Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Team Hurricane: Et av de mest originale portrettene av skandinavisk tenåringstilstand på lenge

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag, 26 februar 2018

Dansk ungdomsfilm var ikke død likevel.

↑ Fra Team Hurricane. Foto: Tromsø Internasjonale Filmfestival.

«Don’t be so hard on yourself. Bitch.»

Det er en dataanimert stemme som leverer budskapet til en gråtende Pikachu i den nye danske ungdomsfilmen Team Hurricane. Filmen, som er regissør Annika Bergs debut, har i hjemlandet blitt møtt med et omfang av superlativer som sjeldent blir tildelt en ungdomsfilm fra danske kritikere Og slik denne scenen antyder, er hypen ikke ubegrunnet.

Ungdomsfilmen har historisk sett hatt en markant posisjon i dansk film. 25 prosent av den offentlige filmstøtten tildeles filmer laget for barn og ungdom, og på 1970- og 80-tallet ble ungdomssjangeren nærmest en egen merkevare for dansk film, med titler som Vil du se min vakre navle? (Søren Kragh-Jacobsen, 1978), Kunnskapens tre (Nils Malmros, 1981) og Tro, håp og kjærlighet (Bille August, 1984). Men de siste årene har sjangeren vært preget av manglende publikumsappell og kinotekke, og mange har villet erklære sjangeren for død.

Annika Bergs film er imidlertid slett ikke laget for å bli vist på kino. Med unntak av en pågående festivalrunde som forrige måned brakte den til Tromsø Internasjonale Filmfestival og et par eventvisninger i de største danske byene, er filmen først og fremst tiltenkt direkte strømming på nett for 20 kroner (dessverre kun tilgjengelig i Danmark). For en lavbudsjettfilm som Team Hurricane ligner det en økonomisk nødvendighet i ordningen, men også et prisverdig og gjennomtenkt ønske om å nå målgruppen der den er.

«Det var den sommeren jeg druknet i helmelk med sjokoladepulver i. Den sommeren vi mistet klubben, men fant hverandre»

Altoverskyggende jentefellesskap

Det er sommer i København, og de åtte jentene Eja, Ida, Zara, Maja, Ira, Mathilde, Mia og Sara, fordriver tiden i den lokale undomsklubben med å lage perleplater, sy kostymer, farge hår og spille spill mens de snakker om depresjon, selvfølelse og kjønnsidentitet.

En ny jente innlemmes i felleskapet, en fest saboteres og en kunstutstilling arrangeres som avskjed med klubben. Men noen egentlig handling er det ikke i Team Hurricane. Det nærmeste filmen kommer et konvensjonelt narrativt grep er den introverte Zaras lavmælte fortellerstemme: «Det var den sommeren jeg druknet i helmelk med sjokoladepulver i. Den sommeren vi mistet klubben, men fant hverandre», innleder hun melankolsk. Når hun etterhvert begynner å åpne seg i jentenes inkluderende fellesskap, skjønner vi at hun kjemper med en spiseforstyrrelse.

Nettopp jentefelleskapet er den altoverskyggende tematikken i Team Hurricane. Det er en tematikk som har blitt en stadig mer sentral ingrediens i nordiske ungdomsfilmer de senere årene. Der den tidlige ungdomsfilmen hovedsakelig fokuserte på unge, utilpasse menn, har perspektivet siden årtusenskiftet flyttet. Jentene har fått mer handlekraft, mens guttene oftere fremstår som passive iakttagere. Men i motsetning til det skrøpelige felleskapet som har blitt i iscenesatt i andre danske ungdomsfilmer som Råzone (2006), Se min kjole (2009) eller You and Me Forever (2012), signaliserer jentefelleskapet i Team Hurricane en mer bæredyktig styrkeposisjon. I stedet for å forlate karakterene forsvarløse, gjør Team Hurricane et poeng ut av fellesskapets helende kraft. For eksempel i filmens avslutningsscene der den skrøpelige Zara plukkes opp på sykehuset av de andre og sykler ut i den danske sommeren i slow-motion og til lyden av japansk techno.

Fra Team Hurricane. Foto: Louise McLaughlin

Der de fleste skandinaviske ungdomsfilmer nærmest rutinemessig har befestet den heterofile kjærligheten som standardmal for det gode voksenlivet, argumenterer Team Hurricane i stedet for en identitetspolitikk som tar idéen om ungdomstiden som en utprøvende fase alvorlig.

Det skeive og oppløftende

Annika Berg kaller selv filmen for en «punk chick flick» og på filmplakaten har den fått undertittelen Radical girls in an ordinary world. Og som ungdomsfilm er Team Hurricane en radikal film. Der de fleste skandinaviske ungdomsfilmer nærmest rutinemessig har befestet den heterofile kjærligheten som standardmal for det gode voksenlivet, argumenterer Team Hurricane i stedet for en identitetspolitikk som tar idéen om ungdomstiden som en utprøvende fase alvorlig. Det handler ikke om å gjøre opprør mot verden, men å insistere på å være i den akkurat slik man ønsker det:

«Vi hadde besøk av sexistene… Nei, seksualistene… De pratet bare om straight sex», forteller en av jentene indignert til en annen etter et besøk fra en gruppe unge seksualundervisere. «Æsj, så ekkelt!», svarer den andre i en av filmens mange sitatvennlige replikkutvekslinger der det skeive og det oppløftende hele veien går hånd i hånd.

Likevel er det i estetikken at Team Hurricane for alvor fremstår som en radikal ungdomsfilm. Skuespillerne er hovedsakelig amatører rekruttert fra Instagram og Facebook, og stort sett all dialog er improvisert frem mellom regissør og jentene. Filmen blander stiliserte tablåer fra fritidsklubbens verksted, treningsstudio, gymsal og vaskekjeller med dokumentariske videodagbøker i close-up der den punkede selvsikkerheten er avløst av det som fremstår som den meste intime følelsen av alle, ensomheten. Samtidig brytes fortellingen hele veien ned og dekonstrueres gjennom innklipp fra alle internettets hjørner – alt fra Hentai-sex og Pokemóns til timelapse-videoer av blomstrende kaktuser. Det er stil for stilens egen skyld, men også et av de mest originale portrettene av tenåringstilstanden i skandinavisk film på lenge: Heftig og banal, grenseløs og forvirrende og helt uten sammenligning.

Periskop har fått støtte til å dekke film og TV av Fritt Ord og Norsk filminstitutt. Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.


Stikkord:
· · · · · · ·