Teateranmeldelse: Lekne lydkulisser gir en deilig absurd følelse

365 pingvinar handler om en liten dukkefamilie som plutselig får stadig flere pingviner i hus. Pingvinene dukker opp over alt, de blir flere og flere, og den lille familien må ta seg av dem. Det byr på utfordringer, for pingvinstell tar masse tid og koster mye penger. De bæsjer ut hele huset, og de tar opp all plassen i kjøleskapet.

Men hvorfor kom de dit i utgangspunktet? Den nye forestillingen til Open Window Theatre stiller flere spørsmål enn den svarer på.

De siste årene har det lille figurteaterkompaniet Open Window Theatre levert noen av de mest sjarmerende forestillingene for barn i Bergen. Blant dem er forestillingene Snill, Riverso og Georg Grinebiter. Kompaniet ledes av Dominika Minkacz-Sira, og forestillingene har som varemerke at de fungerer på tvers av landegrenser og språk.

Denne gangen har Minkacz-Sira tatt utgangspunkt i den franske boken 365 Pingouins fra 2006 av Jean-Luc Fromental og Joëlle Jolivet. Scenografien er tro mot bokens estetikk, med en naivistisk strek og en fargepalett der det svarte, oransje, hvite og blå går igjen. Å dykke ned i bokens historie i forkant av forestillingen, er å anbefale. Innledningsvis i 365 pingvinar er det ikke åpenbart hva som faktisk foregår, og jeg savner noe av bokens forklarende dialog.

Levende scenografi

Felles for mange av Open Window Theatres forestillinger er hvor gjennomført fint rommet ser ut. Scenografien er også denne gangen både funksjonell og smart. Den er preget av symmetri og balanse, selv når 365 pingviner skal finne sin plass. Det er rett og slett et vakkert rom å hvile blikket på. Forestillingen innbyr til samspill med barna der figurer, dukker, klosser og rekvisitter setter i gang fantasien. En eske kan enkelt og virkningsfullt endre karakter. Dette fungerer godt fordi boksene lyssettes kreativt og gjør scenografien levende.

Den lille dukkefamilien trenger å lage mer plass ettersom de stadig får flere pingviner å hanskes med. Slik blir systematisering, planlegging og beregning en vesentlig del av forestillingen, ved å flytte på klosser og ulike former. Et tankeeksperiment publikum blir med på.

Dominika Minkacz-Sira er alene på scenen og veksler på å styre dukkene, bevege på de store firkantede klossene som utgjør scenografien og å spille selv. Hun er kledd i anonym kjeledress, men den røde capsen gjør henne likevel synlig på scenen. Det er altså som oftest ikke snakk om å gjemme seg vekk eller skjule dukkeprosessen. Likevel klarer hun på imponerende vis å rette fokus mot de små dukkene.

Fysisk historiefortelling

De små familiemedlemmene med outrerte ansikter og fargerike klær styres effektivt av Minkacz-Sira. Hun får fram store følelser og megetsigende kroppsspråk selv med de aller minste bevegelser. Pingvinene på sin side kommer til live som massevis av øyne i et kjøleskap, som runde kuler eller små trekantede treklosser.

Språket er bygget opp av rare lyder og nonsens-språk, så selve historiefortellingen ligger for det meste i det fysiske spillet og dukkeføringen. At forestillingen har et non-verbalt tilsnitt, er i tråd med Open Window Theatres visjon om et flerspråklig nedslagsfelt.

Dub-lignende grunnstemning

Lydkulissene er en integrert del av forestillingen og fungerer oppsiktsvekkende godt. Mari Kvien Brunvoll har komponert musikken i 365 pingvinar. Den ligger hele tiden under som et pulserende bakteppe, full av samplinger og sekvensering av lyd. Tidvis både tullete og lekent med et slags korende «lalalalalala» liggende under. I takt med at pingvin-kaoset utvikler seg, endrer også musikken karakter. Med sine mange lag og dub-lignende grunnstemning bidrar Brunvolls komposisjoner til å skape dybde i forestillingen. Musikken er helt sentral i stemningsskiftene.

Lekenheten og oppfinnsomheten i komposisjonene er stor. Både lyden av ringeklokker og lydene fra videoskjermen på scenegulvet blir en naturlig integrert del av det helhetlige lydbildet. Alt henger sammen med alt. Melodiene er på samme tid både fengende og skakke og bidrar til å gi forestillingen en absurd grunnfølelse.

Alle sammen teller

Telling står sentralt i forestillingen. Dager, måneder og år skal telles, men også penger, mat og pingviner må gjøres opp regnskap for. Både med små baller som havner oppi en slags kuleramme, men også via skjermen på scenen. På denne måten får forestillingen et visst pedagogisk tilsnitt. Når tallene kommer opp på skjermen, blir publikum en del av telleleken. Dette skjer som en naturlig del av forestillingen, og det er aldri noen krampaktige krav om at ungene «må involvere seg» eller «lære noe».

Men hvorfor dukket pingvinene i utgangspunktet opp? Har det noe med klima å gjøre, kanskje? Noen bilder på skjermen peker mot global oppvarming og gir et slags hint om at pingvinenes ferd kan ha med dette å gjøre, men det er langt mindre eksplisitt i forestillingen enn i boken.

Spørsmålet om hvorfor pingvinene i det hele tatt kommer henger i luften og dukker egentlig bare opp avslutningsvis. Sånn sett kan slutten på forestillingen kanskje være starten på en videre samtale utenfor teaterdørene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene

Det humoristiske potensialet

Forestillingen er poetisk i grunnuttrykket og har en repeterende fortellerstruktur. Men dessverre tar det for lang tid før forestillingen kommer skikkelig i gang. Den svekkes av en utydelig start. Både på fortellingen, men også fordi det sceniske universet bruker for lang tid på å manifestere seg ordentlig.

Dessuten ligger hovedtyngden i det humoristiske potensialet i overraskelsen. Det er faktisk noen begrensinger for hvor mange ganger man kan la seg sjokkere av omtrent det samme. 365 pingvinar kunne med hell dyrket det absurde tilsnittet enda mer for å trigge lattermusklene i enda større grad. For eksempel med enda større overdrivelser og større volum på selve pingvinene. For publikum fra 4 år er mer enn villig til å bli med på både å telle og å le.