Teateranmeldelse: Går seg vill i språket

I-VI er siste forestilling i teaterserien brageteatret_ung, som har unge mellom 16 og 25 år som målgruppe. Dessverre finner ikke Brageteatret frem til ungdommen de søker, hverken gjennom teksten eller selve forestillingen.

Snakkespill av spoken word

La meg starte med tittelen. I-VI sier mye om Fredrik Høyers teaterstykke som hendelse. Aller først: Den er kryptisk. «I» betyr «jeg» på moldedialekt. Det er en strek mellom jeg-et og vi-et, og stykket handler nettopp om dette: Veien fra et jeg til et vi. Man kan også tolke det som en fortelling om å være i et vi. Dette høres sikkert ganske språkteknisk ut, og det er også symptomatisk for forestillingen. Stykket handler om språklig konstruksjon. Hvordan vi snakker oss inn i et «vi». Om at hele samfunnet består av språk, og at også våre demokratiske institusjoner er et resultat av en språklig retorikk. Fredrik Høyer skriver et lite forord i manuset. Der står det at stykket skal være 

Et manifest for et menneske og en generasjon, i krise. Hvor er vi? Vi er her og nå. Men vi er samtidig inne i selve språket, i måten vi ser på oss selv gjennom ord og begreper, språklige konstruksjoner. 

Stykket er bygget opp av ni scener fremført av fem skuespillere. Noen av scenene er løselig knyttet til hverandre gjennom tematikk, form eller handling. De fleste er det ikke. Noen er ren slampoesi. Andre scener har en konkret fortelling, som ikke blir spilt ut, men fortalt av skuespillerne. En tredje form er en hybrid. Den starter i en konkret situasjon, men slutter i en poetisk eller filosofisk rant. I forordet kaller Høyer stykket for «et snakkespill av spoken word», og skriver at det skal leses som «en sam-monolog for mange personer». Han understreker at rytmen og drivet er viktigere enn den følelsesmessige motivasjonen.

Dekonstruert slampoesi

Likevel er ikke I-VI en ren slampoesikveld. Det er også et stykke teater der vi blir introdusert for noen karakterer. Hvis man går inn på Brageteatrets nettside, kan man lese følgende om handlingen: 

I forestillingen møter vi en rekke personer, f.eks. en jente som synes tysktimen er så kjedelig at hun heller vil dø enn å lære tysk. En annen spiller et volleyballdritt-spill, én hater Roskilde-festivalen og en har spilt i korps i fem år uten å kunne spille i det hele tatt.

I starten av stykket blir det etablert noen handlingstråder. En gutt har veddet om hvorvidt han tør å gå opp på scenen under en skoledebatt i gymsalen eller ikke. En annen jente er i en tysktime, der det ikke er så lett å forstå hva som står på spill. Forestillingen går deretter over i en dekonstruert slampoesi, før det igjen refereres til tysktimen og skoledebatten i siste scene.

Det har imidlertid liten sammenheng. Det er ingen start eller slutt. Og ja, det er helt greit. Fredrik Høyer er god på dekonstruksjon. Jeg vil jo også mene at hans tekster står seg godt alene, de må ikke følge et klassisk narrativ for å bli forstått. Hele konseptet med poesi er at man kan tolke sine egne fortellinger inn i de språklige bildene. Men i I-VI gjør både han og Brageteatret det veldig, veldig vanskelig for oss å henge med på reisen. 

Ungdommens manifest?

Både jeg og mitt 22 år gamle teaterfølge sliter med å forstå hvem som er avsender i I-VI, hvem ordene kommer fra. Flere av monologene handler om språklig konstruksjon. Det er imidlertid vanskelig å forstå hva teksten egentlig vil fortelle oss. Er forestillingen en ironisering over voksnes retorikk, eller forsøker den å lage et nytt språk? Med andre ord: Er forestilling inderlig eller ironisk? Jeg tror den starter i en konflikt med voksenspråket for deretter å bevege seg inn i at ungdommen skal bygge sitt eget. Stykket slutter i et opprør mot språket, men det er vanskelig å skjønne om det er en eksistensiell eller politisk kamp. Her er et eksempel fra aller siste scene: 

JEG er bare et ORD, en språklig konstruksjon
som makt, som regjeringer, som …
penger!
Det språket du snakker, er et system
en fortelling
ingen tror på lenger!

Vi får aldri vite hva aktørene på scenen synes er galt med systemet. Ei heller hvilken fortelling «ingen tror på lenger». Forvirringen blir større av at de på scenen hverken er karakterer eller ikke-karakterer. Noen ganger insisterer de på at de er en jente på en festival eller en gutt i en gymsal. Andre ganger er det to personer som spiller samme jente. Som regel er de et talekor der alle uttrykker samme tankestrøm. 

Skuespillerne henvender seg også til publikum i noen scener. «Hvem tror du at du er?» spør Sjur Vatne Brean hver enkelt i salen. Det virker mer konfronterende enn inkluderende, og jeg forstår ikke hensikten. Målbærer de våre tanker, sine egne tanker, Fredrik Høyers tanker, ungdomsgenerasjonens tanker eller samfunnets felles tanker? 

Hvem er «vi» i I-VI? 

Party og plast

Det er ikke bare teksten som er utydelig, det er scenerommet også. Scenograf Monica Valsø har laget et rom pakket inn i plast. Publikum sitter inne i plastrommet på et gulv av vegg-til-vegg-tepper. Vi får beskjed om å ta av oss skoene, og jeg antar at det skal føles hjemmekoselig. Plasten er til for å gi stemning til party-lyset.  Men Brageteatret kan ikke ha følt seg helt sikker på at scenografien gir effekt. Den må nemlig forklares i forhåndsomtalen:  

I-VI foregår inni en stor hvit «boks» der både publikum og skuespillere er sammen som et digert «vi». Det finnes altså ingen grense mellom scene og sal i denne forestillingen. 

Her kommer vi til forvirringen. For jo, det er en veldig tydelig grense mellom scene og sal. Markeringsteip på teppet markerer hvor scenen er. Det er ingen improvisasjon, og henvendelsene til publikum er stive og konfronterende. Vi skal ikke bidra i scenerommet på noe annen måte enn å ta imot slampoesien. 

Det eneste elementet i scenerommet er to høyttalere. Disse fungerer som talerstol, en slags Speakers Corner. Men det er også litt utydelig. Høyttalerne blir nemlig mest brukt til å sitte på av skuespillere som ikke er i spill. Og hvem er de når de sitter og ser på at andre driver med slampoesi? Hva slags gjeng er disse fem aktørene på scenen?

Kule individualister

Først og fremst er det jo fem skuespillere i arbeid. Brageteatret er veldig gode på casting, og har klart å samle sin generasjons ypperligste gjeng. Sjur Vatne Brean (Kjent fra Antiteatret og Rådebank), Rebekka Jynge (Antiteatret – og nå sist, NRKs julekalender), Deniz Kaya (Også han fra Antiteatret, men også blant annet Tv-serien Pørni og spillefilmen Verdens verste menneske), Karin Svihus Knutsen (som har sin teaterdebut) og Filip Ramberg (Kjent fra NRK-serien 16, Til ungdommen og den kommende Netflix-filmatiseringen av ungdomsboken Arvingen.) 

De er kledd som om de skal holde konsert. Kule individualister i rosa hettegensere, blå 50-tallsskjorter eller beige collegegensere. Akk, som jeg skulle ønske jeg var 18 år og i deres vennegjeng! De ser ut som en million dollar alle sammen, dog fulle av individualitet og kreativitet snarere enn kokain og cash. Likevel skal de altså ikke være individer på scenen. De skal være et slags slampoetisk tankekor. Det betyr at de må spille seg ned, altså ta vekk all individualitet, selv om de rent visuelt står frem som fantastiske enkeltpersoner. 

Jeg lurer på hva slags samtaler de har hatt om hvordan de skal angripe teksten. Det er bare Fredrik Høyer som kan være Norges beste slampoet. Skuespillerne må finne sin egen vei inn i materien. Her er alle skuespillerne dyktige på tekst. Det er nerve i det de sier, og vi forstår hvert ord. Likevel mister teksten kraft når de forlater rytmen og går inn i vanlig spill. Da blir det som om teksten – og forestillingen – glipper sin legitimitet.

Stykkets magnetiske kraft

Det er det særlig to skuespillere som klarer å gjøre dette til noe annet enn en «vanlig dag på teaterturné». Karin Svihus Knutsen spiller en beskjeden jente og får veldig mye ut av det. Hun klarer å hente frem undertekst og en umiddelbarhet som gjør at vi føler at noe står på spill. Det er veldig godt gjort i en forestilling om språklig konstruksjon!

Men det er Filip Bargee Ramberg som løfter dette til noe mer enn en middels slampoesikveld. Han har en helt utrolig tilstedeværelse i rommet og klarer å fremføre teksten med en kombinasjon av rytme og avslappet hverdagstale. Jeg tror virkelig på Ramberg, og jeg føler at jeg forstår hvor forestillingen vil bare ved å se på ham. Når jeg går hjem, forsøker jeg å forstå hvorfor det er Ramberg som er stykkets magnetiske kraft. Jeg tror det er fordi han også er musiker.

Han har en slags naturlig rytme i språket, og lar alle forstå at de er et band, en slampoesigjeng på turné. Ramberg har også, selv om han er yngst, et større register som skuespiller. Han viser at han er usikker tenåringsgutt, noe han klarer å kontrastere med den mer selvsikre slampoesien.

Monologer som flyr

Språket til Fredrik Høyer er godt. Det er språklig lekent, intellektuelt interessant og spennende i all sin utilgjengelighet. Det er monologer i I-VI som virkelig flyr. 

Du gløder
Du LYSER!
Det er som å stirre på en vinterdag i Trysil
Du hjertebanker
så hardt
at det varmer
ass,
du SENDER ut, du
exude’r,
du kjærlig-heter ALLE guder

Likevel er det faktisk de små scenene uten ord som er de beste øyeblikkene. Ett sted lar regissør og teatersjef Nils Petter Mørland aktørene klemme hverandre midt i en monolog. Det er en lang, stille klem, som nærmest stråler varme ut i publikum. Enkelt, men effektivt. I en annen scene danser aktørene silent disco med partylys. Det er fint å se på, og det gir en følelse av et vi som vi ikke trenger å analysere i etterkant for å forstå.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Hvor er skammen? Og speilet?

Men så var det dette med ungdommen, da. Er det ikke dem som denne språklige konstruksjonen er til for? Mitt 22 år gamle teaterfølge hadde ikke noe forhold til Fredrik Høyer eller Brageteatret før forestillingen. Derimot har han studert både litteratur og dramafag på universitetet. Over en middag i Moss betrodde han meg at forestillingen i liten grad speilet hans generasjon. 

Når hans jevnaldrende snakker om «språklig konstruksjon», så er det med et element av moral, mente han. Og med moralen kom skammen. Mens skuespillerne i stykket er kledd som individer og roper ut sine politiske manifester, så er tenårenes melodi å lengte etter en flokk. Generasjon prestasjon er fylt med selvsensur og selvforakt, sa han. Ikke denne frivole, språklige revolusjonen. 

Og kan kom med et hjertesukk som jeg tror er ganske universelt. Han savnet menneskene, sa han. Noen å speile seg i på scenen. For hvor skal man ellers snakke om mennesker, hvis det ikke er i teateret?

Og deretter, da vi var på vei ut til snødrevet i Moss: «Jeg tror egentlig ikke ungdom er så opptatt av språklig konstruksjon. De snakker mest om de andre på skolen.»