Teateranmeldelse: Fantasiflukt eller traumereaksjon?

«Hva gjør de? Hva skjer nå? Er det en sjøorm? Hvorfor gjør de det der, pappa?»

En liten gutt blant publikum spør og spør faren sin om han kan tolke hva som skjer på scenen. Jeg hører ikke pappaens mumlende svar, men jeg mistenker at han blir svar skyldig. For det som utspiller seg foran dem er både dunkelt, absurd og innimellom ugjennomtrengelig.

Kunsten å falle

Dramatiker Eirik Fauske har skrevet Hundrevis av barn i vill kamp – Kilden teaters hovedsatsing for barn denne høsten. Fauske ble Ibsenpris-nominert i 2011 for barneteaterteksten Under barnehagen. Også denne gangen foregår mye av handlinga under overflaten, under jorda.

Et sterkt lag unge kunstnere har skapt det over- og underjordiske sceniske universet forestillingen består av. To representanter fra scenekunstkollektivet Agder Nye Teater står for regien, performancekollektivet Narves1biblioteket har utformet scenografien, og Joakim Stien har designet lyset.

Tekst, lys, lyd, scenografi og regi er likestilte elementer i en mangslungen fortelling om et barn som forsvinner ned i en underverden av fantasiscenarier.  Det er en modig satsing for målgruppa. Forestillingen balanserer likevel hele tiden på en knivsegg for å få voksne og barn til å henge med.

Det er ikke spesielt originalt å skildre glidende overganger mellom fantasi og virkelighet i fortellinger for barn. Lista er nær uendelig: Alice i Eventyrland, Til huttetuenes land, Karlsson på taket, Peter Pan, Brillebjørn-filmene – og så videre. To ferske eksempler fra norsk dramatikk for barn er Brageteatret/Rimfrost produksjoners Monster i magen og Unge Viken Teaters Rikke-Petrikke og ramperommet. Det er heller ikke så uvanlig å bruke grensesnittet mellom realitet og fantasi som et bilde på hvordan barn lærer å håndtere verden. Men det kunstneriske laget på Kilden Teater har med dette klassiske utgangspunktet klart å skape et marerittaktig univers som treffer lenger ned i det underbevisste enn man umiddelbart oppfatter.

Impulsivt

Det handler om Barnet, som på vei ut av sykehuset etter at Bestemor er død, faller ned fra skuldrene til sin mor. I stedet for å treffe isen og asfalten faller han videre, dypere ned. Der nede slåss han mot en kaptein på ei skute og hundre barn på dekk. Innimellom dukker han opp til overflaten for å krangle med Mamma om tannpuss eller overhøre hennes tilbud om boller og saft. Men det er som om han bare er oppom for å trekke pusten før han stuper ned i kampene igjen.

Teksten har sin egen logikk og det sceniske universet likeså. Der Barnet henvender seg impulsivt til verden, er tekst, regi og scenografi minst like uforutsigbare. Minner om samvær med bestemoren flettes sømløst sammen med møter med sjørøvere, dinosaurer og en død albatross. Scenografiske oppblåsbare elementer blåses uten forvarsel opp og gir både motstand og energi til Barnets kamp. Sentrale figurer får fordreide stemmer. En hær av kroppsløse ansikter observerer og kommenterer.

Og Barnet kommer tilbake til fallet igjen og igjen.

Innbitt pågåenhet

Å miste en besteforelder er, så trist det enn kan være, en nokså hverdagslig innføring i et sorgunivers. Mange fortellinger for barn handler om tapserfaringer eller utenforskap. Flere av dem beveger seg tett på hovedpersonens ensomme tilstedeværelse i verden, og hvordan barnet gjennom fantasien forsøker å skape mening i det de opplever. Likevel er det som om Hundrevis av barn i vill kamp lodder dypere enn mange nyskrevne verk med samme tema.

Fredrik Høstaker spilte nylig hovedrollen i Jens Bjørneboes Jonas, også dette ved Kilden. En rolle ikke ulik Barnet. I Hundrevis av barn i vill kamp overbeviser Høstaker igjen som ung, trassig og sårbar gutt. Med uutgrunnelige ansiktsuttrykk og en innbitt pågåenhet leder han publikum gjennom fortellingens mange krumspring.

Ragnhild Meling Enoksen fyller alle kvinnerollene: Veslesøster, Mamma og Bestemor. Veslesøster deltar ofte fysisk i Barnets lek, mens Bestemor og Mamma stort sett befinner seg utenfor synsvidde, representert via stemmer. I tillegg er det lagt en forvrengning på morens stemme som får henne til å høres ut som et monster. Denne effekten er bare antydet, men likevel sterk nok til å bidra til et illevarslende helhetsinntrykk.

Avvisning

Det som går sterkest inn på meg, er Barnets avvisning av moren. Gjenkjennelig for de fleste foreldre, og jeg vil også gjette for barna i publikum. Kan hende er det egentlige traumet for Barnet ikke tapet av bestemor, men at Mamma har mistet kontrollen, mistet ham, og fått ham til å skade seg.

Fantasiuniversene og de mange repetisjonene av fallet kan slik ses som en form for ut-av-kroppen-opplevelse, en traumeutløst reaksjon for å håndtere dette «foreldresviket». Barnet kobler seg av omgivelsene, og hjernen velger seg mer håndterbare scenarier, som kamp på en sjørøverskute. Barnets raseri (at han kaller moren for Løgnaren) kan slik like mye handle om et forsøk på å distansere seg fra den som har rykket ham ut av tryggheten, som at foreldrene har løyet om at folk (bestemor) ikke kan dø.

Samtidig oppleves Barnet å ha en så sterk selvfølelse at vi klarer å bære dette mørket sammen med ham:

det er ein krig der nede
det er eit skip der nede
det er ein kamp der nede

det er små prikkar som meg
som spring rundt på dekk

dei sloss
dei kjempar

no kjem eg!

eg skal vere med!
eg skal vere med!
gi meg eit sverd!
gi meg eit sverd!

en garde!

Barnets kampvilje og avvisning av Mamma kan oppleves smertefull på oss voksne foreldre i salen. Samtidig gir det en mulighet for å møtes på tvers av generasjonene. «Må eg legge meg nå?» spør Barnet midtveis. «Nei!» ropes det kontant og støttende fra flere barn i publikum. Det er som om de deler hans motstand mot overmakten.

Blekksprut-robot-kor

Barnet befinner seg stort sett på en blå matte sentralt på scenegulvet. Han er omringet av åtte merkelige figurer med tentakler, utvekster og skjermer som viser fordreide ansikter. Av og til kommer det lyd fra dem, det høres ut som et dissonant barnekor. Ansiktene ser konstant mot publikum og oppleves statiske og uutgrunnelige som Willy Wonkas Umpa Lumpaer eller HAL 9000 i 2001: En romodysse. Eller som deltakere i et evigvarende Zoom-møte – og slik sett kanskje mest uhyggelig for de voksne i publikum.

Teksten som kommer fra dette skjerm-barnekoret er dessverre vanskelig å få tak i når framføringen er såpass maniert. Men sammen med scenografiens mange oppblåsbare elementer, medfører blekksprut-robot-koret en uforutsigbar uhygge til fortellinga.

Det verbale kommer i det hele tatt i bakgrunnen i universet. Fauskes tekst er formet som et veldig sterkt langdikt. Den er kompleks, assosiasjonsrik, ujålete og har en utsøkt rytme. Likestilt med andre sceniske elementer når ikke det muntlige helt igjennom.

Jeg vet ikke om det er fordi de mange fikse sceniske løsningene slår hverandre i hjel, eller om det kan skyldes det dunkle, jevne lyset. Men det er ikke nok dynamikk i forestillinga som helhet til å skape store emosjonelle svingninger hos publikum. I stedet blir helhetsinntrykket som en mild, døsig depresjon. Det er det jo modig å framstille for barn, men det kan samtidig være krevende å komme inn i.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Forløsningen

Men sluttscenen byr på en frigjøring fra kampen Barnet stadig dykker ned til. En plutselig vâr tilnærming mellom mor og sønn viser betydningen av å stille seg i øyehøyde med, lytte til og inntone seg mot den du har omsorg for. Scenen varer så kort og er så lavmælt at den lett står i fare for å havne i blindflekken hos publikum. Men den er virkelig en liten genistrek.

Samtidig stilner også spørsmålene fra gutten på andre rad. Slik jeg oppfatter det fra lengre bak i teatermørket, lener den unge publikummeren seg nå lettet tilbake i fanget på faren sin.

Selv om det tematiske utgangspunktet for forestillingen ved første øyekast virker nokså utbrukt, er de forskjellige odde og illevarslende kunstneriske virkemidlene i Hundrevis av barn i vill kamp alt annet enn forutsigbare. De sceniske grepene skaper en distanse til det som utspiller seg – en interessant parallell til Barnets distansering fra virkeligheten og fra sin mor. Men til slutt er det mulig å lande i nærhet, involvering og samhørighet.