Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Teateranmeldelse: Klassiker i fengende innpakning

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 27. oktober 2020

HVOR
Det Vestnorske Teateret

«Tordivelen flyg i skumringa» ved Det Vestnorske Teateret er blitt en fartsfylt og fengende oppsetning. Men den kunne gjerne senket tempoet litt.

↑ Fra «Tordivelen flyg i skumringa». Fra venstre Petter Winther, Peiman Azizpour, Anne Wiig. Foto: Andreas Roksvåg, Det Vestnorske Teateret

Den svenske forfatteren Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen er en klassiker med en spesiell plass i hjertet hos mange voksne som vokste opp på 1980-tallet i Norge. Fortellingen ble først laget som hørespill, og ble deretter utgitt som bok. Under NRK Radioteatrets 75-års jubileum i 2001 ble hørespillet fra Lørdagsbarnetimen i 1979 kåret til tidenes beste barnehørespill av lytterne. Det sier mye om hvilken begeistring Gripe vekket hos en hel generasjon.

Selv er jeg oppvokst på 1990-tallet, og til tross for iherdig hørespillytting siden barndommen, har jeg ikke stiftet bekjentskap med akkurat dette hørespillet før. Derfor lyttet jeg meg gjennom de tolv episodene à 30 minutter som finnes på NRK Radioteatrets nettsider, før jeg så premieren på Det Vestnorske Teaterets oppsetning av klassikeren. Og ganske riktig; det er en mystisk, skummel og suggererende verden jeg langsomt forsvinner inn i gjennom hodetelefonene mine. Det er bekmørkt ute, og underveis ser jeg meg stadig nervøst over skulderen hjemme i leiligheten.

Og ganske riktig; det er en mystisk, skummel og suggererende verden jeg langsomt forsvinner inn i.

Tordivelen flyg i skumringa


Av Maria Gripe (1923-2007)
Dramatisering og regi: Miriam Prestøy Lie
Scenografi- og kostymedesign: Tora Troe
Komposisjon/lyd: Selma Frida Stang
Lys- og videodesign: Silje Grimstad

Det Vestnorske Teateret

I rollene:
Annika Berglund: Anne Wiig
Jonas Berglund: Peiman Azizpour
David Stänfeldt: Petter Winther
Pastor Lindroth, Svante Stänfeldt, m.fl.:Stig Amdam
Fru Berglund, Fru Gøranson, m.fl: Katrine Lunde Mackenzie

Foto/video:  Andreas Roksvaag

Alder fra 10 år

Spilles 24.oktober – 19.november på Det Vestnorske Teateret i Logen i Bergen

Premiere anmeldt 24.oktober

Jonas (Peiman Azizpour) og Annika (Anne Wiig) oppdager uforklarlige og gåtefulle mysterier i gjemte brev fra 1700-tallet. Foto: Andreas Roksvåg / Det Vestnorske Teateret

Uforklarlige og gåtefulle mysterier

Mye av fascinasjonskraften i Gripes univers er den elleville blandingen av elementer fra flere sjangre. Det gjør fortellingen til noe mer enn en tradisjonell spenningshistorie: Den er både en krimgåte, en grøsser, og en kjærlighetsfortelling. I historien møter vi tre ungdommer i en liten by i Småland: Annika på femten år, broren hennes Jonas på tretten og vennen deres David på seksten år. Jonas drømmer om å bli reporter, og tar opp all verdens lyder med den bærbare båndopptakeren sin. En kveld står de tre og venter på toget som Jonas skal gjøre opptak av når det passerer.

Imidlertid skjer det noe tilsynelatende tilfeldig som setter i gang en rekke uforklarlige ringvirkninger: En tordivel treffer en lokomotivfører i øyet. Dermed forsinkes toget til Ringaryd slik at det ankommer stasjonen der ungdommene venter flere minutter for sent. I mellomtiden vandrer de rundt, følger en sti til en hage og kommer til Selandergården: Et sted David forteller at han har drømt om selv om han aldri har vært der før. Etter dette hender flere gåtefulle ting når ungdommene får i oppdrag å vanne plantene for kvinnen som eier Selandergården. Uten å røpe for mye, er noen av ingrediensene en rekke gamle kjærlighetsbrev fra 1700-tallet og en gammel, forhekset egyptisk statue.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene.

Fortellingen er mer enn en tradisjonell spenningshistorie: Den er både en krimgåte, en grøsser, og en kjærlighetsfortelling.

Grimstads videoprojeksjoner benyttes effektivt til å skape stemningsfulle tablåer, og lys- og skyggevirkningene forsterker den gåtefulle stemningen som hviler over huset.

Elegant scenografi

Med sin oppsetning av Tordivelen flyg i skumringa er det fra første stund tydelig at Det Vestnorske Teateret og regissør Miriam Prestøy Lie har lyktes med å lage fengende og engasjerende teater for målgruppen fra 10 år og oppover.

Først og fremst skaper samspillet mellom Tora Troes scenografi og Silje Grimstads lys- og videodesign et nydelig visuelt utgangspunkt. I Logen ser vi framsiden av et treetasjes hus som forestiller Selandergården. Huset har halvgjennomsiktige vegger og luker som alle kan åpnes. Grimstads videoprojeksjoner benyttes effektivt til å skape stemningsfulle tablåer, og lys- og skyggevirkningene forsterker den gåtefulle stemningen som hviler over huset. Ikke bare danner husets utside på et tidspunkt et lerret for Grimstads håndtegnede videoprojeksjoner av voksende, grønne planter. Det brukes også til skyggeteater.

Selma Frida Stangs lyd- og musikkomposisjoner går som en rød tråd gjennom forestillingen og smelter sammen med det visuelle. Foruten å underbygge spenningen i handlingen, gir musikken i kombinasjon med scenografien og videoprojeksjonene et gjenkjennelig formspråk som ligger nært film og TV-produksjoner. Den scenografiske løsningen gir dessuten mange muligheter underveis for skuespillerensemblet og regissøren. Skuespillerne veksler mellom å spille på flere nivåer – både inne i huset, på scenegulvet foran, og på galleriet over publikum. I én scene forsvinner de også ned i en luke i publikumsamfiet. Alt dette skaper en illusjon om at landskapet handlingen utspiller seg i er veldig stort og strekker seg mye lenger enn vi kan se.

Tora Troes scenografi skaper i samspill med Silje Grimstads lys- og videodesign et nydelig visuelt utgangspunkt. Foto: Andreas Roksvåg / Det Vestnorske Teateret

Stig Amdam er pastor med komisk timing i «Tordivelen flyg i skumringa». Her avdekker han et forsøk på gravrøveri. Foto: Andreas Roksvåg / Det Vestnorske Teateret

Fengende, hurtig og intenst

Regissør Lie har også dramatisert fortellingen, og handlingen i sceneversjonen er fortettet og komprimert. Scenene glir sømløst over i hverandre. Allerede fra begynnelsen kastes publikum inn i fortellingen, og bare i løpet av noen få minutter og hurtige sceneskift er miljøet og karakterene presentert for publikum. Slik fortsetter det uten et eneste dødpunkt mens musikken, lyset og videoprojeksjonene bidrar til spenningsoppbyggingen mellom scenene, og til dynamiske scenebilder i stadig bevegelse.

Skuespillerensemblet følger opp med energi og engasjement som intensiverer fremdriften og gir masse liv til fortellingen. Anne Wiig (Annika), Peiman Azizpour (Jonas) og Petter Winther (David) gjør alle solide og troverdige rolletolkninger som formidler den særegne blandingen av usikkerhet, naivitet, kreativitet og motstandskraft tenåringer kan utstråle.

Skuespillernes tilstedeværelse og innlevelsesevne skaper mye temperatur. Enten det gjelder Annika som med sitt klønete kroppsspråk kaster forelskede blikk på David, eller at trioen krangler høylytt om sine neste trekk for å løse mysteriene. Verdt å trekke fram er også de to andre skuespillerne i produksjonen, Stig Amdam og Katrine Lunde Mackenzie. Amdam spiller blant annet pastor Lindroth. Han hjelper ungdommene å løse gåtene, og han gjør rollen med upåklagelig komisk timing. Enkle handlinger som at han forsøker å snekre litt på en døpefont eller drasser rundt på et stort maleri, er latterfremkallende. Mackenzie spiller overbevisende i rollen som overarbeidet butikksjef og mor som sliter med å oppdra barna Annika og Jonas.

Skuespillernes tilstedeværelse og innlevelsesevne skaper mye temperatur.

Samspillet gir energi til fortellingen, skriver vår kritiker om teateroppsetningen «Tordivelen flyg i skumringa» ved Det Vestnorske Teateret. Foto. Andreas Roksvåg / Det Vestnorske Teateret

Litt mer luft og avbrekk i forestillingen ville gitt den et løft.

Redsel for å kjede publikum?

Samtidig byr den svært effektive dramaturgien på noen problemer. Det hurtige tempoet skaper tidvis en opplevelse av at alle hendelser i forestillingen er like viktige. Det pøses hele tiden på med musikk, lys og videoprojeksjoner. Skuespillerne løper av og på scenen i full fart. Det er synd at mesteparten av dialogen der David og Annika forteller at de begge to kjenner seg som det forelskede paret Emily og Andreas fra 1700-tallet, overdøves av musikk. Scenen hadde fortjent mer rom og fokus.

Effektiviteten går også på bekostning av skuespillernes muligheter til å ta i bruk hele uttrykksregisteret. I begynnelsen av forestillingen sitter jeg med en følelse av at dialogene er i overkant heseblesende. Her snakker ensemblet for mye i munnen på hverandre. Selv om teatret må ta innover seg at moderne TV-produksjoner og sosiale medier endrer hvordan barn og ungdom oppfatter og forstår dramaturgiske forløp, må det ikke bli sånn at man tar for gitt at de ikke tåler noen øyeblikk med roligere tempo før de mister interessen. Litt mer luft og avbrekk i forestillingen ville gitt den et løft.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

I det minste er det lov å håpe at denne forestillingen kan åpne en dør inn til alle de skjulte og glemte skattene i Radioteaterets arkiver for barna og ungdommene som ser den.

De voksnes preferanser?

Alt i alt er inntrykket likevel at Det Vestnorske Teateret har klart å forvandle den gamle hørespillklassikeren til en engasjerende fellesopplevelse for både voksne og yngre publikummere. Likevel er det kjedelig at programmeringen baserer seg tungt på hva de voksne som skal kjøpe teaterbillettene til barna kjenner og liker. Det finnes så mange muligheter for å lage noe helt nytt for barn og unge til tross for stramme budsjetter og markedsføringshensyn.

I det minste er det lov å håpe at denne forestillingen kan åpne en dør inn til alle de skjulte og glemte skattene i Radioteaterets arkiver for barna og ungdommene som ser den.

Artikkelen er produsert i samarbeid med nettmagasinet Scenekunst.

 

David (Petter WInther) og Annika (Anne Wiig) føler seg som 1700-tallets Emilie og Andreas når de leser brevene de har skrevet til hverandre. Foto: Andreas Roksvåg / Det Vestnorske Teateret

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·