp til bok- og forlagsbransjen, gir dem et litt mer «verdig» image, men Bokmässan har ikke noe mindre seriøst program å by på, det er bare så mye, mye mer av alt.

Når det gjelder behandlingen av barne- og ungdomslitteraturen, er det derimot soleklart at norske festivaler bør booke studieturen til neste års Bokmässan så raskt som mulig, her er det mye å lære.

For tredje året på rad står det svenske kulturrådet ansvarlig for programmet på Ung scen, og det gjør kanskje postene noe mer politisk korrekte enn hva en mer kommersiell aktør ville ha satset på, skriver Erle Marie Sørheim. Foto: Bokmässan i Gøteborg