Telemanns overlykkelige barndom




Kombinasjonen av høytlesning med innlevelse og finstemt barokkensemble fungerer fortreffelig, men teksten i Eventyret om Telemann heller mot det banale.

Mellom 1996 og 2005 skrev Minken Fosheim en rekke barnebøker om Mozart, Bach, Grieg og andre kjente komponister, som hun også leste inn og utga på CD sammen med musikkstykker av den aktuelle komponisten. I tillegg har Fosheim vært land og strand rundt med en blanding av lesestund og konsert. Med seg har hun hatt Helene Byhring Fosheim som dukken Amadeus Marcellus Octavian Rosenstjert Larsen, og ulike musikalske aktører, blant annet Oslo-Filharmonien, Telemark kammerorkester og pianist Christian Ihle Hadland.

I år har Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival bestilt en ny forestilling etter samme format, denne gangen om Georg Philipp Telemann (1681-1767), og med ensemblet Bragernes Barokk som musikalsk samarbeidspartner.

Eventyret om Telemann


Konsertforestilling av Minken Fosheim

Bestilt av Oslo internasjonale kirkemusikkfestival

Svenska Margaretakyrkan

Lørdag 3. mars 2018, kl 14.00

 

Forteller: Isa Katharina Gericke

Bragernes barokk:

Anne Stine Dahl, cello

Anders Eidsten Dahl, orgel og cembalo

Caroline Eidsten Dahl, blokkfløyter

Daniel Sæther, kontratenor

Ikke helt etter planen

Dessverre var både Minken Fosheim selv og dukkefører Helene Fosheim fraværende på urframføringen. Sanger Isa Katharina Gericke vikarierte i rollen som forteller, men forestillingen måtte gjennomføres uten dukken, og ble derfor ganske annerledes en planlagt, vil jeg tro.

Det gikk likevel overraskende bra, det var i alle fall ingenting å merke på selve utførelsen. Overgangene mellom opplesning og musikkinnslag gikk sømløst, og det kunne ikke merkes at forestillingen egentlig skulle vært annerledes. De musikalske bidragene var godt tilpasset teksten, både med tanke på hvilke av Telemanns verk som var valgt ut og lengden og hyppigheten på innslagene.

Riktignok er det ikke til å unngå at det blir noe oppstyltet over det, når lesestund-formatet oppskaleres fra barnehagens eller bibliotekets putekrok og opp på en scene. Det er ingen lett oppgave å lese så levende fra en bok at man fengsler et publikum som sitter mange meter unna. Der har nok dukken en viktig funksjon – å bygge bro mellom det sceniske og hjemmekoselige uttrykket ved å gi lesestunden et element at teater.

Det var likevel noe fint ved den varianten som oppsto. Uten selvutnevnt musikkekspert Amadeus Marcellus Octavian Rosenstjert Larsen som comic relief, ble uttrykket genuint og uironisk. Gericke fortalte historien med stor innlevelse, og hun sang også et par sanger sammen med ensemblet, noe som ga fortellerrollen flere lag og trakk musikken lenger inn i handlingen.

Bragernes Barokk fungerte strålende som medfortellere, samtidig som de nydelige musikkinnslagene deres sto på egne ben. Ensemblet har et svært enhetlig og samkjørt stiluttrykk. De spiller lett og smidig, men gir samtidig musikken en tydelig retning. Det så ut til at de fremmøtte barna også fikk mye ut av dette mer eller mindre spontant genuine formatet, de satt i hvert fall som tente lys gjennom hele forestillingen.

Isa Gericke var stedfortreder for Minken Fosheim Eventyret om Telemann . Foto: Romulo Correa

En slik glansbildefortelling er hverken særlig interessant eller spesielt troverdig.

Vidunderbarn i Disneyland

Styrken i Minken Fosheims tekst er at den er tilgjengelig og umiddelbar. Ved å vektlegge Telemanns barndom og fortelle om hvordan hverdagen hans artet seg, skaper hun en forbindelse fra hans liv og tidsepoke til barnas egen virkelighet.

Imidlertid har den også noen svakheter. For det første er Telemanns barndom tilsynelatende befolket av stereotype Disney-figurer, i en klisjéfylt versjon av «gamle dager»: Rektor er streng og alvorlig og har diger mage, læreren er høy og tynn med lang spiss nese og utstående ører, en kone Telemann møter på torget er «rund og blid og rød i kinnene», og selvsagt inneholder torget også en apetemmer, som er «mørk» og har en «diger bart». Spesifikke beskrivelser er naturligvis et godt grep i seg selv, men i og med at disse personenes karakteristikker vel uansett er oppdiktet, hadde det vært mulig å gi teksten større dybde ved å gjøre dem hakket mer originale.

For det andre er den unge Telemanns liv tilsynelatende er helt problemfritt. Mamma er varm og mild og snill, og Telemann selv er flink og pliktoppfyllende og tidlig ute med det meste. I tillegg til at han er særs musikalsk og lærer seg selv å spille på en haug med ulike instrumenter, kan han både lese og regne før han begynner på skolen, og han er flinkest i klassen til både det ene og det andre uten å måtte anstrenge seg noe særlig. Han elsker å lære ting og trives veldig godt på skolen, og selv når han må reise på internatskole langt hjemmefra tidlig i tenårene synes han det er helt topp. Det eneste som er litt leit, er at han i noen år ikke får lov til å holde på med musikk, men det legges det liten vekt på.

Ja, takk, mer av dette

En slik glansbildefortelling er hverken særlig interessant eller spesielt troverdig. Dessuten er det kanskje ikke så gøy å høre slike solskinnshistorier for barn som ikke opplever samme type mestring. Jeg kom i tanker om en setning som satte spor da jeg leste Frøken Detektiv i min gryende ungdom, om den unge, vakre og feilfrie Nancy Drew som brukte fritiden på å løse farlige mysterier: «Nancy var av den sorten mennesker som er gode til alt de prøver seg på» (sitert fritt etter hukommelsen). Den sorten var ikke jeg, for å si det forsiktig. Selvsagt skal det være lov til å fortelle den sanne historien om en ener med sterk musikalitet og kjapt hode, men i og med at Nancy Drew og hennes «sort» ikke finnes blant mennesker av kjøtt og blod, skulle en jo tro at det lot seg gjøre å gi Telemann litt motstand uten å måtte ty til ren fiksjon.

Like fullt må konklusjonen bli et rungende ja, takk, mer av dette. Kanskje fungerer det litt banale Disney-universet bedre med den ironiske distansen jeg kan se for meg at dukkefiguren tilfører, og kanskje det er mulig å beholde musikkens og lesestundens inderlighet selv om man legger til et lag med tull og tøys. Jeg tror uansett at den beste måten å formidle klassisk musikk til barn på er å vise den frem slik den er, levende fremført på like høyt nivå som om det var en «voksenkonsert», men i overkommelige doser og forståelig innpakning. Det opplever jeg at dette formatet tilbyr, også selv om det ikke gikk helt etter planen.

Minken Fosheim stod bak Eventyret om Telemann som ble fremført på Oslo Kirkemusikkfestival 2018. Foto: Oslo Internasjonale Kirkemusikfestival